Anmeldelse: Baby Fever (Skruk)

Akkurat nå ser det mørkt ut med hensyn til produksjonen av nye danske TV-serier og filmer signert Netflix – og det er synd, for det har kommet mye godt ut av det partnerskapet; men Baby Fever er definitivt ikke et av høydepunktene.

Nylig kunne vi, på Viaplay, se Pia Tjelta som fertilitetslege i dramaet Made in Oslo; Netflix har tatt en mer komisk vinkling på konseptet.

Romantisk komedier er ansett som amerikanernes paradegren, men også i Norden har den vokst frem en betydelig mengde, noget mer jordnære, serier og filmer innenfor genren. Baby Fever (eller Skruk som den heter på dansk) handler om hverdagslivet til fertilitetslegen Nana (Josephine Park, Doggystyle).

 

Nana jobber på en av Københavns fremste fruktbarhetsklinikker, hun er singel, arbeidsnarkoman, barnløs og pusher 40. Når hun blir klar over at hun kun har et lite vindu på ca. seks måneder for å bli gravid slår desperasjonen inn.

Under en heidundrende fyllekule på kontoret (!), sammen med resepsjonisten Olivia, bestemmer hun seg for å ta en kreativ «snarvei». Nana vet at ungdomskjæresten, Mathias (Simon Sears) nylig har donert sæd, og i det hun skal låse av sædbanken ser hun sitt snitt til å stjele en dose av hans «svømmere», og inseminerer seg selv. La forviklingane begynne!

Serieskapere (og regissører) er Amalie N. Fick og Nikolaj Feifer, og de forsøker da heller aldri å fremstille Baby Fever som noe annet enn det den er: En lett fornøyelig, og særs lett fordøyelig, romantisk komedie; uten andre ambisjoner enn å underholde den brogete abonnementsmassen til Netflix i knappe tre timer.

Dessverre har de gjort det for enkelt for seg selv. Riktignok forventer vi ikke at en lettbent romantisk komedie skal være nyskapende og fryktelig original, men her burde man gått noen runder til med karakterutviklingen samt strammet opp manuset. Vi er overbevist om at serien ville fungert bedre som en spillefilm på knappe to timer.

Josephine Park er definitivt seriens sterkeste kort (med Charlotte Munck som ufrivillig sidekick), og hun gir da også en solid og livsbejaende tolkning av den lettere frustrerte, serielyvende, tilsynelatende vellykkede arbeidsnarkomanen. En karakter som har mange likhetstrekk med hovedrollen i en annen Netflix-serie, norske Hjem til jul. I Hjem til jul møter vi (snart) middelaldrende Johanne som er på desperat jakt etter en varig partner, mens hun sjarmerende vimser av gårde, og drar seg selv stadig lenger ned i forviklingene.

Også Josephine tar mange merkelige valg, flere av dem i overkant konstruerte og lite subtile. Hennes klienter er da heller slettes ikke A4, men passe smårare, og skrevet inn i manus for å skape komikk og dramaturgisk fremgang. Tidvis morsomt og småhumrende, men det blir for langt mellom de store latterbrølene. Nanas desperate partnerjakt sitter heller ikke helt, vi tror ofte ikke på hennes strabaser og veivalg.

Baby Fever har blitt en smått fornøyelig, og høyst ufarlig, liten feelgood serie som du med fordel kan binge en regntung sommerkveld. Serien er åpenbart produsert med hjertet på rett sted, bare ikke forvent at gleden skal sitte i like lenge som et svangerskap – denne glemmer du nok relativt fort. 3 sterke stjerner.

Serien hadde premiere den 8. juni, og anmeldelsen er basert på samtlige episoder.