Anmeldelse: Beverly Hills Cop: Axel F

Hvem hadde trodd at vi skulle få et gjensyn med Eddie Murphy i den ikoniske rollen som den villstyrige politimannen Axel Foley?

Ikke vi; men tar man nostalgibølgen, og trangen etter å «gjenopplive» gamle helter (med enten oppfølgere eller remakes) som rir Hollywood, så er vel en Beverly Hills Cop-oppfølger tretti år etter tredjefilmen ganske så naturlig.

 

Global superstjerne

Kompis-purk-actionkomedien Beverly Hills Cop (1984), produsert av filmmogulen Jerry Bruckheimer, gjorde stand up-komikeren Eddie Murphy til global filmsuperstjerne over natten.

Murphy var som skapt for rollen som den gatesmarte politimannen fra Detroit, som kom til den poshe storbyen LA og ikke akkurat tok hensyn til rigide lover og regler – eller la nevneverdig vekt på hva politisjefene formante ham til.

Førstefilmen sopte inn penger, og ble et popkulturelt ikon; en oppfølger var uunngåelig – og kom allerede i 1987. En særs skuffende tredjefilm så dagens lys i 1994. Våre forventninger var ikke veldig store til å vekke til live fordums helter, men se der, selv «gamle hunder» kan overaske positivt.

I originalfilmen etterforsket Axel Foley (Murphy) mordet på en barndomsvenn, som førte ham til Los Angeles. LA-politiet satte så etterforskerne John Taggart (John Ashton) og Billy Rosewood (Judge Reinhold) til å passe på «ugresset» fra Detroit. Men ingen hadde forventet Foleys noget utradisjonelle stil og etterforskningsmetoder…

Interessant å tenke på at hovedrollen som Axel Foley opprinnelig var tiltenkt Sylvester Stallone i Martin Brests originalfilm. Det hadde i tilfellet blitt en helt annen film-franchise enn den vi fikk med rappkjeftede Eddie Murphy.

Geriatrisk avdeling?

I fjerdefilmen, generøst finansiert av Netflix’ dype lommer, er det igjen Jerry Bruckheimer som produserer, og han får fått med seg alle som (fortsatt) kan krype og gå fra originalcrewene. Paul Reiser, Judge Reinhold, John Ashton og Bronson Pinchot gjentar alle sine roller. Og det skal sies, det er ikke alle som ser like unge og virile ut som Murphy – gudene skal vite hva det er han drikker for å holde seg så ung!

Først tar vi oss i å tenke på at vi ser «USAs politistyrke på geriatrisk avdeling», og det er overraskende hvor mange av dem som fortsatt står i jobben. Men klarer du å se forbi den merkverdigheten, og tar på den 1980-talls brillene, så får du to timer med klassisk, sleivete kompiskomikk og befriende ordkløveri – med Murphy i storform.

Det skal sies, det er ikke alle humorscenene som sitter like godt, og hvorfor vi hele tre ganger skal se Murphy stikke av i kjøretøy som hans bestemor kunne sprunget ifra er uforståelig, i tillegg er skurkene arketypisk og tegneserieaktig karikerte.

Men kjemien mellom de originale skuespillerne er fortsatt i høyeste grad til stede, og humoren er tilpasset deres alder og tid. I tillegg har manusforfatterne kommet opp med noen nye, interessante, karakterer; I fremste rekke Foleys fremmedgjorte datter, Jane (Taylour Paige, Ma Rainey’s Black Bottom) og hennes eks, politietterforskeren Abbott (Joseph Gordon-Levitt).

Mangler originalitet

Selve plottet er nok filmens akilleshæl, og noe vi har sett noen hundre ganger tidligere. Stereotype, testosteronpumpede mafia-gorillaer som frakter dop inn til LA, og selvsagt har sine menn i politistyrken som de rundhåndet «premierer» med store bunker dollar. Og nei, du vinner faktisk ikke en premie for å avsløre at Kevin Bacon er det råtne eplet – for det lyser nærmest et stort neonskilt over hodet hans med påskriften «Crook!».

Det sagt, de har forsøkt å bevare stilen og formen fra 1980-tallet, og det lykkes de ganske så godt med. Selv musikksporet og den solnedgang, gulbrune lyssettingen er den reneste nostalgitripp. Noe som vil nok appellere mest til dem av oss som var unge nettopp på midten av 1980-tallet, men nok også vil vinne gehør hos dagens blaserte strømmepublikum.

Historien gis dybde med Foleys interessante forhold til sin datter. Hun har nærmest lagt ham for hat, rømt hjembyen og startet en vellykket karriere som forsvarsadvokat i Englenes by – nettopp for å søke å sette fri de karene som pappa fanger. Hun har til og med byttet etternavn. Men når hun så havner i livsfare, vender Axel Foley tilbake til gatene i Beverly Hills.

Jo visst en klisjé, men det fungerer, og vi tror på kjemien mellom Murphy og Paige. De spiller hverandre gode, og blir denne filmens kompis-duo. Og når Foley i tillegg får leke seg med hennes eks, i en helikopter-biljakt-scene, så er vi solgt.

De gamle er eldst!

Etter fjorårets middelmådige julefilm, Candy Cane Lane, hadde vi så smått avskrevet Murphys særegne komiske talent. Men med Beverly Hills Cop: Axel F beviser han nok en gang at de gamle fortsatt er eldst. Sjarmen er upåklagelig, den avvæpnede humoren sitter (stort sett), og vi ser at han har gått til denne filmen med entusiasme og ektefølt engasjement.

Så absolutt ingen klassiker i samme grad som originalfilmen, men her er det mer en nok leken action, politisk ukorrekt humor (selv neger-vitser kommer Murphy unna med!) og fornøyelig, småteit komikk til at du vil humre deg igjennom de to timene. 1980-tallet er definitivt tilbake! 4 stjerner.

Filmen har global strømmepremiere i dag (den 3. juli).