Anmeldelse: Cinderella

En av Walt Disneys mest elskede klassikere, og arketypisk prinsesse-reddes-av-prins-historier, Askepott, har opp gjennom årene blitt filmatisert i flere versjoner. Senest i et visuelt festfyrverkeri á la Kenneth Branagh, med Lily James som jomfru-i-nød – årets utgave, signert Kay Cannon, stiller i en helt annen kategori.

Prime Videos nytolkning har Camila Cabello i hovedrollen som Ella (eller Cinderella) i en «modernisert» musikalversjon av klassikeren. Jo visst blir hun fortsatt stemoderlig behandlet, jobber og sliter dagen lang og tilbringer kveldene i ensomhet nede i kjelleren – med kun sin musevenner å kommunisere med.

 

Men Ella er så visst ingen jomfru i nød, hun dagdrømmer ikke om at en prins skal komme og redde henne, men planlegger å stå på egne ben ved å starte opp gründerbedrift som motedesigner.

Den cubanske sangerinnen (som slo igjennom i jentegruppen Fifth Harmony) har en brukbar musikalstemme, men som dessverre stundom tenderer til et nivå á la Mariah Carey-gnåling. Hun har dog tilstedeværelse og sjarm som utmerket matcher den fremadstormende Askepott.

Den bortskjemte Drømmeprinsen (Nicolas Galitzine), som egentlig ikke vil være konge, har en progressiv feministsøster – som bare lengter etter å fremme kvinners rettigheter og modernisere kongedømmet med liberale reformer. Uheldigvis (?) holdes hun tilbake av den svært konservative kongen (Pierce Brosnan).

Har man bare fulgt litt med i den pågående krenke-/forstå-seg-i hjel-debatten, der blant annet kvinners plass i samfunnet skal fremheves, alle seksuelle legninger og raser skal få sin rettmessige plass/oppreisning, så kan du tikke av i nærmest samtlige politisk korrekte bokser i manuset til Cannon. Men, det fungerer faktisk overraskende bra, for her gjøres det med så mye glimt i øyet og lite selvhøytidelighet at det blir mer befriende gøy enn påtrengende korrekthet.

Cinderella anno 2021 tar den helt ut – og det svinger virkelig av (de fleste) sangnumrene, med Queen, Madonna og Kongens hip-hoppere som musikalske høydepunkt. De kostymeansvarlige kan kun ha fått én beskjed, og det er at her er alt lov, og desto mer skrikende fargeeksplosjoner, desto bedre. Filmen ser da også innbydende lekker ut, toppet med velkoreograferte sangnumre.

Det gjøres narr av kvinners klesvalg, som at høyhælte sko er et mareritt å gå i, pompøse homofile, forstokkede patriarker og misforståtte/gammeldagse drømmer om at en standhaftig mann skal redde kvinner i nød. Det eskalerer på kanten av det helt outrerte i det mørkhudede Billy Porter, i drag (!), gestalter Den gode féen; lengre unna Verna Feltons drømmeaktige, dydsmønster av en fé er det vel ikke mulig å komme?

Handlingen kan ikke kalles overraskende, og persongalleriet er i overkant stereotype og endimensjonale; spesialeffektene er heller ikke av ypperste klasse. Skamløst frekk, outrert og fyrverkerimessig gjennomført holder Cinderella & Co til 4 stjerner. Dog, folk som ikke kan utstå musikaler er herved advart!

Filmen kan strømmes fra Prime Video den 3. september.