Anmeldelse: Coming 2 America

Det har vært relativt stille rundt Eddie Murphy de siste årene, og når han nå forsøker å gjenoppfriske komiklassikeren fra 1980-tallet, ender filmen (på grunn av koronapandemien) opp på en strømmetjeneste – og det er kanskje like greit, for Coming 2 America er dessverre ikke verdt en kinobillett.

 

Murphy fikk sitt gjennombrudd på filmlerretet i 48 Hours (1982), før han ble superstjerne i rollen som den rappkjeftede politietterforskeren Axel Foley i Beverly Hills Cop (1984). Siden gikk det slag i slag, og «alt» han tok i ble en kassasuksess.

Med Coming to America (1988) gav han oss en herlig absurd historie om en fullstendig bortskjemt («The Royal Penis is Clean Your Highness») afrikansk prins, fra Zamunda, som reiser til Queens i New York for å finne seg en passende dronning.

Forviklingene, misforståelsene og kulturkonfliktene som oppstår er blant tiårets morsomste og mest sjarmerende komiøyeblikk. Så, vi kan godt forstå at Murphy, etter møkkafilmer som The Adventures of Pluto Nash, Dr. Doolittle 2, Daddy Day Care og Norbit vendte blikket mot «remake» av et sikkerstikk.

Men, når han først skulle gjenopplive «gamle minner», så har ikke Murphy eller manusforfatterne lagt to pinner i kors for å tenke nytt. Med noen få tweaks får vi i bunn og grunn historien servert på nytt, der også «samtlige» fra originalfilmen stiller opp igjen.

For noen uker siden anmeldte vi den nye Disney+-serien Big Sky, og hevdet at «’90-tallet ringte og vil ha TV-serien sin tilbake!». I tilfellet med Coming 2 America ser vi for oss at faksmaskinen til Eddie Murphy konstant har pepet, med en beskjed om at «1980-tallet ringer og vil ha filmen sin tilbake»…

Den platte humoren, outrerte karakterene og handlingen er som om filmen skulle være 35 år gammel; for så vidt tilgivelig om vi fortsatt hadde latt oss sjarmere av persongalleriet og den tidvis lett absurde komikken, men nei, vi ler denne gangen mer av enn med Murphy & Co.

Plottvisten er at prins Akeem (visstnok uforvarende) spredte sine rojale frø under Queens-besøket, og nå som han har bruk for en mannlig arving (kvinner kan selvsagt ikke arven tronen i Zamunda) ser hans lojale (?) rådgiver Semmi (Arsenio Hall) sitt snitt til å kontakte bastardsønnen, Lavelle Junson (Jermaine Fowler).

Den overdrevne «bomsen» Lavelle, med sin enda mer vulgære mor, er hverken sjarmerende eller interessante – kun enerverende karikerte. Den søkte kjærlighetshistorien mellom ham og hans zamundiske frisør, Nimembe (Nomzamo Mbatha), står heller ikke til troende. De har heller overhodet ikke samme gnistrende kjemi som vi fant hos Murphy og Headley i 1988.

Murphy forsøker forgjeves å oppdatere/modernisere plottet ved å nikke anerkjennende til kvinners rettigheter (eller mangel på sådan) og girl-power. Men det blir så overfladisk og lite subtilt at vi gjennomskuer det for hva det er – en fasade. Dog, vi lot oss sjarmere av den feministiske vrien på «The Royal Penis is Clean Your Highness».

Forsonende elementer er en totalt over-the-top opptreden fra Wesley Snipes som diktator fra nabolandet (Nextdoria!) til Zamunda, den samme gretne frisørgjengen, samt spektakulære, overdådige kostymer.

Enkelte vil nok se Coming 2 America med en litt mildere blikk på grunn av nostalgifaktoren oppfølgeren byr på, men vi kan ikke begripe at noen under 35 vil le av en eneste av de plumpe/platte vitsene. Nei, se heller originalen tre ganger til! 2 stjerner.