En av Nordens største seriesuksesser står den norske statskanalen, selveste Rikskringkasteren NRK, bak, og på toppen av det hele er det en meget kontroversiell serie.
Greed is (still) good!
Sesong 1 hadde premiere høsten 2019, og som med førstesesongen baserer plottet og oppfølgeren seg på dybdeintervjuer med fire finanstycooner på Aker Brygge som med glede har brettet ut sitt høyst outrerte, umoralske og rett frem kyniske liv for serieskaperne.
I en slags miks av Billions og The Wolf of Wall Street møter vi Adam (Simon J. Berger) som elsker kokain, lekre horer, dyre klokker og Porsche, Henrik (Tobias Santelmann) gjengens gladgutt, med en masete kone og fire mulattbarn, Jeppe (Jon Øigarden) som guttegjengens voldsglade, dog empatiske, Gordon Gekko og William (Pål Sverre Hagen) som hverken kan fordra sin manisk depressive kone eller sin patetiske livsstil – noe som da også fikk ham til å føre en hagle inn i munnen, og trykke av, i forrige sesong.
For å ta den mest åpenbare konklusjonen med en gang: Om du storkoste deg med førstesesongen av denne fucked opp guttegjengen, så vil garantert sesong 2 falle i smak. Det sagt, så tilfører andresesongen, dessverre, svært lite nytt både om det outrerte miljøet finanskaksene opererer i, ei heller deres skadeskutte personligheter og følelsesliv.
Innsidelaks
Som regissør og manusforfatter Øystein Karlsen har uttalt, så er ca. 70 % av hele historien nærmeste en dokumentar av hva de har blitt fortalt av disse ekte alfahannene, mens 30 % er dramatisert fiksjon. Denne runden står innsidehandel i sentrum av begivenhetene.
Gjengens åpenbare psykopat, Adam, får et innsidetips om et gigantisk oppkjøp innenfor lakseoppdrettsbransjen (vi befinner oss da i Norge!), og setter i verk hele sitt nettverk, og partnere, til å profittere mest mulig på den ulovlige informasjonen innen oppkjøpet offentliggjøres.
Koronapandemien satte lenge en stopp for produksjonen, men etter at man kom opp med tilstrekkelig smittevern, fikk man utfordringen med blokkerte grenser – spesielt med tanke på at mye av handlingen var satt til Manhattan. Forunderlig nok nevnes korona et par ganger, men pandemien må vi åpenbart ha lagt bak oss.
Med blue screen og deler av Oslos nye skyline som stand-in har man løst reiserestriksjonene på en forbløffende vellykket måte. Her var planen at universet skulle utvides, både geografisk og selve persongalleriet.
Mer skuffende er det at man har fått så lite ut av de nye karakterene, samt har følt en totalt unødvendig trang til å moralisere over disse forkvaklede herremennenes livstil, og gjøren og laden, i lovens (mildt sagt) økonomiske gråsoner.
Rolf Lassgård var langt mer interessant som finans-bohem på Azurkysten, Sofia Helen som beinhard megler mangler både pondus og troverdighet, Anders B. Christiansen går fra enfoldig hummerfisker til pengekurer, uten at hans potensialet utnyttes, mens Marie Bonnevie er med fordi?
Moralsk galt?
Når produsent Petter Testmann-Koch i forkant av premieren uttalte at andresesongen er «enda mer fucked up», så medfører det faktisk ikke riktighet.
Der førstesesongen mer var en grensefri lekegring for de fire sosiopatene, har Karlsen denne runden gitt dem litt strammere rammer, samt følt et behov for å både forklare hvordan de opererer, samt hvor moralsk galt det de gjør er.
Det første gjør at serien flere ganger føles både smått banalt og på grensen til kunstig belærende («slik-fungerer-aksjeverdenen-og-innsidehandel»), mens hangen til å kritisere gladguttenes fullstendig egosentriske livsoppførsel virker påtrengt, fremmedgjørende og tar bort litt av moroa. Det er jo, som med totalt umoralske Jordan Belfort i The Wolf of Wall Street, meningen at vi skal «heie» (riktignok med en flau smak i munnen) på finansskurkene.
Damene slår tilbake
Damene er gitt en litt mer fremtredende rolle, men tro oss, dette er fortsatt guttas verden og domene.
Spesielt Hermine, en nok en gang skremmende dyktig Agnes Kittelsen, får skinne i det hun gjør sitt beste for å stå på egne ben, samt bryte alle bånd med Adam. Dessverre går ikke alt etter planen, og hun får en tøff oppvåkningsprosess.
Som før har de kyniske, og notorisk utro, mennene koner og barn kun som tomme trofeer, men i det forholdene sprekker opp forsøker da forsmådde damene å forene krefter. Interessante kontraster mellom eklatant overfladiske Celine (Ine M. Wilman), som er livredd for at barna nå skal bli nødt til å «gå rundt i Cubus-klær», fortrengt uvitende Tomine (Sonja Wanda), og damen med ben i nesa, Hermine.
Fruen til Jeppe kommer vi aldri riktig innpå, dog får vi en fantastisk scene der Jeppe finner ut at det er en glimrende idé å ta med seg en mannlig stripper hjem midt på natten – for å piffe opp sexlivet litt…
Herlig politisk ukorrekt
I et sosialt medie-samfunn preget av en diskurs som alt for ofte tenderer mot politisk korrekthet, der «alle» føler behov for å skrike ut at de er blitt krenket, så er det noe befriende frimodig over manuset til Karlsen; som kaster all politisk korrekthet på båten.
Her blir østeuropeiske håndverkere karakterisert som «Europas hester, med mer muskler enn hjerne», de (mange) filippinske au pairene er dumme bruksgjenstander som ingen (bortsett fra William) husker navnet på, nærmest alle mennesker av det motsatte («svake») kjønn anses som horer/bruk-og-kast-gjenstander og det er helt innafor å reise til Mosambik på trofejakt etter et løvehode man kan spikre opp på veggen (selv om man kommer hjem med en sliten Gnu).
Det er nettopp denne normløsheten, og bevisstheten blant finanstycoonene om at de befinner seg høyt hevet over alle samfunnets normer og lover og regler som skaper den herlige dynamikken i serien. De er selv fullstendig klar over at de tenker, og agerer, slik – og skryter endog av det. Karlsen skriver meget godt, og spot on, om følelsesmessig avstumpede kynister. Han har tidligere skrevet forbilledlig, ekte og varmt, og mellommenneskelige relasjoner i TV-serien Dag.
Drittsekker som vi bryr oss om
Til tross for alle sine menneskelige svakheter, mangler og fullstendig retningsløse moralske kompass, så kan vi føle med, og ha (en viss grad av) empati overfor gutta.
Med unntak av psykopaten Adam («Fucka relasjon er også er relasjon») har de tre andre flere forsonende, menneskelige, trekk. Jeppe (nok en stjernetolkning av Jon Øigarden) er horebukk av rang og bryter de regler og lover han finner for godt, like fullt gjør hans sitt fremste for å forsone sine foreldre som har vært skilt i mange tiår. William (en intens Hagen), som nylig har kommet hjem fra et langvarig opphold på psykiatrisk sykehus og rehab, har en iskald, drittsekk-oppførsel overfor sin kone, mens han ømt bryr seg om familiens au pair, og forsøker å gjøre det rette; samt få livet på rett kjøl.
Henrik er definitivt den mest kyniske av dem alle, men innerste inne er han bare en liten guttunge som vil bli sett og elsket – dog, helst av en ukomplisert prostituert. I tillegg har han nå akutt angst for å ha pådratt seg Aids, mens han lurer på om: «Livsglede, får du det på resept?».
Alle livets sorger og problemer dovnes ned i en endeløs rus av øl, sprit, kokain (tidvis servert av løpske høner!), horer, potensmiddel, store gevinster og en ekstravagant livsstil. Eksemplifisert med livsløgnen de serverer seg selv: «Jeg trakk vinnerloddet! Rik hvit mann, i verdens rikeste land – sjokket er hvor fort du venner deg til det!»
Det er i kompleksiteten til karakterene at serien gis liv og vi lar oss fascinere og trekkes inn, og det er her Karlsen lykkes så godt; og vi tror virkelig på den gode kjemien, og samholdet, gutta imellom. Så får vi heller leve med at han denne runden føler en hang til å rette en moralsk pekefinger mot deres forkvaklede livsførsel, og ikke gir oss en like skarp og original historie. 5 svake stjerner.
Fakta:
- NRK
- Release: 5. mars 2021
- Regi: Øystein Karlsen
- Med: Simon J. Berger, Pål Sverre Hagen, Jon Øigarden, Tobias Santelmann, Agnes Kittelsen, Ine M. Wilman, Maria Bonnevie, Sofia Helin, Rolf Lassgård, Anders B. Christiansen, Sonja Wanda
- Genre: Drama
- Land: Norge
- År: 2021
- Tid: 4:40 t.
- Karakter: 5