Anmeldelse: Django, sesong 1

Vi innrømmer det så gjerne, undertegnede har en svak forkjærlighet for klassiske westernfilmer. Men da skal det ikke være en westernklisjé, med sjablongmessige, stereotype karakterer, et usammenhengende plott og platt dramaturgi.

En av våre absolutte favorittfilmer er faktisk en western, Clint Eastwoods superbe, og blendende vakre, Unforgiven (1992).

Den smått forslitte genren har fått seg et skikkelig comeback de siste årene – ikke minst hjulpet tilbake på skjermen av megasuksessen til Taylor Sheridans Yellowstone, med de påfølgende spin-off-seriene 1883 og 1923.

Senest i fjor kunne vi nyde Emily Blunt i den knallsterke, nyskapende, westernserien The English, og i 2017 kom Antoine Fuqua med en meget vellykket remake av The Magnificent Seven. Ja til og med teknotunge Westworld var til å begynne med heftig western-influert.

Selv Prime Video forsøkte seg i fjor med en (ikke helt vellykket) westernserie, Billy The Kid. Ikke dermed så merkelig at Sky har latt seg lokke til å produsere en remake av den klassiske spaghetti-westernfilmen Django (Sergio Corbucci, 1966). La oss bare håpe at de har vett nok til å stoppe etter én sesong…

 

Vi befinner oss i tjukkeste Texas, ca. syv år etter slutten av den blodige borgerkrigen. I en småby kalt New Babylon har noen tidligere slaver etablert en slags frihavn, ledet an av kompromissløse John Ellis (Nicholas Pinnock)..

Hit kommer den mutte, enigmatiske «Fremmede», også kjent som Django (Matthias Schoenaerts, Far from the Madding Crowd). Hans eneste eiendel er et tobakkskrin, som han har etter familien sin. Han tror bestemt datteren fortsatt er i live, og har forgjeves søkt etter henne i årevis. I New Babylon aner han et glimt av håp og forsoning.

I byen styrer afroamerikanerne (stort sett) i fred og harmoni, med delvis våpenforbud og stramme tøyler. Sågar multietniske ekteskap er ikke uhørt i denne utopiske småbyen, et ekteskap Ellis er i ferd ned å fullbyrde med Djangos datter (!), Sarah (Lisa Vicari).

Både Ellis og Sarah ønsker til å begynne med Django dit pepper’n gror, men skifter mening ettersom byen i stadig større grad terroriseres, og angripes, av en outrert gjeng, ledet an av det spik spenna gærne kvinnemennesket Thurman (Noomi Rapace, Prometheus).

For å ta den mest åpenbare svakheten først, så blir vi sittende med vidåpen munn, måpende i sofaen over den ene mer patetisk, latterlig dårlige sørstatsaksenten enn den andre – dog definitivt ingen over, og ingen ved siden av Rapaces fornærmende elendige forsøk på å snakke bred sørstatsdialekt.

Det brogete persongalleriet by på et sammensurium av forvridde dialekter, der flertallet forsøker å høres ut som breiale texanere – men tilnærmet ingen lykkes. Et eklatant irritasjonsmoment for seeropplevelse.

Serien ser i tillegg gjennomgående direkte billige ut, med dårlig belysning, klipp og foto – minner om en samlebåndsproduksjon fra 1980-tallet. Og da har vi ikke engang nevnt det imponerende malplasserte musikksporet.

Den forsøker tidvis å fremstille seg som dyp, underfundig og søkende, men begår dessverre den største seriesynden av dem alle: Django er tvers igjennom dønn kjedelig. Og det til gangs!

Det er helt ufattelig at sluttproduktet har sluppet igjennom produsentenes vanligvis årvåkne blikk. At man har maktet å tvære den tynne historien ut over syv og en halv time er i seg selv en bragd – for det hender tilnærmet ingenting – men at ikke noen har trykket på den store røde knappen, og beordret serien tilbake til klipperommet er og forblir et mysterium, fullt på høyde med Area 51.

Og i løpet av innspillingsperioden, er det ingen som har vist Rapace klipp fra serien? Hun leverer vanligvis solide rolletolkninger, ikke minst i Millennium-trilogien, Prometheus og Passion, men her blir hun et fullstendig offer for hårete, intetsigende dialog, en vederstyggelig aksent og en overkarikert karakter. Bevares, et litt outrert persongalleri kan fungere godt det, selv i en western; bare se på The Harder They Fall. Men i Django faller forsøket på originalitet på stengrunn.

Og apropos kjedelig, det er faktisk ingen av karakterene som er mer uinteressant, og som vi stiller oss totalt likegyldig til, enn nettopp hovedrollen, Django. Som en litt forsoffen utgave av Viggo Mortensens Aragorn, raver han rundt med langt, skittent hår (som stort sett dekker de konstant tårevåte øynene), mumlende og vaklende mens han stirrer tomt ut i luften. Gjentagende tilbakeblikk til lykkeligere dager gjør ikke karakteren mer interessant eller «hel», bare mer irriterende som den dotten av en person han har endt opp som.

Summa summarum er det imponerende hvordan så store ressurser, og såpass dyktige folk foran kamera har endt med et så tannløst, og fullstendig langtekkelig westerndrama.

Handlingen luller av gårde, som å se sirup renne ned langs en varm, nytjæret, stabbursvegg. Karakterenes beveggrunner er i beste fall ulne, og dramaturgiene fraværende. Django er faktisk mest fascinerende som et studium over hvor dårlig det faktisk kan gå med en stor produksjon.

Anmeldelsen er basert på de fem første (av ni) episodene – vi orket rett og slett ikke mer; eller, vi sovnet av kjedsommelighet. Premieren på SkyShowtime finner sted den 3. juli.