Anmeldelse: Fair Play

Britiske Phoebe Dynevor (28) fikk sitt internasjonale gjennombrudd som gifteklare, og dydige, Daphne i megasuksessen Bridgerton.

I den nye Netflix-filmen Fair Play viser hun helt andre takter – og talent.

Den amerikanske regissøren Chloe Domont er nok mest kjent for den testosterontunge serien Ballers, med «Mr. Macho» Dwayne Johnson, i hovedrollen. I sin debut som spillefilmregissør snur hun elegant den tradisjonelle kjønnsdynamikken på hodet, og serverer en intenst, pirrende og tidvis ubehagelig thriller.

 

Det unge, attraktive, nyetablerte paret Emily (Dynevor) og Luke (Alden Ehrenreich, Solo: A Star Wars Story) lever livets glade dager i en flott leilighet på Manhattan. Fortsatt yrende forelsket, lekne og kåte på hverandre – men det er dog en liten hake. Ingen av kollegaene vet at de er et par.

Begge jobber som anerkjente hedgefondforvaltere i et prestisjefylt investeringsfirma, ledet av det erkeklysete, sexistiske rasshølet Campbell (Eddie Marsan). Det er totalforbud mot å date kollegaer, så de holder samlivet skjult.

Noe som fungerer fin-fint – inntil en av dem forfremmes…

Etter at en porteføljeleder brutalt får sparken (åpenbart at Domont også har regissert noen Billions-episoder), hviskes det i gangene om at Luke vil forfremmes; en stigning i gradene som paret nesten allerede har sprettet Champagnen for. Når det så viser seg at Campbell peker på Emily, settes det lykkelige paret på en berg-og-dalbane-tur av følelser, irrasjonalitet, maktbegjær og fornedrende emaskulering.

Tilsynelatende gjør Luke gode miner til slett spill, men på innsiden stormer følelsene hans. Han kommer ikke over at Emily skulle tas «hans» jobb, og er overbevist om at hun enten har ligget seg til posisjonen, og/eller nærmest blitt kjønnskvotert inn.

Sakte, men sikkert forsures forholdet, og stadig mer malurt fyller begeret. Desto mer suksessrik Emily viser seg å være, desto mer vil han tråkke henne ned, såre henne og fornedre kvinnen i sitt liv. Det hjelper ikke på parets indre stress, at bryllupsplanene står for døren, og familien maser etter en dato.

Domont har skrevet en moderne, smart og pirrende thriller; som av Netflix markedsføres som en «erotisk thriller». I utgangspunktet en særs vanskelig genre, som fort ender opp i pinlige klisjeer og påtatt nakenhet – slik som tilfellet var med Netflix’ Obsession tidligere i år. Men ikke la deg lure av billige markedsføringstriks, Fair Play er ikke egentlig en erotisk thriller, men en intelligent thriller om den menneskelige psyke, og hvordan en person kan totalforandres om vedkommende føler seg (rettmessig eller urettmessig) tråkket på.

Noen vil sikre klistre merkelappen «woke» og mannshatende på den, men da bommer de på målet. Luke er bare en litt stakkarslig mann, usikker på seg selv og sine følelser, som ikke håndterer å se maken solen seg i glansen. Hans reaksjon på hennes suksess er irrasjonell, forkastelig; men sikkert også smått rasjonelt gjenkjennelig for mange. Hvem har vel ikke en gang følt på «ulovlig» misunnelse?

Manuset til Dumont spinner en elegant thriller rundt paret, deres farlige dans og stadig mer nedadgående spiral ned i infernoet. Som svar på Lukes drittsekkoppførsel går Emily motsatt vei, og blir mer og mer en av «gutta». Og dødsdansen er i full gang, spinnende ut av kontroll.

Dynover gjør en formidabel rolleprestasjon som den komplekse Emily. En småby-jente som kommer fra relativt enkle kår, men som målsikkert har jobbet seg oppover, brukt sitt intellekt og ikke går av veien for å spille på mennenes premisser for å oppnå det hun higer etter. Hun er da også helt åpen om at det ikke akkurat er en ideell organisasjon hun jobber for, men det er noe hun lever godt med.

Ehrenreich er en god match mot henne, og får frem det brede spekteret av følelser som brennende forelskelse, beundring, begjær – og et altutslettende hat. Hans sleske smil kan tolkes begge veier, og han snurrer da også kjæresten tidvis rundt lillefingeren.

Riktignok typecastes som oftest Marsan i drittsekkroller, men det er det da også en god grunn til, han gnistrer i dem; og vi vemmes i fryd av hans oppførsel og livsstil. Campbell leder et kontor styrt av en blanding av frykt og forlokkelsen om endeløs rikdom, der hans lydige «disipler» godtar alt fra sin «gud». En herlig dekadanse, blottet for selvinnsikt og selvrespekt.

Sluttpartiet bikker litt over i karikerte roller og påtatt oppførsel, der alfahannen skal få sitt endelige nålestikk, men sett bort fra det er Fair Play en effektiv, bunnsolid psykologisk thriller fra en regissør vi venter mye av fremover.

Lekkert foto suger oss inn i begjæret, og på innsiden av de forkvaklede, fortapte, karakterene. 5 svake stjerner.

Fair Play får strømmepremiere den 6. oktober.