Anmeldelse: Fallout, sesong 1

Husker du Hunters, der Al Pacino & Co gjorde absurd komikk ut av (etterlatte) jøders nazikamp? Serien var satt til nåtiden, med tilbakeblikk til etterkrigstiden.

Det er nærmest et tilsvarende grep Jonathan Nolan og Lisa Joy (Westworld) forsøker seg på, med denne post-atomiske apokalypsen, basert på spillet Fallout.

Videospillet ble sluppet på markedet allerede i 1997, og Hollywood-moguler har i mange år sirklet rundt ideen om en film eller serie basert på rollespillet. Visstnok har hovedmannen bak Fallout, Todd Howard, hatt møter med filmselskaper siden 2008!

Heldigvis valgte Howard, og Prime Video, å satse på skaperne av sci-fi-serien Westworld til å adaptere spillet til serie. Og etter å ha tilbrakt vel åtte timer i denne fascinerende, dystopiske verdenen, kan vi konkludere med at de, stort sett, har lyktes godt.

 

Serien kan ikke unngå sammenligningen med en annen fra-spill-til-serie serie, The Last of Us, som også foregår i en postapokalyptisk verden, der zombier har tatt over det som er igjen av samfunnet, og to protagonister legger ut på en vandring ut i det farlige, uvisse. Mange likhetstrekk her med Fallout, men seriene er også veldig forskjellige.

Vi hensettes umiddelbart til en idyllisk, midten av 1950-tallet stemming, i et pastellfarget, bekymringsfritt miljø i åsene rundt LA. Her holder en velstående, besteborgerlig familie barnebursdag, og har i den anledningen hyret inn en kjent skuespiller fra Drømmebyen for å underholde barn og gjester i sitt cowboykostyme.

I Bruce Springsteens episke sang «Western Stars» møter vi den fallerte cowboy-skuespilleren som nå livnærer seg med nedrige TV-reklamer og PR-oppdrag. Møt Cooper Howard (Walton Goggins), en inkarnasjon av The Boss’ karakter. Han kjører rundt i sin kule sportsbil, stiller (smått motvillig) opp i Fruens sosietetsfester, og popper innom studioet i ny og ne for å lire av seg noen oneliners i en enkel reklamefilm.

Så inntreffer, brått!, apokalypsen, i form av et regn av atombomber over USA og resten av verden. Deretter hopper vi ca. 230 år frem i tid, og treffer på et (tilsynelatende) like idyllisk samfunn, i det familien MacLean danser seg igjennom solnedgangen i den pittoreske maisåkeren i noe som ligner mistenkelig på Nebraska. Det er bare det, at som Jim Carrey i The Truman Show, så lever hele samfunnet inne i en kunstig skapt verden, langt under jordens overflate.

Far, Hank MacLean (Kyle MacLachlan, Twin Peaks), har invitert til gjestebud for å feire sin datters (arrangerte) bryllup, og alle smiler, drikker og danser – inntil bryllupsnatten kommer…

Det viser seg at brudgommen slettes ikke er hvem han utgir seg for, men en inntrenger fra den kontaminerte overflaten, som er ute etter å rane og drepe. Og for troskyldige Lucy MacLeans (Ella Purnell) vedkommende, så må hun nå kjempe for livet.

Når støvet har lagt seg, og liktellingen er over, bestemmer naive Lucy seg for å ta seg til overflaten for å redde sin far. Hank ble tatt til fange av opprørsgruppen som kaller seg «New California Republic», ledet an av enigmatiske Moldaver (Sarita Choudhury, Homeland). Opprørene holder hoff i selveste Griffith Observatory, i Hollywood Hills – med dyster utsikt over et totalt utbombet LA.

På veien dit må hun kjempe seg frem, drepe, lemleste, skyte og, ultimativt, kappe hode av en mytisk mann som bærer på en verdifull ressurs. Og selvsagt møter hun på vår cowboy-venn fra 1955, men denne gangen i en ganske annen fysisk forfatning, og mental tilstand.

Zombie-cowboyen, som nå bare går under navnet «The Ghoul», meler kun sin egen kyniske kake, og har null respekt for liv og/eller livet. Som han så lakonisk, treffende sier til Lucy i det hun spør hvem han egentlig er:

Oh, I’m you sweetie. You just give it a little time.

Lucy har hele livet vokst opp i «Hvelv 33», skjermet fra all verdens faenskap og dødelig stråling. I det idylliske samfunnet går de rundt med kilotunge «smartklokker» for strålemåling, sporing og kommunikasjon. Og innbyggerne aner fred og ingen fare.

Vi dras inn i den skitne, urettferdige kampen mellom de underjordiske, utvalgte, hvelv-beboerne, langt fra anarkiet på overflaten, og de lovløse jordbeboerne som gjør hva som helst for å overleve i det ugjestmilde, radioaktive miljøet på overflaten; der kakerlakkene har vokst seg store som hunder. Der er det bare én regel som gjelder: Kill, or be killed!

Det kommer etter hvert frem at de gigantiske atomsikre hvelvene ble bygget i god tid før apokalypsen inntraff – og da må protagonistene stille seg det evige spørsmålet: Hvor leder pengesporet hen? Og hva i all verden var det egentlig som skjedd i Shady Sands?

De tre første episodene er det Nolan selv som har regissert, og de har godt driv og dramaturgisk utvikling, om enn i overkant eksplisitt voldelig. Har du en sart mage, så kan det bli vel mye blodsplatt, avkappede hoder og istykkerrevne lemmer å fordøye.

Ei heller har Lucy og The Ghoul det emosjonelle båndet, og dybden, som Joel og Ellie så forbilledlig portretterte i The Last of Us. Vi introduseres også for underdog-soldaten Maximus (Aaron Moten), som til å begynne med forblir en noget diffus karakter. Max har vervet seg til den paramilitære gruppen «Brorskapet», der soldater ikler seg gigantiske robotdrakter og slakter ned utøy som har så gode groforhold etter apokalypsen.

Hele midtpartiet av serien mangler litt momentum, blir for vinglete og har flere bihistorier som kun trekker ut i tid. Til å begynne med sliter vi også med å svelge den ekstreme transformasjonen Lucy brått går igjennom, fra en beskyttet, tvers igjennom naivistisk tilværelse, til bad ass actionheltinne.

Nok en gang mistenker vi at for mye fokus og vekt har blitt lagt på det tekniske, og dermed gått utover karakterutviklingen og den emosjonelle dybden. I tillegg er det også en god del direkte skjemmende spesialeffekter.

Men så, i siste tredjedel utvider plottet seg, karakterene får mer å spille på (ikke minst Max og The Ghoul), og med stadig flere tilbakeblikk fra tiden før apokalypsen, gis historien en langt større resonans og spenningskurve. Lag for lag graver vi oss dypere ned i materien, og får avdekket hvem som stod bak kataklysmen.

Det hele krydres så med bisarre, og outrerte, bikarakterer, og den nye, uslåelige (?), duoen blir Lucy og Max. Men kan de egentlig stole på noen, og hverandre?

Selv om vi har hoppet godt over 200 år frem i tid, er det som om alt stoppet opp i det atombombene dundret i bakken. Dermed får serieskaperne rikelig anledning til å leke seg i retrostilen, med et tilhørende nostalgisk musikkspor. Yndige, lett uskyldige sanger som ofte står i skarp kontrast til den voldelige og brutale handlingen. Men du verden hvor godt det fungerer.

Men det som virkelig gjør at serien, til tross for sine åpenbare svakheter, sikrer en toppkarakter, er den deilig satiriske, småfrekke humoren. Som oftest levert med et stivt blikk, som om det var det mest naturlige man sa; som når en av underjordboerne, med en kåt milf på fanget, utbryter: «Now that’s a wet woman!» – sekunder senere går vannet!

Eller seansen der Lucy, helt ut av det blå spør om Max vil ha sex med henne, noe han avviser fordi han er redd for at lemmet skal bli ekkelt stivt, og «eksplodere». Samt de enfoldige assistentene på «klinikken» der Lucy skal få «høstet» sine organer – eklatant fornøyelig, og treffende levert.

Jevnt over er det solide skuespillerkvaliteter i Fallout. Mange med år på baken, men flere relativt uskrevne blad.

Ikke minst tar vi av oss hatten for Ella Purnell, som gjør en formidabel skuespillerinnsats i å få den unge kvinnen, med sine store, naive dukkeøyne, til å virkelig kick ass. En kompleks karakter, der Purnell viser en bunnsolid teft for komisk timing. Goggins er også skremmende god i å levere sin rekke av lakoniske, sarkastiske, replikker, mens han ufortrødent skyter løs på alt som beveger seg.

Fallout har blitt en vellykket miks av western og sci-fi, samt en solid dose zombiegørr. Vi får litt Twelve Monkeys, litt Mad Max og Walking Dead, samt en dæsj The Island…

Serien vil nok ikke appellere til et like bredt publikum som The Last of Us, til det er mye av volden for eksplisitt, som en bevisst gest til gaming-fansen. Men den lekne, frekke humoren vokser på oss, og det samme gjør de outrerte karakterene. En slags zombie-apokalypse-verdenenes motsats til superhelt-verdenens Guardians of the Galaxy. Vi premierer nok en spilladapsjon med en toppkarakter: 5 (svake) stjerner.

Fallout får global Prime Video-premiere den 11. april, da alle episoden slippes. Og ikke nok med det, Prime Video har allerede gitt grønt lys for sesong 2. Anmeldelsen er basert på samtlige åtte episoder.