For litt over to år siden kom Beforeigners (eller Fremvandrerne) inn som et friskt pust i den nordiske seriejungelen.
Innvandringens utfordringer
De kreative serieskaperne, og manusforfatterne, Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin står blant annet bak Netflix-suksessen Lilyhammer, der mafiatysteren Little Steven måtte under vitnebeskyttelse i den litt eksotiske småbyen Lillehammer.
Med Fremvandrerne har radarparet åpenbart latt seg inspirere av innvandrerbølgen fra Midtøsten/Afrika mot Europa fra noen år tilbake i tid. Også i Beforeigners kommer de fremmede sjøveien, men ikke i sprukne, overbefolkede, holker; nei, de popper ut av intet opp i Oslofjorden. Og samtlige kommer fra fortiden…
Vi ble kjent med den lettere dopavhengige politietterforskeren Lars Haaland (Nicolai Cleve Broch), som blir skilt fra sin vevre fru idet hun treffer en sjarmerende fremvandrer.
Haaland får så en ny kollega i den islandske innvandreren (fra vikingtiden!) Alfhildr (fyrrige Krista Kosonen). Etter å ha løst en tragisk traffickingsak i sesong 1, står det umake paret nå overfor helt andre utfordringer.
https://youtu.be/v_rCXOIAGUo
Fra original komedie til ordinær krim
Oslos første multi-temporale polititeam får nå i fanget en rekke brutale, og bestialske, kvinnedrap. Først finner de en ung kvinne drept, og skjendet, i en t-banetunell; deretter dukker flere, tilsvarende, kvinnelik opp. Under etterforskningen, og med bistand fra Londonpolitiet, mistenker de forgreninger tilbake til fortidens foggy London, og selveste Jack the Ripper.
Sesongens to bihistorier er Lars’ privatliv, der han må håndtere datterens uventede graviditet (med en cocky, norrøn, værmelder (Herman Flesvig)), samt en påståelig, og selvhøytidelig Olav «den hellige» Haraldsson (Tobias Santelmann) som vil bevise sin blodsarv og gjenvinne sin maktposisjon.
I stedet for å fokusere på det unike, og originale, med at en hel haug med folk fra steinalderen, vikingtiden og 1800-tallet, som plutselig befinner seg midt i vår tids skandinaviske velferdsstat – med alle de utfordringer, kulturkonflikter og åpenbart pussige situasjoner det medfører, så har man heller valgt å lage en relativt standardisert krimserie, der det er bestialske kvinnedrap som står i fokus; selve fremvadringstematikken blir nå kun krydder til historien.
Man har dermed beveget seg fra en eksperimentell konseptkomedie, til relativt tradisjonell fredagskrim.
Her mistenker vi at beveggrunnen har vært å nå et bredere, internasjonalt publikum, og derfor trukket inn et plott fra England, med flere britiske skuespillere (blant annet Paul Kaye fra Game of Thrones) – uten at det løfter seriens kvaliteter på noe som helst vis.
Vi tror at nettopp suksessen til lokalproduserte historier er at de forteller en unik, lokal (i dette tilfellet norsk/nordisk) historie, som folk over hele verden kan engasjere seg i og relateres til. Kroneksempelet er HBO-serien Velkommen til Utmark.
Billigere?
Andresesongen har blitt korona-forsinket, og ble spilt inn under et strengt smittevernsregime. Men det kan dog ikke forklare hvorfor produksjonen fremstår såpass «billig».
Spesialeffektene er under enhver kritikk, bare se på det særs kunstige laget som er klistret over Oslo skyline for å få Barcode til å fremstå skitten og nedsarvet, eller en kule, i slow motion, som suser igjennom luften. På kanten til amatørmessig. Det hjelper heller ikke på at skjeggpryden til Olav den hellige ser ut som en piassavakost.
Andresesongen er da også (bevisst?) langt mindre morsom enn sesong 1, og den komikken som er beholdt får oss sjelden til å åpne latterdøren. At Olav Haraldsson i nåtiden ender opp som en narsissistisk kokainsniffer, er mer søkt enn morsomt.
Dialogen er ofte i overkant stiv og letter teatralsk – ikke minst når vi befinner oss i diskusjoner politifolkene imellom. Her har man falt for klisjeen med håpløse sjefer som, selvsagt, ikke skjønner seg på noe som helst, der våre helter må ta skjeen i egen hånd. Man har til og med skrevet inn politipsykologen fra selveste Dødelig våpen-serien, og gitt henne i oppdrag å følge opp søvngjengeren Alfhildr.
Om ikke Dødelig våpen-referansen var nok, så har man i idetørkens ånd funnet ut at det nok var en god idé å trekke inn dykke-unna-kule-stuntet, perfeksjonert av Matrix-filmene. Tro oss, det var ingen god idé!
Når man så, mot slutten, forsøker å gjenskape Munchs skrikøyeblikk, blir det både i overkant påtatt, og litt kleint. Dessverre symptomatisk for denne sesongen.
Førstesesongen vurderte vi til en meget sterk treer, etter å ha sett hele sesongen ville vi nok strukket oss til 4 stjerner. Andresesongen får, under tvil, også 3 stjerner – men vi er dessverre meget nærme en skuffende toer.
Seriens styrke er, fortsatt, de to hovedkarakterene, og samspillet mellom Broch og Kosonen; men utover det har denne runden lite nytt å melde.
Anmeldelsen er basert på de 5 første (av 6) episodene. Beforeigners, sesong 2 får premiere på HBO Max den 5 desember.
Fakta:
- HBO Max
- Release: 5. desember 2021
- Regi: Jens Lien
- Med: Nicolai Cleve Broch, Krista Kosonen, Tobias Santelmann, Paul Kaye, Stig Henrik Hoff, Ragnhild Gudbrandsen, Stig Amdam, Agnes Kittelsen, Ylva Bjørkaas Thedin, Kyrre Haugen Sydness, Pål Sverre Hagen, Herman Flesvig, Hedda Stiernstedt, Billy Postlethwaite, Ann Akin, Jade Anouka, Philip Rosch
- Genre: Krim
- Land: Norge
- År: 2021
- Tid: 4:30 t.
- Karakter: 3