Anmeldelse: Bosch: Legacy, sesong 2

Etter at den sindige, særs rettskafne, politietterforskeren hos Hollywood-avdelingen til LAPD, Hieronymus «Harry» Bosch, la den blå uniformen i skapet, og ble privatdetektiv, lanserte Prime Video den «nye» serien Bosch: Legacy.

Vi skriver «nye» i anførselstegn, for i all praksis, så er Bosch: Legacy en ren fortsettelse av Bosch. Mellom 2014-2021 kom det syv sesonger av Bosch, basert på Michael Connellys krimromaner. Forfatteren skal visstnok ha solgt smått imponerende +75 millioner (!) eksemplarer av krimserien, og figurerer som utøvende produsent for TV-serien.

Forrige sesong sluttet i litt av en cliffhanger, i det vi bevitnet en brutal kidnapping av Bosch’ datter Maddie (Madison Lintz). Andresesongen tar oss umiddelbart med inn i høydramatikkens sentrum.

 

Bosch’ personlige leveregel, og arbeidsetikk har vært gjennomsyret av mantraet «Everybody counts, or nobody counts», men når det er hans eget blod som er i fare, må hans tidligere partner Edgar (Jamie Hector) erkjenne at nær familie faktisk teller litt mer enn alle andre – noe en nedbrutt, desillusjonert og desperat, Bosch må si seg enig i.

Om han som politietterforsker var beryktet for å operere i lovens gråsoner, så var det bare for barnemat å regne i forhold til hvor langt han er villing til å tøye loven nå. Maddie skal finnes – med alle midler.

Brorparten av handlingen i sesong 2 er hentet fra Connellys The Crossing (2015), men i kjent stil mikser serien kriminelle handlinger fra flere bøker og tidsperioder. Og etter en særs intens og klaustrofobisk sesongstart roes tempoet ned, med fokus på mer tradisjonelle drapsgåter, og gamle spøkelser.

Serieskaper Eric E. Overmyer har denne runden mye på hjertet, og vi nærmest haster av gårde fra sak til sak, i en sesong bestående av ti episoder. Tempoet medfører at de komplekse sakene for ofte løses litt hastig og enkelt. Det blir ikke alltid tid nok til det møysommelige etterforskningsarbeidet som har kjennetegnet Bosch-serien. Brikkene faller litt for enkelt på plass.

I tillegg er det denne runden en stor fordel om du har sett den foregående sesongen, for i det Bosch og Chandler får FBI på nakken, er det gammel dritt fra forrige sesong som står i fare for å innhente dem.

Nok en gang har den noget kyniske advokaten Honey Chandler (Mimi Rogers) fått en større plass i serien, og sammen må de holde FBI på armlengdes avstand, samtidig som de forsøker å renvaske klienten sin, for påstått drap. Og tro det eller ei, men Bosch begynner faktisk å tro på at mannen er uskyldig.

Sexforbrytere, drapsmenn, korrupsjon og russisk mafia til tross, det er det tilbakevendende temaet om familien, familiære relasjoner og det komplekse far-datter forholdet som en sesongens røde tråd. Og her får virkelig unge Maddie muligheten til å riste av seg skyggen fra sin far, og stå på egne ben – noe hanefar Harry nølende innser og motvillig erkjenner. Lintz har for alvor har vokst med, og inn i, rollen som sin fars datter.

Uforlignelige Titus Welliver er uansett seriens sterkeste kort, som krigsveteranen transformert til notorisk arbeidsnarkoman, alltid på søken etter rettferdigheten og på ofrenes side. I andresesongen får rollen utfolde seg, og vi ser nye sider av den jazz-elskende privatetterforskeren; sider som kler karakteren og menneskeliggjør ham. Vi kan faktisk ikke se for oss serien med en annen i hovedrollen.

Musikksporet er heftigere, klippingen noe raskere og handlingen mer actionpreget enn Bosch-serien. Men rebootingen, og «oppspritingen» av serien har så visst ikke gått på bekostning av dens trauste (i positiv forstand) kvaliteter.

Man kan komme med mange lovord om Bosch-seriene, og er det klassisk krim du er ute etter, så er serien fortsatt blant de beste innenfor genren. Til tros for noen skjønnhetsfeil og narrative lemfeldigheter, så er Bosch: Legacy bunnsolid, sindig, underholdningskrim – supplert av superbe skuespillere. 4 sterke stjerner.

Anmeldelsen er basert på de 5 (av 10) første episodene. Strømmepremieren var den 20. oktober.