Anmeldelse: Avatar – The Way of Water

I 13 (!) år har vannet rent under broen, siden den fullstendig kompromissløse, smått legendariske, regissøren James Cameron presenterte for verden sin drømmeverden på en fjern planet befolket av gigantiske, naturvennlige blå kjemper. Kjent som Na’vi-folket.

Den eksentriske, canadiske, regissøren gjeninførte på egenhånd 3D-formatet som et popkulturelt fenomenet i verdens kinosaler – og blendet publikum med sin heftige visuelle stil og unike, teknisk banebrytende filmfest: Avatar.

Riktignok var hverken plottet, karakterene eller dialogen av en dimensjon som gav det en fortjent plass i filmhistoriebøkene, men Avatar ble (og er fortsatt) en av tidenes mest (økonomisk) suksessfulle filmer. Noe som selvsagt banet veien for oppfølgere. Men veien dit har vært lang, og fylt av torner.

Allerede i august 2017 tok filming av den uunngåelige oppfølgerfilmen til, mer enn fem år senere kan vi kjøpe en kinobillett for å bivåne sluttproduktet av dette mastodontiske maratonprosjektet; som endte med en produksjonssum på vanvittige 2,05 milliarder!

 

Menneskets kamp mot naturen

Hovedplottet divergerer i liten grad fra originalfilmen. Vi befinner oss fortsatt på fantasiplaneten, med all verdens naturlige ressurser, Pandora; dit menneskeheten har sendt sine fortropper for å utnytte den potensielle kolonien, og se om det er en mulig exodus for mennesket å omplassere seg.

Etter at Na’vi-folket slo hardt tilbake, og kastet ut sine okkupanter mot slutten av Avatar, befinner vi oss tidslinjemessig nå ca. ti år etter. Kommandosoldaten, fra Jorden, Jake Sully (Sam Worthington) «went native» og allierte seg med fienden, og, med sin kommende kone, fikk tatt livet av den forhatte oberst Quaritch (Stephen Lang), og tvang jordboerne til retrett.

Men nå har åpenbart livsgrunnlaget på Jorden nærmet seg ubeboelig, og det er imperativt for menneskehetens overlevelse at de finner seg et nytt sted for forplantning, livsutfoldelse – og utnyttelse. Selvsagt uten hensyn til naturens delikate balanse.

Det ligger et åpenbart stikk mot menneskets rovdrift på naturen, kolonialisme og overforbruk skjult i Camerons historie, men det hele drukner litt i fokus på teknisk perfeksjon, overfladiske karakterer og action-bonanza.

Forsvar familien!

Sully har nå skaffet seg en rotekte Na’vi-familie med innfødte Neytiri (Zoe Saldan). Sammen har de to sønner, en datter en og adoptivdatter, Kiri (Sigourney Weaver) – med på lasset følger familievennen, jordboeren Spider (som er sønn av general oberst Quaritch).

Hans patriarkalske oppdragelse skaper realistiske, og gjenkjennbare, konflikter, og motsetningene mellom ham og hans kone er til å ta og føle på. Når alt etter hvert står på spill, tilspisses motsetningene.

I det massive militære styrker fra Jorden vender tilbake til Pandora, med ett mål for øyet (drep Sully!) blir Sylluene tvunget til å gå i eksil, og søker tilflukt hos vannfolkstammen Metkayina; ledet an av standhaftige, stolte Tonowari (Cliff Curtis) og høygravide Ronal (Kate Winslet).

I bunn og grunn ønsker Metkayinaene kun å få være i fred, leve i pakt med naturen og søker å unngå at den eskalerende krigen kommer til dem; men Sullys legendariske krigsinnsats overtaler dem til å ta familien under sine, våte vinger.

Visuelt mesterverk!

Narrativt bringer Avatar 2 lite nytt til torgs, her serveres vi i bunn og grunn litt av den samme historien fra originalfilmen, fyret opp noen hakk, på nytt.

I senter for konflikten står fortsatt kyniske, hensynsløse mennesker mot natureleskende, forståelsesfulle innfødte. Konfliktlinjene er sjablongmessige, karikerte og tabloide. Mennesket er ondt av natur og vil knuse naturen om det er i sine (kortsiktige) interesser, mens de innfødte på Pandora ser (den åpenbare) helheten.

Legg så til tidvis hårete pompøs, og selvhøytidelig dialog (ført i pennen av ingen ringere enn James Cameron), klisjefylte konflikter og heftig stereotype karakterer (personifisert av obersten og de smått naive, men akk så godmodige, vannfolkene), og du får noe som kunne endt opp som noe á la en kalkun; men Cameron & Co er alt for dyktige til å servere en (selv halvstekt) kalkun.

Det vi derimot får servert, er en optimalisert, smått perfeksjonert actionfest av de sjeldne, toppet med teknisk brillians og visuelle inntrykk som faktisk blåser en «verdensvant» anmelder av banen!

Men 3D var ikke død

Som vi var inne på var det faktisk Avatar som blåste nytt liv i 3D-mediet, for snart 13 år siden. Etter premieren skulle plutselig «alle» filmer komme i en 3D-versjon på kino. Den ene teknisk dårligere enn den andre – noe publikum gjennomskuet, og som etter hvert (på nytt) tok livet av formatet.

I 2022 er det ikke lenger noen som spør betjeningen på Elkjøp om den nye TV-en de skal kjøpe har 3D, eller etterspør 3D-utgaven av den siste Marvel-filmen på kino. Det sagt, så er faktisk 3D-teknikken som Cameron møysommelig har perfeksjonert i Avatar 2 så inni helteves bra, at vi tror at det kan puste nytt liv i formatet. Visuelt er det så bra at vi bortimot blir mentalt svimmel av enkelte scener.

Det er slettes ikke uten grunn at sluttsummen for filmen endte godt over 2 milliarder, men under den langtekkelige filmingen på New Zealand har Cameron brukt pengene godt, og leverer et visuelt festfyrverkeri som suger oss inn i filmens, og den lett tabloide, enfoldige handling.

I det kameraene, med full 360-blikk, svever rundt i den frodige jungelen, flyr over himmelen eller dypdykker ned i den eksotiske vannverdenen, så er vi som publikum plutselig i ett med karakterene og handlingen. Da får det heller stå sin prøve at Sam Worthington lirer av seg den ene monologen mer håpløst selvhøytidelig og virkelighetsfjern enn den andre.

Action!

I det en filmtagning tar til utbasunerer tradisjonelt regissøren «Action!», og er det noe Cameron behersker til fingerspissene så er det overdådige, heftige actionscener som får pulsen til å klatre til nye, uante nivåer. I så måte er definitivt ikke Avatar 2 noe unntak.

Sjakktrekket denne runden er at Cameron har flyttet hovedfokuset fra Pandoras frodige jungel, til det utrolig fascinerende livet over, og under sjøen på den blå planeten. En setting som innbyr til smått 3D-onani, men som evner å forbløffe og fenge i det fantasifigurene leker seg med det våte element. Scener som langt på vei overgår det Cameron presenterte i klassikeren The Abyss (1989).

Tidligere har Cameron forbløffet oss med actionfest i filmer som Terminator, Terminator 2, Aliens og True Lies. Om karakterene gjennomgående er sjablongmessige og dialogen (tidvis) ufattelig lite subtil, så blender Cameron oss med vedvarende actionscener som tar pusten fra oss.

Om det er en enorm togavsporing, mann-til-mann jungelkrig, jakt på enorme sjøvesener (vi aner konturene av at Cameron ikke akkurat er en stor fan av hvalfangst…), akrobatiske kamper i luften eller enorme katastrofescener om bord i synkende skip (en homage til Titanic?) så blir vi sittende nærmeste fjetret ytterst på stolsetet og suges inn de heftige inntrykkene. Du verden hvor han, kompromissløst leverer varene på dette området!

The never ending story?

Simultant med Avatar 2 spilte Cameron inn Avatar 3 (premiere desember 2023). I forbindelse med sluttføringen av filmingen uttalte Cameron:

COVID hit us like it hit everybody. We lost about four and a half months of production. As a result of that, we’ve rolled around one more full year for a release in December of 2022. That’s been announced already. (…) …that doesn’t mean I have an extra year to finish the film because the day we deliver ‘Avatar 2,’ we’ll just start working on finishing ‘Avatar 3,’. So where we are right now, I’m down in New Zealand shooting, we’re shooting the remainder of the live-action.

Men, som om ikke det var nok, så har mannen på planen (samlet sett) hele fem Avatar-filmer i pipelinen; med planlagt premiere på Avatar 5 i 2028.

Om Avatar 4 og 5 faktisk blir en realitet avhenger nok i stor grad av om Avatar 2 leverer som forventet på kino – noe vi tror den har potensialet til. Flere av karakterene er lite utviklet (ikke minst Spider) og i overkant stereotype, dialogen ofte latterlig pompøs og plottet dandert med klisjeer, og filmen kunne med fordel ha vært kuttet en halvtimes tid; men om du er ute etter en spektakulær (!) film, som evner å underholde, og blende deg med sine enestående scener, så får du knapt bedre underholdning enn nettopp Avatar: The Way of Water.

Kort oppsummert får du, i Camerons innpakning, noe helt unikt: Et visuelt mesterverk, men også en meget habil actionfilm. 5 stjerner.

Anmelderen så filmen i 3D, på en IMAX-kino, noe som definitivt anbefales. Uansett hva du gjør, så ikke vent på at filmen blir tilgjengelig på Disney+, slik at du kan se Avatar 2 på en mobilskjerm – denne filmen fordrer et stort format, for akkurat så spektakulær er den!

Avatar: The Way of Water har kinopremiere den 14. desember.