Anmeldelse: Fenris, sesong 1

I særdeleshet HBO Max, men også flere av de andre internasjonale strømmeaktørene har signalisert lavere frekvens av lokalprodusert nordisk innhold. Når de store strømmeaktørene kutter ned på nordiske serier, så gearer Viaplay faktisk opp. Men makter ikke Viaplay å levere bedre innhold enn tilfellet er med Fenris, så håper vi de amerikanske gigantene revurderer sine kutt.

Serieskaper, manusforfatter og regissør er Simen Alsvik, som tidligere blant annet har servert oss den uhorvelig dårlige fjortisblogger-parodien Tina & Bettina: The Movie, men som også har regissert flere episoder i solide serier som Lilyhammer og Fallet. Etter å ha sett Fenris vil vi anbefale Alsvik å holde seg til regi fremover, og overlate manusarbeidet til mer kreativt kompetente folk.

 

Skyt den sauespisende ulven!

Det er viden kjent at det i Norge i flere tiår har herjet en intens rovdyrdebatt. En debatt som skjærer rett igjennom klassiske konfliktlinjer i motsetningene mellom bygd og by. Diskursen byr på særs steile fronter, det ulvemotstanderne hånlig raljerer over uvitende kaffelatte-drikkende byfolk som ikke forstår seg på naturen og rurale strøks levekår.

Med dette som bakteppe tar Alsvik & Co oss med til den «typiske» norske landsbygda, heri representert med den fiktive Østbygda.

I statens naturvernoppsyn jobber alenemoren Emma (Ida E. Broch). Hun kom seg ut av den «innestengte» bøgda som ung kvinne, fikk seg fin utdannelse og jobb i Oslo. I hjembygda, i de store skogene inn mot svenskegrensen, bor fortsatt hennes svenske far (Magnus Krepper), som jevnlig innrapporterer den lokale ulvestammens gjøren og laden. Når rapportene plutselig stopper opp dra Emma hjem for å undersøke hva som har hendt.

Enfoldige rednecks

En lokal tenåring er forsvunnet i skogen, og i og med at han ofte gikk lange turer sammen med Emmas far kastes mistanken på ham og, selvsagt, ulvene!

I hjembygda møter hun på en vettskremt far, en ulveflokk på ville veier og en gjeng raljerende rednecks av en annen verden.

Bygdefolket er så stereotype at vi tar oss i å undres om vi ser en komedie fremfor dramaserie. Samtlige er mannssjåvinistiske, vulgært bannende tullinger, med ansiktshårpryd á la 1970-tallet, som «alle» heter Ørnulf, Knut-Ove eller Børre. Uten unntak en gjeng latterlig endimensjonale ulvehatere.

Karikert dialog

Broch var en innertier som sjarmerende vimsete og smånaiv i den romantiske komiserien Hjem til jul, men i Fenris faller hennes begrensede skuespillerregister igjennom – godt «hjulpet» av et haltende manus.

Dialogen er gjennomgående hårete, tidvis infantil og lite troverdig. Vi sliter med å tro på karakteren Emma, der det iblant hintes om en vanskelig barndom – men uten en forklarende forløsning. Hun skal være høyt utdannet forsker, men fremstår enkel og naiv; det hele toppet med smått hysterisk overspill.

For å riktig «spice» opp historien har Alsvik skrevet inn noen karikerte bygdetullinger av sigarettrøykende, kvinnenedlatende tenåringspøbler. De står på gatehjørnet, eller i en undergang og kaller alle som går forbi for «Jævla fitte!», og morer seg med å trakassere smågutter og skremme dem med ulven.

Fotografen har valgt å konsekvent filme hele serien nøkkelhull-effekt, med påtatt «dramatiske» mørke kanter. De er som om de, påtrengende, hele tiden vil ha oss til å føle at NÅ! skjer det noe dramatisk.

Distrikts-parodi

Og som om det ikke var nok at innbyggerne fremstilles som enkle og enfoldige, i en bygd som ennå ikke har sett snurten av sminke (eller såpe), så er omgivelsene rundt dem like parodiske. Artiklene til lokalavisen deskes primært til papirutgaven, innomhus dominerer panelhelvete over alt. Her har ikke ETT hjem blitt pusset opp siden 1968; selv på tenåringsrommene henger det lampetter fra oldemors tid. Man blir faktisk nærmest overrasket når en av bygdetullingene kan ordet «initialer».

Det som er så pokkers irriterende er det faktum at det er fullt mulig å fremstille befolkningen i mer rurale strøk som litt underlige og eksotiske, uten av man dermed skal portrettere dem som en gjeng tilbakestående, Trump-elskende neandertalere. Se bare på hva Coen-brødrene fikk til med Fargo, eller her hjemme med de fantastiske seriene Velkommen til Utmark og Post Mortem – Ingen dør på Skarnes.

Forsøket på å skvise en troverdig krimhistorie ut av denne suppen kollapser allerede i de innledende fasene. Grepet med å rette mistenksomheten mot eklatant korrupsjon og nepotisme føles påtvunget og søkt. Resultatet er flere, enda mer, enfoldige personer, samt et halmstrå for å forklare forsvinningsmysteriet. Det forventede klimakset skusles bort, og slutten blir nok en skuffelse.

Oppkonstruert og kjedelig

Prevalent «imponerende» søkt og oppkonstruert, gjennomsyret av et karikert persongalleri, flat dramaturgi og, til tross for kort spilletid, tar vi oss ofte i å strekke oss etter mobiltelefonen som en konsekvens av kjedsommelighet.

Hvordan sedvanlig gode Jonas S. Gravli (22 July) har kunnet rote seg borti dette makkverket fremstår lett uforståelig. At Viaplay i sin tid gav grønt lys til ideen kan vi saktens forstå, men har virkelig ikke strømmetjenesten en interkontroll som kan stanse en togavsporing i tide?

Miniserien er tilsynelatende ment som et beskt innlegg i ulvedebatten, men forsvaret for ulven faller på stengrunn – som det meste av seriens intensjoner.

Serien er på sitt beste på høyde med en middelmådig norsk påskekrim á la 1980. Vi er farlig nære ved å premiere Fenris med 1 stakkarslig stjerne, men, i sympati med ulven, strekker vi oss til 2 svake stjerner. Styr langt unna!