Anmeldelse: Don’t Look Up

Manusforfatteren, komikeren, skuespilleren og regissøren Adam McKay er nok mest kjent for sine lettbente komedier som Anchorman, Step Brothers og mengder av Saturday Night Live-innslag.

Med The Big Short (2015), gav han oss et lett ironisert blikk på finanskrisen, hvem som stod bak og hvem som kom ut med lommene stappfulle av penger etter at støvet hadde lagt seg.

Undertittelen til McKays siste produksjon er: «Based on truly possible events». Sjelden har en films tagline truffet så godt. En annen undertittel kunne ha vært: «Se opp (!), eller lukk øynene for virkeligheten», for det er eksakt det som er essensen i Don’t Look Up.

 

Polarisert politisk diskurs

Vi tas med på en intens reise til dagens USA, og Vestens samfunnsklima preget av clickbaites, likes, fake news, SoMe og en stadig mer polarisert befolkning.

Bakgrunnen for den treffsikre politiske satiren er et overraskende funn som den oppegående doktorgradsstipendiaten Kate Dibiasky (Jennifer Lawrence) kommer over: En gigantisk komet, som hennes professor, Dr. Mindy (Leonardo DiCaprio), regner seg frem til at vil treffe Jorden midt i planeten om et halvt års tid.

NASA og Det hvite hus varsles, men i stedet for å ta trusselen på alvor og handle, så legges det lokk på saken. President Orlean (Meryl Streep) står midt oppe i en (sex-)trøblete utnevnelse av en ny høyesterettsdommer, samt de kommende mellomvalget – da passer det særdeles dårlig å varsle velgerne at verdens ende er nær.

Løsningen til forskerne blir å gå til media – ikke at det hjelper så mye. I det høyst populære talkshowet «The Daily Rip», ledet an av en irriterende karismatisk Cate Blanchett, blir hele historien vitset bort og drukner i den langt «viktigere» nyheten om bruddet til en popstjerne (Ariana Grande); hvorpå Dibaisky mister besinnelsen og blir latterliggjort på sosiale medier verden over.

Alt vitenskapsfolkene vil er at folk skal ta forskningsdata som fakta, innse hva de har i vente, og se for helvete til å «Se opp!».

Virkelighetens politiske teater

Ingen tvil om at McKay (som også har skrevet manus) har latt seg inspirere av den mildt sagt absurde politiske virkeligheten som preget Trump-perioden i Det hvite hus, og som, med en forsmådd Trump som pusher «nyhetsbrev» fra sin tilbaketrukne tilværelse i Mar-a-Lago, fortsatt holdes i live.

Et amerikanske samfunn, med verdensomspennende forgreninger (antallet fullverdige demokratier i verden er inne i en kraftig nedadgående trend), preget av populistiske, overfladiske politikere som kun er opptatt av siste «ratings», neste valg og hva «folket» til enhver tid mener. Ikke hva som er det beste for samfunnet som helhet, men hva som kan holde dem ved maktens tinde.

Politikere som bevisst går ut etter å villede folket, mens de bygger opp sin «menighet», og samtidig fundamenterer sin politiske makt med nepotisme og dynastiske strukturer. Kroneksempelet (i Vesten) er de hårreisende posisjonene Trumps barn og svigerbarn fikk i hans Administrasjon.

Alt eklatante eksempler på en lattervekkende, dog dypt tragisk, politisk utvikling som det er lett å harselere over. Men i stedet for lettvinte sketsjer og parodier (á la Alec Baldwins Trump-parodier på SNL), har McKay skrevet et lynende intelligent manus, som tar tidsånden på alvor, gjennomskuer og avkler den – og stiller politikerne, og folket, til ansvar.

Bonusen er at vi får rikelig anledning til å åpne latterdøren på vidt gap under seansen!

SoMe-demokratiet

Don’t Look Up er en satirisk komedie, men McKay lar det aldri være tvil om at intensjonen bak filmen er en krass kritikk av samtiden, og ikke minst populistiske politikere; da i særdeleshet Trump og hans klan av sannhetsfornektere.

Mange mener at sosiale medier, med Facebook i fremste rekke, har vært en berikelse for folkestyret, der enhver mann (og kvinne) utstyrt med en smarttelefon nå har fått sin egen såpekasse til talerstol.

Det de da ser bort ifra er at «SoMe-demokratiet» fremmer enkle løsninger på ofte komplekse problemer, og favoriserer kortsiktighet fremfor langsiktig planlegging. Begge deler passer som hånd i hanske til populistiske narsissister som Trump, Le Pen, Orbán, Duda, Duterte og Bolsonaro. I tillegg til sosiale medier, med sine styrende likes, kaster en stadig mer fordummende, og subjektiv, presse bensin på dette bålet.

Meningsløse og fordummende talkshow som skal lage enhver sak om til en jævlig, dårlig innpakket, gladsak. Som overhodet ikke er interessert i å opplyse seerne, eller høre på hva intervjuobjektet faktisk har å fortelle; og som lar sine politiske referanser skinne igjennom.

Når vi så, til denne samfunnsutviklingen, legger til finanstycooner, med global makt, som kun er opptatt av morgensdagens kortsiktige profitt, og er villig til å gå over lik for å komme ditt, samt ikke kunne brydd seg mindre om verning av dine private data, så har du «Den perfekte storm».

Stjernelag

McKay må ha en stor stjerne i (liberale) Hollywood, for her har nesten hele A-laget av skuespillere takket ja til en rolle – og hvilken fryd det er å se DiCaprio, Streep og Hill briljere seg igjennom harselasen.

Streep er absolutt fabelaktig i Trump-parodien av de sjeldne, som tar all hans politiske tilkortkommenhet så inn i helvete på kornet. Hun er infam, utilslørt populistisk og diabolsk kokett; akkompagnert av sin ubehøvlede, nesegrus beundrede, sønn av en udugelig stabssjef.

DiCaprio er den sindige, lett innesluttede akademikeren som i begynnelsen ikke kan fatte at politikerne og media ikke tar dem på alvor. I møter stotrer han frem kompliserte matematiske formler, mens han kikker ned i gulvet og vrir knokene hvite – så meget at Jonah Hill blir fysiske uvel av hans vesen.

Når hans så, etter hvert, får smaken på posisjoner, medias gunst og lukten av «det gode liv» så lar han seg velvillig forføre, og kaster Dibiasky og Dr. Oglethorpe (Rob Morgan) på båten. DiCaprio gjør her en av sine sterkeste skuespillerprestasjoner, og leverer, sammen med Streep, en blankosjekk til neste års Oscar-galla.

Mark Rylance har rollen som det outrerte kjærlighetsbarnet til Mark Zuckerberg, Tim Cook og Jeff Bezos. En tilsynelatende godslig tech-gründer som vil menneskehetens beste, men som definitivt er djevelen i forkledning.

Dramaturgien er leken, og småfrekk, som i en kuppfilm á la Ocean’s Eleven. Innimellom henfaller McKay til litt i meste laget overtydelighet, men det er for bagateller å regne for en film som tar samtiden så brutalt på kornet, makter å lage intelligent satire ut av det – samtidig som han treffer tidsånden midt i smørøyet. Seks tindrende stjerner.

Don’t Look Up hadde kinopremiere på utvalgte kinoer allerede den 10. desember, og kan strømmes (globalt) fra Netflix fra og med julaften – så har dere noe å fundere over i den fredelige julehøytiden.