Anmeldelse: Klassisk Alien!

For tredje gang sitter legenden Sir Ridley Scott (fyller 80 (!) i november) i registolen for en Alien-film. Med Prometheus (2015) revitalisert han franchisen og gav hans egen klassiker fra 1981 en ny dimensjon.

KOLONIALISME
I det Herrens år 2104 er det enorme romskipet Covenant («pakten») på vei til en fjern galakse med ca. 2.000 kolonister. Helt uforvarende treffer de en solstorm, som kraftig skader skiper, tar livet av kapteinen og vekker hele mannskapet – syv år før tiden. Samtlige av nybyggerne, på jakt etter en bedre fremtid, ligger i hypersøvn.

I det Tennessee (Danny McBride) tar en spacewalk for å reparere skadene, fanger mannskapet opp et signal fra en planet i nærheten. Overraskende nok viser analyser at planeten virker meget beboelig. Den nye kapteinen, den sterkt religiøse Oram (Billy Crudup), bestemmer seg for å undersøke saken… Hans nestkommanderende, Daniels (Katherin Waterstone) opponerer mot den kontroversielle avgjørelsen.

I tidslinje befinner vi oss ca. elleve år etter at Elizabeth Shaw (Noomi Rapace), sammen med cyborgen David (Michael Fassbender), havarerte i det ytre rom.

FILOSOFISK DIMENSJON
Mens filmen i all hovedsak er en reinspikket action-underholdningsfilm, så er ikke Scott redd for å kreve noe av seerne. Som med Prometheus viderefører Scott den filosofiske dimensjonen også denne gangen. Covenant går rett inn i den dagsaktuelle diskursen rundt kunstig intelligens, hva som skjer om maskinene etterhvert blir smartere enn menneskene, får fri vilje og handler på egenhånd.

Det filosofiske elementet gestaltes av en aldeles glimrende subtil Michael Fassbender, i dobbeltrollen som cyborgene David og Walter. David er en eldre modell, som også har evne til å skape, filosofere og tenke fritt. Med andre ord er han kroneksempelet på den formen for kunstig intelligens som blant annet Elon Musk advarer imot.

Fassbender gir oss alle de små nyansene, mimikken og kroppsbevegelse til en cyborg, og det med bravur! Manusforfatterne har også utstyrt ham med de saftigste replikkene, som om han var Satan selv uttaler han (David): «Better to reign in hell than serve in heaven».

MER EKSPLISITT
Alien-filmene har alltid hatt et visst innslag av grafisk vold og «eksploderende» kropper, faktisk minst av alle i den hovedsakelig psykologisk thrillerne Alien (1981), men også der fikk vi se monstre som sprengte seg ut av menneskekropper.

I Prometheus tok Scott den noen hakk opp, mens han i Covenant har gått all inn! For det første er mannskapet kraftig utvidet, der flesteparten kun er med for å bli Alien-føde, men måten de dør på er langt mer eksplisitt, blodig og voldelig enn tidligere; tidvis unødvendig eksplisitt.

Hoder spises/kappes av, monstrene sprenger seg ut av både rygg, munn og mage og dødstallene stiger raskt. Litt for meget av det gode etter vår smak, men de har også formet monstrene herlig mer avskyelige og creepy enn noensinne – og du verden hvor fort de vokser.

 

GJENNOMFØRT HÅNDVERK
Som alltid med en Ridley Scott-film er det lite som er overlatt til tilfeldighetene, og det er bunnsolid håndverk fra A-Å.

Les Covenant-intervju med Ridley Scott her!

Scenografiene er dystopisk og slående, og matcher perfekt den dystre, skumle stemningen. Dette er ekte, skittent og åpenbart et sted for dem som jobber lavere ned på tangstigen. Et romskip, og en versjon av verdensrommet som er laaaangt fra den posh-versjonen vi servers i blant annet Passengers. Åpningssekvensen er som tatt rett ut i fra en minimalistisk Kubrick-scene.

Musikksporet, som krydres meg mektige klassiske verker, er som en egen karakter, der det forsterker og utdyper handlingen. Og sist, men ikke minst, får vi det lekreste foto (av Dariusz Wolski). Om det er storslagne sveip over det karrige landskapet, eller midt i en brutal, nærgående dødskamp med aliens, så trekker kameraføringen oss inn i filmen.

 

IKKE LYTEFRI
Apropos et stort mannskap, så er dét faktisk en av filmens lille akilleshæler. Det er rett og slett for mange av dem. Som nevnt er de fleste kun med som hurtigmat for sultne rommonstre, men problemet er at vi får en hel haug med karakterer uten kjøtt og blod (eller, rettere sagt, blod får vi faktisk rikelig av…), som vi ikke bryr oss det dugg om lever eller dør.

I tillegg har handlingen en del svakheter ved at mannskapet, uten unntak (!), tar usedvanlig mange dårlige, tåpelige og lite troverdige avgjørelser. Vi forstår at målet er at, de fleste, skal lide en grøssende og blodig monsterdød, men det kunne vært gjort mer elegant enn det vi her serveres.

Andrekapteinen, Daniels (Katherin Waterstone) er blant filmens svake ledd. Hun fremstår unødvendig (irriterende) svak og usikker, lite troverdig, og er milevis unna bad ass-heltinnen vi fikk med Sigourney Weaver i Alien og Aliens. Sikkert tilsiktet, men det er noe som skurrer kraftig med hennes karakter, hun virker rett og slett ikke «fit-for-flight».

Selve hovedplottet til Covenant er ikke like nyskapende som Prometheus, og wow-effekten er til dels borte. Dette blir for likt og det samme som vi tidligere har sett fra Alien-universet, men du verden, det i seg selv er da slettes ikke ille – vi blir fortsatt, til gangs, underholdt og skremt! Fire solide stjerner.

 

SPEKTAKULÆRT LYDBILDE
Covenant byr på MYE og heftig lyd! 4K-utgivelsen kommer med Dolby Atmos som gir oss et svært detaljert surroundspor der den omfattende lyden i verdensrommet fullstendig omgir oss fra alle kanter. Det knirker, smeller og eksploderer med en herlig pondus, men samtidig er lydsporet så nyansert og delikat at talen kommer krystallklar frem til enhver tid. Dundrende eksplosjoner får det til å riste i subwooferen, sofaen og grunnmuren (!), men aldri forvrengt. Verdensklasse!

Billedkvaliteten er også svært god, skarp og detaljert, men dessverre må vi trekke for et gjennomgående litt for mørkt bilde.

På bonusfronten serveres vi et interessant kommentarspor fra Scott, noen utelatte og forlengede scener, stills, minidokumentarer, trailers og en times lang bakomfilm der Scott er mye i fokus.