Anmeldelse: Blonde

Brad Pitt som produsent og Andrew Dominik som regissør, serverer oss den usminkede historien om glamourmodellen og filmstjernen Marilyn Monroe. Det sjokkerende filmanuset er skrevet av Dominik, som igjen har basert det på romanen til Joyce C. Oates.

Og akkurat nå herjer debatten (blant Netflix-seere og kritikerne) om Dominiks kontroversielle film om det brogete livet til ikonet Marilyn Monroe er et overgrep mot hennes ettermæle, eller om filmen skildrer overgrep som faktisk ble begått mot sexbomben i hennes levetid (1926-1962).

Om ikke Marylin Monroe (Ana de Armas) var den første superkjente pinup-modellen, så troner blondinen (som egentlig var brunette) definitivt som den største av dem alle; selv i dag der hun kjemper om tabloidenes spalteplass mot giganter som Kate Upton, Emily Ratajkowski og Kim Kardashian.

 

60 år etter sin tragiske (og myteomspunnet) død kommer Netflix og Dominik (The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford, Killing Them Softly) med en sprengladning av en film, som så til gangs går bak den glamorøse fasaden, de hvite kjolene, de forførende sangene, toppløsbildene og Hollywood-filmene til frøken Monroe (som fødenavn var Norma Jeane Mortenson, med norsk far).

Før man eventuelt radbrekker filmen, og henfaller til krenkehysteriet, bør man dog ha i bakhodet at Joyce C. Oates har skrevet en fiksjonsroman basert på det spektakulære livet til frk. Mortenson – og, som forfatterinnen, på Twitter, selv så treffende uttaler seg om filmen:

I think it was/is a brilliant work of cinematic art obviously not for everyone. surprising that in a post#MeToo era the stark exposure of sexual predation in Hollywood has been interpreted as «exploitation.» surely Andrew Dominik meant to tell Norma Jeane’s story sincerely.

Stikkordet her er nok «not for everyone»; for det er relativt sterk kost Dominik & Co serverer.

Unge Norma Jeane ble født i drømmebyene LA, men tilbragte brorparten av barndommen langt fra neonlysene langs den røde løperen i Hollywood-distriktet. Hun vokste opp delvis i foster- og barnehjem – og inngikk sitt første ekteskap allerede som sekstenåring. En psykotisk voldelig mor, og en far som stakk før hun fylte ett år plaget henne gjennom hele det turbulente livet.

På midten av 1940-tallet møtte hun en fotograf som overtalte henne til å skyte noen pinup-bilder, og derifra gikk det i ekspressfart til filmstjernestatus i Hollywood, via sexy sangerinne til kjendisstjernehimmelen (og til slutt, presidentens seng).

Blonde skildrer denne brutale reisen fra en pur naiv, ung kvinnes perspektiv; omgitt av pengesterke, maktkåte og kåte menn som ser sitt snitt til å utnytte henne. Og Monroe lot seg utnytte.

Ca. 70 år før #MeToo ble et begrep står Marilyn Monroe i filmen frem som det fremste offeret for akkurat det Harvey Weinstein og hans likesinnede i dag må forsvare seg i domstolene imot.

Vevre Ana de Armas (No Time to Die, Knives Out) er et funn i rollen som den usikre, naive og smått kokette Monroe. Hun blir kastet ut i en berg-og-dalbane-tur uten sidestykke, der hun «spises» opp av sine sjefer, produsenter, «venner» media og fans. Alle vil ha en bit av den forførende blondinen og sole seg i hennes glans, uten hensyn til hennes ve og vel.

de Armas får frem kompleksiteten i karakteren, gjenskaper legendens fakter og mimikk og blottlegger hennes sårbarhet og utilslørte skam på en forbilledlig, og toverdig, måte. Ofte vanskelig, og tidvis, smertefullt å se på, men du verden så besnærende forførende.

Vi tas med inn i de mørkeste kroker av de dagligdagse marerittene til Monroe, i en rekke drømmeaktige sekvenser. Hun lever et nærmest schizofrent liv der hun desperat forsøker å skille mellom privatpersonen Norma Jeane og karakteren Marilyn Monroe. En dypt tragisk, og samtidig herlig fascinerende, scene viser den brutalt deprimerte Norma Jeane, som etter litt sminke og opp-dolling plutselig kommer frem som Marilyn – og det tilgjorte kjendissmilet åpenbarer seg.

Oates og Dominik gir oss så definitivt et relativt ensidig, og subjektivt, portrett av hennes misære – og her er det flere dignitærer som kommer ut i et særs lite flatterende lys; deriblant baseballegenden Joe DiMaggio og USAs 35. president, John F. Kennedy.

Dominik vier i overkant mye tid til Monroes (påståtte) aborter og spontanaborter. Om de faktisk skjedde eller ikke strides historikerne om, men det er et uomtvistelig faktum at de mektige Hollywood-studioene på denne tiden presset hardt på for at stjerneskuespillerinnene skulle ta abort om de havnet i uløkka.

Som med Dominiks Jesse James står også filmfotografen (Chayse Irvin) i Blonde frem som en av de viktigste premissleverandørene. Han suger oss fast i øyeblikket i det han zoomer inn på de fortvilte ansiktene, blottlegger deres innerste tanker og stadig finner innovativt nye, kreative, kameravinkler. Dominik skifter stadig mellom skjermformater og veksler mellom farger og sorthvitt for å fremheve scenens handling. Et grep som fungerer utmerket.

Som Oates så eklatant sier, denne filmen er såvisst ikke for alle. Enkelte sarte sjeler kan nok bli frastøtt av dens tidvise vulgaritet og (Gud forby!) eksplisitte obskønitet, mens atter andre vil føle at den tramper på filmstjernens gode navn og rykte. Det så være, faktum er at Andrew Dominik ha regissert en forbannet gnistrende film, om det (tidvis) tragiske livet til en superstjerne, som man definitivt ikke kan stille seg likegyldig til.

I likhet med Baz Luhrmanns Elvis blir vi vitne til hva det brutale kjendissøkelyset, og grådige sjeler, kan gjøre med en uforvarende kunstner som plutselig blir kastet ut på dypt vann. Marerittet som fulgte er en fascinerende, dog grimm, reise å bli med på. Der ingen ofret en tanke på å kaste ut en livbøye til det popkulturelle ikonet Marilyn Monroe.

Filmen kunne med fordel vært klippet 15-20 minutter kortere, der enkelte scener tværes unødvendig ut. Og det overdrevne fokuset på det ufødte liv grenser etter hvert mot det spekulative. Men utflukten i den stadig eskalerende, nedadgående fornedrelsesspiralen som var frk. Monroes liv, premieres, uten snev tvil, med 5 brutale stjerner.