Anmeldelse: Citadel: Diana

For noen år siden fikk vi en mer enn habil thrillerserie med Hugh Grant i hovedrollen, The Undoing, der hans poshe karakter ble anklaget for drapet på sin unge elskerinne.

Serien (med Susanne Bier i registolen) fikk gode seertall og solide anmeldelser, men det var spesielt én karakter som ble trukket frem: Elskerinnen, enigmatisk gestaltet av italienske Matilda De Angelis.

Siden den gang har den fyrrige bologneserinnen imponert i blant annet TV-seriene Leonardo og Loven ifølge Lidia Poët – nå har 29-åringem nærmest fått seg sin helt egen serie, som den übererfarne spionen Diana i Citadel: Diana.

 

Serieskaperne, Russo-brødrene, står bak globale filmsuksesser som You, Me and Dupree og en endeløs rekke superhelfilmer, deriblant tidenes kassasuksess, Avengers: Endgame.

I fjor beveget de seg fra Disney/Marvel til Prime Video, og har fått i oppdrag å skape et eget lille serieunivers spunnet rundt mytiske Citadel. I sesong 1 av antalogiserien så vi Richard Madden (Game of Thrones) i hovedrollen som den lett forvirrede superspionen.

Sesong 2 (Citadel – Honey Bunny) er satt til India, med nye skuespillere, slippes den 7. november i år; men allerede nå kan du se spion off-serien Diana. Russo-brødrene er utøvende produsenter, mens serieskaper er Gina Gardini, og Arnaldo Catinari (Suburra) sitter i registolen.

Hva får du om du tar en solid dose Mission: Imposible, krydrer så med litt Jason Bourne og James Bond og til slutt tilfører en dash fra Kingsman? Jo, Citadel.

Det superhemmelige spionsyndikatet Citadel er nærmest en ideell spionorganisasjon, som siden dannelsen for over 100 år siden har vært løsrevet fra stater og interesseorganisasjoner. En gjeng solidariske do-gooders som kun vil menneskehetens beste, og har vært en medvirkende faktor i alle store hendelser, som Berlinmurens fall til Cubakrisen og Jaltakonferansen.

Førstesesongen kulminerte med at forbrytersyndikatet Manticore så godt som utryddet hele spionorganisasjonen.

I det vi møter Citadel-spionen Diana (De Angelis) har vi forflyttet oss til Milano noen år frem i tid (2030).

Her har Diana sin suksessrike karriere (dekkcover er finansanalytiker), i en by som delvis ligger i ruiner etter Manticores herjinger. Citadel ligger nede med brukket rygg, men puster fortsatt. Diana opererer som muldvarp i Manticore, og får i oppdrag å stoppe en våpenhandel mellom den franske og tyske etterretningen. Hun kommer over et superhemmelig, nyutviklet våpen som kan ta full digital kontroll over verden.

Den lyssky gjengen som trekker i trådene, er den styrtrike Zani-familien – som er havnet i unåde blant de andre Manticore-avdelingene i Europa. De har visstnok opptrådt litt for «hardhendt».

Den våpenproduserende mafiafamilien styres med jernhånd av pater familias, Ettore Zani (Maurizio Lombardi, Ripley). Hans litt mer ideologiske sønn, Edo (Lorenzo Cervasio), higer både etter pappas gunst og makt over familiegeskjeften. I Diana finner han en umak alliert.

Litt for ofte er det som om vi befinner oss i en KI-skapt verden, men dog ikke like påfallende som i originalserien. Karakterene, riktignok mange av dem i overkant stereotype, er mer menneskelige og interessante – ikke minst gjelder det Diana og hennes søster.

Begge to bærer store arr på sjelen etter at de brutalt mistet foreldrene i en høyst mistenkelig flystyrt. Siden har Diana jaget sannheten, men nå slått seg til ro med at den sannsynligvis aldri avsløres. I møte med Zani-familien avdekker hun skumle hemmeligheter som igjen setter henne på sporet av foreldrenes mordere…

De dataanimerte effekten er ikke like påtagelig til stede som i Citadel, og selve historien er hakket med jordnær og troverdig. Ikke minst hjulpet av enigmatiske De Angelis som har et usedvanlig uttrykksfullt ansikt, og en unik tilstedeværelse i enhver scene – som hun elegant dominerer.

Lombardi er glimrende som den iskalde, uttrykksløse våpenmogulen. Hans karakter balanserer på kanten av karikert, men er en person vi lar oss fascinere av; og som åpenbart har flere dimensjoner. Hans problematiske forhold til sin forsmådde sønn går som en rød tråd gjennom handlingen, og skaper lekker friksjon og spenning.

Actionscenen er upåklagelige, og De Angelis sparker minst like godt ifra seg som Scarlett Johansson (Black Widow, Lucy) og Kate Beckinsale (Jolt). Rett og slett medrivende popcorn-gøy å se på!

Serien skiller seg ut fra alle dusinvarene med actionfilmer/-serier som masseproduseres, ved at vi serveres en forlokkende bakgrunnshistorie med ekte mennesker som har noe å tape. Vi håper virkelig at det ikke blir med en miniserie, med at Russo-brødrene får grønt lys av Jeff Bezos til en oppfølger.

Dessverre har ikke pressen fått tilgang til mer enn de to første episodene, så en totalkarakter for hele sesongen er noe vanskelig å vurdere – men ut ifra det vi så langt har sett er 4 solide stjerner så absolutt innenfor rekkevidde.

Citadel: Diana får global premiere, på Prime Video, den 10. oktober i år; da slippes samtlige seks episoder.