: Dunkirk: Blant tidenes beste krigsfilmer

Det har blitt produsert utallige filmer om andre verdenskrig, naturlig nok av svært varierende kvalitet og underholdningsnivå (om det er et ord som kan brukes om krigsfilm); så mange at man nærmest skulle tro tematikken var oppbrukt. Så kommer Christopher Nolan med sin versjon.

OMRINGET AV FIENDEN
I månedsskiftet mai/juni 1940 er franske, belgiske og britiske tropper fullstendig omringet av tyske okkupanter i den franske havnebyen Dunkirk. De allierte holder kun en liten stripe langs kysten, mens de desparet forsøker å holde frontlinjen, samt evakuere troppene over den engelske kanal før tyskerne, uunngåelig, bryter igjennom.

Churchill har innsett de harde realitetene, og prioriterer å spare mye av skip og mannskap til et ventet, kommende, angrep mot selve Storbritannia. Ambisjonsnivået er å redde kun ca. 10 % av de strandede 300.000 britiske troppene.

Mens troppene desperat venter på transportskip, må de overvinne frykt, kulde, regn, sult og tyske bombefly.

KRIG I TRE DIMENSJONER
Filmen hopper stadig frem og tilbake langs tidslinjen over disse åtte intense dagene, og Nolan gir oss krigens brutalitet fra tre forskjellige dimensjoner: Land, sjø, luft.

I luftkrigen møter vi Farrier (Tom Hardy) som den erfarne RAF-piloten, som etter hvert flyr nærmest kun på bensindampen. Det er ikke store styrken luftvåpenet har sendt ut, men vi får noen særdeles dramatiske scener, nydelig foto og brutalt realistisk der vi sitter som «flue på veggen» langs den vibrerende, støyende flykroppen.

På land blir vi vitne til den nærmest resignerte oppgittheten til soldatene som ser at tyskerne kommer stadig nærmere, samtidig som evakueringskøen nærmest er stillestående. På stranden er det hver man for seg selv, og allianser søkes.

På havet blir vi vitne til to dramaer, det ene der evakuerte soldater kjemper en kamp i overfylte skip mens tyskerne slipper bomberegn over dem – særdeles klaustrofobisk, autentisk, skittent og rått. Samtidig er lystbåter på vei fra England, med sivilister som søker å hjelpe de strandede; underveis plukker de opp en overlevende soldat i havsnød.

 

UKJENTE SKUESPILLERE
Tom Hardy har nærmest en cameorolle som den anonyme piloten, mens Nolan-gjengangeren Cillian Murphy trer frem som livredd soldat, skutt i senk, på flukt fra fronten. I tillegg får vi selveste Kenneth Brannagh som standhaftig general ved moloen, men hovedrollene bekles av uskrevne blad.

For de mest fremtredende karakteren har Nolan, stort sett, holdt seg til unge, ukjente skuespillere. Et klokt valg som gjør det hele mer troverdig, og ikke skaper den «kunstige» avstanden som for eksempel en Josh Hartnett kunne gjort.

Den unge britiske menig Tommy (Fionn Whitehead) kommer seg i siste liten i sikkerhet på alliert side av fronten, resten av filmen blir en berg-og-dalbane-flukt på mot sikker grunn – med et ørlite håp om evakuering. Han slår seg i tospann med tause Gibson (Aneurin Barnard), sammen forsøker de å komme seg om bord i et skip.

Strabasene de opplever, og utsettes, for er ikke like spektakulære som i for eksempel Saving Private Ryan, men desto med mer dramatiske og troverdige. Unge menn som kun har én tanke i hodet – komme seg i live hjem!

 

DVELENDE OG UBEHAGELIG ROLIG
Til krigsfilm å være en tempoet ofte overraskende rolig og dvelende, og dialogen sparsom. Det er som om vi befinner oss på venteværelset til Helvete, der resignasjon preger soldatene. Tidshoppene forsterker kaoset som preger evakueringen, og trekker oss enda sterkere inn i historien.

Dunkirk er så visst ikke et pompøst helteepos, der én stjerne får muligheten til å skinne og, til slutt, redde dage. Lavmælt, men ubønnhørlig, maler krigsmaskineriet moralen, kampviljen og fotsoldatene i stykker, mens vi blir en, etter hvert utmattet, flue på veggen. Filmen er stilmessig langt i fra Nolans mer «spektakulære» filmer som Inception, Interstellar og Batman-trilogien. Samtlige fortreffelig filmer, men med en et helt annet tempo og stil enn den mer nedtonete og rått autentiske Dunkirk.

Visuelt er Dunkirk, som sedvanlig med Nolans filmer, en nydelse av de sjeldne. Om vi befinner oss glidende i luften, klaustrofobisk innestengt i et synkende skip eller teppebombes midt på den forblåste sandstranden, så suger foto oss inn i begivenheten, gir oss det store overblikket og samtidig omringer oss på et nærmest dokumentarisk vis. Fotograf Hoyte Van Hoytema (Interstellar, Spectre, Her) overgår seg selv denne gangen.

Dunkirk er en rå, klaustrofobisk, intenst, skitten, vakker og realistisk krigsfilm, med eksepsjonell effektiv klipping og en dramaturgisk utvikling som sitter som et skudd, samt skuespill i toppklasse. En film, stort sett, fri for den sedvanlige patos som preger krigsfilmer – en emosjonell opplevelse du vil huske lenge etter at rulleteksten er ferdig. 6 soleklare stjerner.

 

Lydsporet (Dolby TryeHD 7.1) er noe av det ypperste vi har hørt. Til tider en overraskende stillferdig film, der hver lille detalj kommer skremmende detaljert frem i det komplekse lydbildet; samt en fortreffelig surroundmiks og mengder av trøkk i dypbassen i de heftigste actionscenene. Til tross for lit blasse farger imponerer billedkvaliteten imponerer. Dette er 4K på sitt beste! Et omfattende bonusmateriell gir oss hele 16 minidokumentarer som dekker alt fra de storslagne actionscenen til de unike kameravinklingene og et historisk tilbakeblikk.