Anmeldelse: BARDO

BARDO (eller, mer korrekt: BARDO, en usann fortelling om en håndfull sannheter) er mexicanske Iñárritu høyst personlige kunstprosjekt; der Netflix har gitt regissøren fascinerende frie tøyler og et stort budsjett.

Den visuelt lekne, og eksperimentelle, regissøren har tidligere gitt verden cinematisk fantastiske opplevelser, med filmer som Elskede kjøtere, 21 gram, Babel, Biutiful, Birdman og The Revenant. Men aldri har han servert oss en mer kompromissløs, og mindre kommersiell film enn BARDO.

Med BARDO tar hun sine kunstneriske ambisjoner til et helt nytt nivå, og fletter inn opplevelser fra sitt eget liv og levnet i den fiktive hovedpersonen, Silverio (som gestaltes av Daniel G. Cacho).

 

Satt til nåtidens Mexico følger vi den hjemvendte, fortapte sønn, som har bodd i (frivillig) eksil i USA i nærmere 20 år. Nå vender den kontroversielle dokumentarjournalisten hjem for å motta en hederspris for sitt livsverk. Det er dog med blandede følelser, ispedd en god dose angst, at Silverio returnerer, for å motta en noget klam omfavnelse fra tidligere kritikere og landsmenn som i stor grad forakter ham.

Godt etablert i den etter hvert utskjelte kategorien «middeladrende mann» tar Silverio seg i å se sitt liv i retrospekt. Selvrettferdigheten er så definitivt til stede, narsissismen likeså, i det «kunstneren» anser seg som misforstått, urettferdig behandlet og lite anerkjent sin genialitet. Her får hans likemenn, landsmenn, og familie, gjennomgå.

Likhetene mellom Silverio og den ekte Iñárritu er mange, og slående. Begge smått selvhøytidelige middeladrende menn, som føler seg misforstått/underkjent av sine landsmenn, og som har tilbrakt tiår hos den gigantiske, kommersielle naboen i nord, USA.

Som Silverio selv, veksler filmen mellom å være genial, blendende vakker og engasjerende, til langtekkelig, tidvis uforståelig og pompøs. Det hele fortalt i en abstrakt, nærmeste drømmende stil, der du tar deg i å undres på om du bevitner en drøm eller virkeligheten sett igjennom Silverios øyne.

Det er åpenbart at Iñárritu ønsker å si noe om sin samtid, Mexico, det betente forholdet til USA og verdenstilstanden generelt i BARDO, men dog ikke alltid like enkelt å få grep om eksakt hva det er han har på hjertet. Noe som garantert er intensjonelt.

Han kritiserer USA undertrykkelse av Mexico, hvordan mexicanske immigranter i dag blir sett på (og behandlet) som annenrangs borgere (perfeksjonert i en ubetalelig scene i immigrasjonskontroll på LAX, fallerte familierelasjoner, manglende respekt fr de eldre, spanske conquistadorers brutalitet i fedrelandet, identitet, kommersiell søppel-TV, den vanskelige farsrollen, udødelig kjærlighet og begjær, samt brustne drømmer og falmende liv. Det hele ispedd en bisarr dødfødsel eller to…

Gacho har et slitent og herjet, både indre og ytre; noe som kler karakteren perfekt. Det er nærmeste en renselseshistorie han bretter ut for oss, ispedd lidelse, selvbedrag, brutal selvransakelse og politiske stikk til høyresiden. Hans maniske forhold til sin forståelsesfulle kone (Griselda Siciliani) er besnærende, og kontrastene mellom den selvsikre mannens ytre, og hans åpenbare usikkerhet er slående. Gacho gjør en kjempeprestasjon som den komplekse manne, i en svært krevende rolle.

Iñárritu har denne gangen alliert seg med den eminente fotografen Darius Khondji (Okja), som tar filmen til nye, vakre høyder, Om det være seg ute på prærien, svevende over storbyen, over en likhaug av innfødte eller midt iblant oss på et pulserende dansegulv, skaper mannen filmkunst som suger oss inn i det intense dramaet. Se den for guds skyld ikke på mobiltelefonen!

Om du vil elske eller hate den er for så vidt et åpent spørsmål, det er i alle fall garantert en film du ikke vil gå upåvirket fra; og som du vil huske lenge etter at rulleteksten har stanset.

Vi synes BARDO ofte er en genial, bevegende og sterkt opprørende film, men som burde ha gått adskillig flere runder på klipperommet før den ble lansert. Her burde Iñárritu hatt mot nok til å «kill his babies», og fjernet dødkjøtt og «unødvendig» kaos. Helhetsinntrykket blir litt for flyktig, usammenhengende og pompøst til at vi kan trekke frem de aller høyeste karakterene. Like fullt, BARDO forteller oss noe eksistensielt om livet, dets trivialiteter og vanskelige valg; og fortjener utvilsomt 4 sterke stjerner.

BARDO, en usann fortelling om en håndfull sannheter hadde kinopremiere (slik at den kan bli vurdert til Oscar) på utvalgte kinoer allerede den 18. november, og får global strømmepremiere på Netflix den 16. desember.