Anmeldelse: Equinox

Med Equinox gir Netflix oss sin sjette nordiske serie (den første var danske The Rain i 2018), og blant de beste så langt.

Basert på den kritikerroste podcasten Equinox 1985 til Tea Lindeburg, reiser vi i serien tilbake til København,1999, og en hendelse som ryster den danske kjernefamilien og traumatiserer yngstedatteren, Astrid (Danica Curcic) for livet.

 

Astrids søster, Ida (Karoline Hamm) er avgangselev i 1999, men på selve studentfesten forsvinner hun og 20 av hennes medelever i løse luften. Ingen spor eksisterer fra de 21 studentene; Astrid havner på institusjon etter hendelsen, men 20 år senere får hun plutselig en ledetråd vedrørende forsvinningsmysteriet.

Etter Idas forsvinning gikk ekteskapet til hennes foreldre (Hanne Hedlund og Lars Brygmann) i oppløsning, og Astrid mistet all kontakten med sin særs alternative mor. Det store spørsmålet er om moren vet mer om forsvinningen enn hun innrømmer…

Lindeburg (som både er serieskaper og manusforfatter) har skapt en vellaget serie med et engasjerende plott og en fascinerende krimgåte, som toppes med gode skuespillere. Equinox er en original og kreativ genremiks av en uvanlig kriminalsak og overnaturlige elementer.

Vi serveres et dystert, nærmest dystopisk, bilde av forstads-København, der Astrid som voksen desperat søker svar på gåten, mens hun sliter med å få folk til å tro på hennes virkelighetsforståelse og antagelser om forsvinningen. De fleste vil bare legge saken bak seg, og gå videre.

Dyktige Viola Martinsen er den 9-årige Astrid, som har spesielle «evner» og får en slags kontakt med Ida. De transcendale drømmesekvensene er som tatt ut av en Guillermo del Toro-film, og danner en bro mellom den jordnære kriminalgåten og det abstrakt hinsidige. Astrids ustabile psyke er et flott grep for å skape tvil om hennes fulle fem, og Curcic (Broen) gjør en god jobb med å få frem kompleksiteten, og ambivalensen, i hennes karakter.

Okkulte grupper, mystiske bøker, mytologi og spådommer rundt vår- og høstjevndøgn omfavnes av seriens hippiaktige, og alternative, karakterer, der også Ida og hennes klassekamerater lokkes inn. Men Lindeburg balanserer det narrative hårfint slik at det ikke tipper over i en søkt parodi og new age-fanatisme; i bunn og grunn er Equinox en spennende, og jordnær, nordisk noir forsvinningskrim som krydres med hint av overnaturlighet.

Avslutningen blir noe av et antiklimaks, og enkelte av bikarakterene sliter med troverdigheten. Serien er ikke spennende nok til at du blir sittende på kanten av stolen, og må binge alle episodene i en smell, men dette universet vil vi mer enn gjerne se en oppfølgersesong av. 4 sterke stjerner til nok en solid nordisk serie fra strømmegiganten.