Anmeldelse: No Nukes

Fire år etter at Bruce Springsteen lanserte sitt store gjennombruddsalbum, Born to Run, året før klassikeren The River og fem år før Born in the USA kronet ham til verdens største rockestjerne, spilt han sine første to politiske konserter – og de ble filmet.

 

Politisk ståsted

Bakgrunnen for konsertene, i rockens Mekka Madison Square Garden, var nestenulykken på kjernekraftverket Three Mile Island i Pennsylvania, 28. mars 1979. Samme høst trommet en gjeng musikkaktivister sammen en protestkonsert mot kjernekraft (for øvrig en håpløst naiv tanke) i New York.

I siste liten ble Springsteen rekruttert «på plakaten» for å booste billettsalget.

The Boss er i dag kjent som en uttalt politisk stemme, med klare meninger og evnen og viljen til å backe dem opp. Men, bortsett fra små stikk mot republikanerne (Reagan), holdt han seg unna klare politiske uttalelser, og aktivisme, før slutten av 1980-tallet.

Ikke avslør det magiske trikset

Under de to No Nukes-konsertene i New York, holder han da heller ingen flammende appell mot kjernekraft – han nevner faktisk overhodet ikke konsertenes politiske budskap. I stedet leverer han halvannen time med eksplosiv, på grensen til manisk, rock n’ roll!

For en musiker som, før 1990-tallet, var bastant mostander av å filme konsertene sine (ville ikke avsløre det «magiske trikset») er det befriende å endelig se helprofesjonelle opptak av en ung, særs viril, Bruce Springsteen.

Riktignok allerede en etablert artist, med et stort navn, men i 1979 er vi ennå fem år unna BROOOOOOOOCE-mania som eksploderte i det Born in the USA kom ut.

Fyrer fra alle sylindre

Darkness on the Edge of Town utkom året innen konsertene, og det er da også tre, nærmest elektrisk, låter fra det albumet som åpner ballet: Prove it all Night, Badlands og The Promised Land.

Springsteen fyrer fra alle sylindre fra første sekund, og får også med seg publikum, som er en god miks av Springsteen-fans og generelle rockeentusiaster.

Det som umiddelbart slår oss, er hvilken fantastisk jobb Bob Clearmountain har gjort med remiksen av lydsporet! Stemmen til Springsteen kommer krystallklart frem, mellomtonen er distinkt til stede, lydbildet er fyldig og subwooferen får virkelig kjørt seg. Velger du surroundsporet er det nærmest som å sitte i Madison Square Garden.

En konsertfilm ble faktisk utgitt allerede i 1980, men der er det kun gjort plass til to Springsteen-sanger; deriblant The River, som fikk sin offisielle debut den første kvelden.

Springsteen «faste» regissør, Thom Zimny, har påtatt seg jobben med å grave i arkivene, klippe, redigere og sy sammen en sammenhengende halvannen times konsert basert på de to kveldene (22. og 23. september).

Zimny har tatt alt råmaterialet, møysommelig pusset opp og restaurert det, og komponert det til én euforisk Springsteen-konsert. Formatet er selvsagt i 4:3, og det er en del støy i bildet, men ikke mer enn at det skaper en autentisk 1970-talls stemning; lekkert akkompagnert av varme farger og et ståsted (primært) filmet fra publikums vinkel.

En ung musiker – på vei mot stjernene

Vi serveres scenekunstneren og entertaineren Springsteen, i en rolle som ennå ikke er helt utviklet/modnet. Litt kledelig keitete foran sitt publikum, og faktisk genuint irritert når en fan overrekker en bursdagskake (han fylte 30 år den andre kvelden), som han frustrert ber om å «ikke bli minnet på», hvorpå han kaster den ut blant publikum.

Konserten igjennom er Springsteen som den reneste Duracell-kaninen, der han hardrocker på gitaren, hoper opp og ned, flørter med publikum, danser og vrikker og vrir – mens han innimellom stunter til med å hoppe opp på flygelet til Roy «The Professor» Bittan. Men så, sekunder senere, synger ømt og rolig, med en tåre i øyekroken: «I come from down in the valley…».

Det hadde gått fem år siden musikkanmelderen i Rolling Stone, Jon Landau, skrev den ikoniske konsertanmeldelsen, hvorpå han uttalte:

Last Thursday, at the Harvard Square theater, I saw rock’n’roll past flash before my eyes. And I saw something else: I saw rock and roll future and its name is Bruce Springsteen. And on a night when I needed to feel young, he made me feel like I was hearing music for the very first time.

No Nukes manifesterer Landaus påstand.

 

Rockehistorie

Høydepunktene er The Promised Land, The River og Thunder Road, samt en genial, gåsehudaktig Jungleland; der Springsteen virkelig gir The Big Man anledning til å skinne. Samspillet dem imellom er konsertens bærende element, og røde tråd – vi får se, i levende livet, historien om at «Scooter and the Big Man bust this city in half» utspille seg på storskjermen.

 

Ekstranumrene tværes litt i overkant mye ut i tid, men «James Brown-øyeblikket», der rockelegende nærmest må bæres av scenen og gis hjertemassasje er ubetalelig.

Det er lettere upolert, røft, eklektisk rockehistorie vi her får servert, og det i teknisk overlegen kvalitet. 5 bunnsolide stjerner til denne musikkskatten!

Bruce Springsteen & E Street Band The Legendary No Nukes Concert slippes i dag på Blu-ray, samt tilgjengelig på Apple TV+ (NB! Kun i Nord-Amerika!). I tillegg gis konserten ut både på LP og CD.

Setliste

1. Prove It All Night
2. Badlands
3. The Promised Land
4. The River
5. Sherry Darling
6. Thunder Road
7. Jungleland
8. Rosalita Come Out Tonight
9. Born To Run
10. Stay
11. Detroit Medley
12. Quarter To Three
13. Rave On