Siden 1956 fra vi europeere kunnet glede oss over den årlige musikkonkurransen «Eurovision Song Contest Grand Prix», som med sine 64 gjennomførte show er verdens mest seiglivede, og største, sangkonkurranse.
Med andre ord, en konkurranse som er meget kjent, elsket og hatet i Europa – men fullstendig ukjent i USA. Litt overraskende da at Netflix med amerikansk produksjonsselskap, regissør (David Dobkin) og manusforfatter (Will Ferrell) står bak komedien om den sagnomsuste konkurransen.
Bestillingsverk?
Filmen er en samproduksjon mellom Ferrells eget selskap, Gary Sanchez Productions, Netflix og EBU (Den europeiske kringkastingsunion), som beleilig nok lanseres det ene året melodikonkurransen ble avlyst (på grunn av pangolinknaskende kinesere).
Men fortvil ikke, er du blodfans av Melodi Grand Prix (som vi kaller den her på berget) vil du nok trykke denne filmen til ditt bankende hjerte.
Vi hadde dog sett for oss halvannen tim med crazykomikk i en parodi av sangkonkurransen «alle» ser på, men elsker å hate. I stedet serverer Ferrell og co oss over to langtekkelige timer med en hyllest av Eurovision. Intet galt i det, bare så eklatant irriterende at filmen er fordømt kjedelig.
Islandske særinger
Historien begynner i det Herrens år 1974, da ABBA klatrer til topps med landeplagen Waterloo. I et litt stusselig hjem i den forblåste islandske småbyen Husavik sitter unge Lars og lar seg rive med av fengende svensk popmusikk – hvorpå han standhaftig proklamerer at han skal vinne hele konkurransen når han blir voksen.
Som sagt så gjort. Lars Erickssong (Will Ferrell) har nå fått seg en misjon i livet, og med sin stumme halvsøster (?), Sigrit Ericksdottir (Rachel McAdams), vier han livet sitt til å vinne Eurovision. Eneste problemet er at Lars og bandet hans suger. Det er kun når de drar i gang den «catchy» dansebandlåten «Ja ja, ding, dong» at den halvrabiate landsbybefolkningen tar seg en svingom en fuktig lørdagskveld på den lokale puben.
Lars er den lokale landsbyklovnen som fortsatt bor hjemme hos sin far, en gryntende og bitter Pierce Brosnan, som alle ler av – både foran og bak hans rygg. Like fullt har Sigrit stått ved hans side, og drømmer om at de engang skal bli en lykkelig, liten familie.
Handlingen er satt til nåtidens Island, som merkelig nok fremstår som en 1970-talls karikert utgave av sagaøya. Her harseleres det med drikkfeldighet, overtro, innavl og den nylig tilbakelagte finanskrisen som rammet vikingøya hardt. Forutsigbart og lettvint, og akk så lite morsomt.
De første fem-ti minuttene, som forgår i 1974, er riktig så underholdende, men derifra og ut ender filmen i en traurig suppe av platte oneliners, forutsigbarhet og flaue vitser på nivå med en middels russerevy.
Hvorfor i all verden skulle Will Ferrell skrive manuset selv? Mannen har gått i de samme sporene de siste 10-15 årene, uten snev av fornyelse eller finesse. At han står bak Anchorman er i dag lett utrolig å ta inn over seg.
Åpne opp din latterdør
Med Will Ferrell både foran og bak kameraet forventer vi oss ikke glimrende, skarp og satirisk komikk, men litt enkel og småteit «underbuksehumor». Dessverre tar det en time og femten minutter innen vi første gang føler smilebåndet lee på seg. For en komedie er det vel knapt nok mulig å komme nærmere stryk i gjennomføringsgrad.
Filmen er alt for lang, og nærmere en tredel består av sceneopptredener, like outrerte og «harry» som de fleste bidragene i den virkelige Eurovision. Fascinerende nok er de ikke nok karikerte til at man klarer å skille dem fra de ekte bidragene til sangkonkurransen. Hvor ligger da komikken?
Talende nok har de valgt å «krydre» filmen med en rekke virkelige Eurovision-artister, i et imponerende koreografert sangnummer som vil glede Eurovison-fansen, samt skrevet inn en mengde referanser fra Eurovision-historien som hardcore-entusiastene vil nikke gjenkjennende til.
De få vitsene som er, er forutsigbare og platte, som at det ikke finnes homofile i Russland og at alle amerikanere er brautende og uvitende. Morsomst av alle er definitivt en lettere sarkastisk Graham Norton, som i bunn og grunn spiller seg selv.
Vanligvis bunnsolide Rachel McAdams faller igjennom her. Forholdet mellom henne og Ferrell føles tvangstrøyeaktig oppkonstruert, og hun fremstår nærmest teatralsk. Brosnan er ukomfortabel og mangler komisk timing, mens Mikael Persbrandt glimter til i en altfor liten roll som kynisk finansmann.
Kopi av virkeligheten
Filmen fremstår som et rent bestillingsverk fra PR-byrået til EBU, og vil nok garantert oppnå høye seertall fra den store fanskaren til Eurovision. Heri ligger da også hovedproblemet med komedien Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga.
Filmen er slettes ingen hysterisk morsom komedie som ser på konkurransen med et skrått, ironisk blikk, men en regelrett kjærlighetserklæring til Melodi Grand Prix og nærmest en kopi av originalen. Eksakt noe slikt som vi kan se for oss at algoritmene til Netflix har klekket ut.
Det er en grunn til at vi sluttet å se på Eurovision når vi forlot barndomsårene, etter å ha kastet bort over to (!) timer på denne filmen er vi overbevist om at vi ikke har gått glipp av noe. 1 stakkarslig stjerne.
Et lite tips til slutt: Traileren bærer bud om hva filmen kunne ha vært, og alle de gode poengene og vitsene er tatt ut der. Se heller den!
Fakta:
- Netflix
- Release: 26. juni 2020
- Regi: David Dobkin
- Med: Will Ferrell, Rachel McAdams, Dan Stevens, Pierce Brosnan, Melissanthi Mahut, Ólafur D. Ólafsson, Mikael Persbrandt, Demi Lovato, Alexander Rybak, Graham Norton
- Genre: Komedie
- Land: USA
- År: 2020
- Tid: 2:03 t.
- Karakter: 1
3 hendelser på “Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga”
Legg igjen en kommentar
Nei, det er ikke all sex som selger!
Ridley Scott gjentar bragden!
Woke-alarm!
Uforløst antiklimaks!
Kan de gamle mennene redde henne?
Nå sitter den!
Sprengkraft så det holder!
Gjeeeesp!
Jag har ingen dotter!
Is There Anybody Alive Out There?
En ærlig anmeldelse dette, på flere måter. Jeg har, som ubestridt Eurovisionfan, bare noen få nerdete innvendinger og opplysende forklarende kommentarer utover denne teksten…
* Eurovision startet i 1956, ikke i 1957.
* Eurovision Innførte semifinaler i 2004 og har dermed langt flere enn 64 gjennomførte show (som det står i teksten), inkluderte pausenumre og et utall sanger/land som aldri kom seg til selve finalen disse siste 16 årene.
* Netflix har de siste årene satset stort også utenfor USA. Ferrell er gift med en svenske, og har fulgt Eurovision i snart 20 år selv, privat. Som den hvite, priviligerte, bransjeinnenfor-mannen han er, med alt hva dette innebærer av kontakter, pengesekk og posisjon, får slike som ham (dessverre fremdeles) laget hva enn de måtte føle for av film. Derfor er den laget av og med ham og amerikanske folk i ryggen.
At EBU står inne som medprodusent har først og fremst med å gjøre at noen av scenene er tatt opp under det virkelige Eurovision-arrangementet i Lisboa for to år siden (eventuelt i Tel Aviv i fjor, er litt usikker på dette). Derav rettigheter og slik med EBU, m.m.
Konspirasjoner rundt egenpromotering fra EBUs side blir derfor litt kleint å påstå. Det har forøvrig gått 64 år (!) før altså tidenes første Eurovision-film nå har kommet. Dette gir lite rom for å tro at EBU selv har stått bak produksjonen som et “bestillingsverk”. I så fall burde det florert Eurovision-filmer for lengst, får man vel tro? At filmen videre kommer i år, er også noe som selvsagt er umulig å videreføre som alt annet enn en tilfeldighet, med mindre man visste om at Korona-epidemien skulle komme, for lenge siden.
* At man “kommer til å trykke filmen til sitt hjerte” bare fordi man er Eurovision-fan er jo et klassisk argument som er like utdatert som det også er fullstendig feil. Som fan blir man jo desto mer skeptisk, noe debattfora og diskusjoner på ulike nettforum understreker – mange fans er svært skeptiske til denne filmen, nettopp fordi man er fan (og pga. Ferrell). Vil man på samme måte “trykke sitt bankende fotballhjerte”, til en crappy fotball-film? Selvsagt ikke. Dette blir et alt for lettvint og utdatert argument som dessverre alt for ofte fremdeles brukes når skribenter ikke finner bedre argumenter for å prøve å forstå et fenomen og interessefelt.
* At Eurovision omtales som programmet “alle ser på”, men som du selv sluttet å se på i din barndom, får stå som symbol på en selvmotsigende setning uten mening for andre enn eventuelt deg selv. Om så er tilfellet, anbefaler jeg derfor at du ser Eurovision i sin helhet, neste år. Da vil du oppleve blant annet mye, som at sangerne i all hovedsak er av langt høyere nivå enn for bare 15-20 år siden. At man opparbeider en kobling, engasjement og faktisk (sick!) et forhold til alle sangene og artistene, samme hvor grusomme noen av sangene måtte være. Men her ligger også mye av fenomenet og essensen i engasjementet rundt dette sirkuset, noe jeg er sikker på mange kan kjenne igjen rundt andre ting, som fotball, idrett og andre egne interessefelt..
* At filmen til slutt eventuelt oppleves som kjedelig, har jo ingenting med selve Eurovision-fenomenet å gjøre. Derimot har det, som anmeldelsen delvis riktignok påpeker, mest å gjøre med at parodien og satiren ikke er til stede. Et sirkus som Eurovision skal jo strengt tatt vanskelig overgås for å toppe dens virkelige hysteriske og mange rariteter. Dette er vel strengt tatt regissør og Ferrell sin skyld, og ikke Eurovision-fenomenets?
* Tror du er nokså alene på planeten om å mene at Eurovision er “lite underholdende”… Er det én ting Eurovision vel ikke er, så er det “lite underholdende”? Uavhengig av hva man forøvrig måtte mene, så er det vel hinsides “ikke underholdende”, lizzom? Jeg mener… om man enten gapskratter i fryd og vemmelse, eller fordi man er i positiv ekstase, er jo begge dette eksempler på nettopp ‘underholdning’?
* Eurovision har bare blitt større og større de siste to tiårene, og at det derfor er hinsides flere voksne, enn barn, som ser på, sier seg jo selv.
* At Ferrell er en dalende stjerne, som vel egentlig aldri har vært verken morsom eller dyktig som satiriker, mens Eurovision har vokst seg stort som et monster de siste 15 årene etter at det ble innført semifinaler slik at langt flere land fikk være med, er videre to åpenbare motsetninger som kunne kommet bedre frem i teksten, selvsagt til fordel Eurovision.
* En liten siste ting – virkelighetens Eurovision er med andre ord langt morsommere, selvironisk og underholdende. Se bare på årets faktiske bidrag fra eksempelvis Island (ironisk nok), Litauen og Russland, så ser man fantastiske eksempler på selvironi og humor!
Så takke meg til ekte Eurovision, og ikke Ferrells. Legger forøvrig merke til at (også) superharry “Bad Boys for life” liksom er helt ok og innafor, med sine tre stjerner. Kanskje litt selvinnsikt rundt subjektive interessefelt hadde vært på sin plass? Alt godt 🙂
Hei Tore (eller heter du egentlig Per Sundnes? 😉 )!
Tusen takk for din meget grundige kommentar 🙂
Registrerer dog at du kommenterer filmen innen du har sett den…
Nei, det skinner vel litt igjennom at anmelderen ikke er noen blodfan av virkelighetens Eurovision, det sagt så er det filmen vi her har anmeldt, og som komedie faller den (etter vår mening) dessverre igjennom.
De fleste vitsene er platte, enkle og simpelthen lite morsomme. På den annen side vil nok (som vi da også skriver) personer som elsker Eurovision finne glede i denne hyllesten av sangkonkurransen – ikke dermed sagt at det er en bra film av den grunn.
Om showet i seg selv er «bra» eller «dårlig» underholdning er jo en smakssak, uten to streker under svaret – det finnes da vitterlig folk som finner glede i å se «Keeping Up with the Kardashians» også…
PS! Med 64 show så sikter vi til at Eurovision har blitt arrangert 64 ganger. Har rettet opp årstallet Eurovison startet.
Mener forøvrig bestemt ikke at «Bad Boys for Life» er en særlig god film, men den leverer (delvis) på sine enkle premisser, som «tanketom» actionkomedie.
Ha en fortsatt fin sommer, og hygg deg med filmen!
Takk for svar 🙂
Jeg har sett filmen og jobber selv som anmelder/kritiker. Det var derfor litt morsomt å nettopp kommentere denne anmeldelsen, mye fordi jeg (noe ironisk, det skal jeg innrømme) kjenner meg godt igjen i oss kritikeres problemstillinger og utfordringer rundt å skulle bedømme noe man ikke er i overmåte kunnskapsrik om.
Selvsagt skal man også som kritiker være subjektiv, men dette gir vel liten mening om man er KUN subjektiv, og ikke tar høyde for at fansen godt kan like filmen godt (som du jo selv påpeker)? Hvorfor da én stjerne, liksom? Ligger kvaliteten i film (generelt) kun i om en komedie er morsom? I så fall kan jo den ene stjernen forsvares. Men du sier jo den fort kan ha langt større appell, også…
Det er da også mye derfor jeg påpeker viktigheten med å ikke dømme folk og interesser, selv om man eventuelt på et subjektivt plan ikke skulle enten like og/eller skjønne et konkret fenomen (som Eurovision).
Det er jo et kjent fenomen å like noe om man selv liker det, samme hvor harry og korny, kleint eller camp det måtte være. På samme vis er det motsatt – om man ikke liker det, farges lett hele bedømmingen av filmen i den retning. Slikt speiles ofte i en anmeldelse, noe ikke alle kritikere av oss dog er like gode til å skjule. I mitt hodet bør imidlertid denne tvilen komme tiltalte til gode, og dermed fortjene liiiiitt mer enn den skrekkelige slakten med én stjerne. Men, som vi jo begge også vet – det finnes ingen fasit på hvordan å bedømme og skrive en filmanmeldelse heller, så… 😉
PS: Jeg heter Tore, ikke Per. Lover! 😀