Ingen er som Sony. Man ser merkenavnet på alt fra foto- og videokameraer og TV-er, til små trådløse høyttalere og mobiltelefoner. Da kan det være lett å tenke at dette er en produsent for massene, og ikke for feinschmeckerne. Du vil i så fall ta grundig feil. For selv om Sony som andre teknologigiganter i mange tilfeller forsøker å oppnå en viss ytelse innenfor et begrenset budsjett, har den japanske produsenten i tillegg noen gale professorer som tilsynelatende sitter på en uendelig stor pengesekk, i utviklingen av absurde produkter for folk som bare vil ha det beste. Som for eksempel et rådyrt SD-kort utviklet utelukkende for lyd. Eller den bærbare musikkspilleren NW-WM1Z til spinnville 30.000 kroner!
MDR-1ZR er et slikt produkt. For hvem all verden punger ut 22.000 kroner for å sette et par hodetelefoner på hodet? I sannhetens navn finnes det flere eksempler på såpass dyre hodetelefoner. Ta bare de glimrende Pioneer SE-Master1 eller Focal Utopia, til henholdsvis 20.000 og 42.000 kroner. Men disse er av åpen type, slettes ikke bærbare, og de er avhengige av en svær og feit hodetelefonforsterker. Nokså kompliserte hi-fi-anlegg på hodet, altså. Sonys hodetelefoner er derimot lukkede og stenger dermed støy ute og musikken inne, de lar seg (til nød) drive med en mobiltelefon, og gir derfor større frihet til å ta dem med rundt omkring. Hvis du tør!
Oppbygning
Selve rammen på hodetelefonene er gjort i slitesterkt titan. Hodebøylen er i legeringen beta-titan som er noe elastisk, og som vil gå tilbake til sin opprinnelige form selv etter å ha blitt bøyd. Det er med andre ord lagt opp til at disse hodetelefonene kan herjes med. De store øreputene er gjort i saueskinn og ligger silkemykt rundt ørene. Høyttalerelementene har kraftige neodymmagneter, og måler hele 70 mm. Altså 75 prosent større diameter og mer enn tre ganger så stor membranflate som vanlig 40 mm, for å gjenskape musikken med mer uanstrengt og dynamisk lyd. Elementene sitter i et resonansfattig hus med et akustisk filter som skal absorbere uønsket turbulens fra membranene.
Både en 3 meter vanlig kabel og 1,2 meter balansert kabel følger med i den solide trekisten som hodetelefonene kommer i.
Komfort og brukervennlighet
Passformen til MDR-Z1R er noe av det beste jeg har hatt på hodet. Der hvor andre hodetelefoner kan klemme litt, er det helt fantastisk å ha disse rundt ørene. Saueskinnet og den sjenerøse størrelsen på klokkene bidrar til dette. Dette er ren luksus i alle ledd, her kan man sitte og høre musikk i timevis! De innkapsler ørene mer effektivt enn B&W P9 Signature, som gjør at de lekker mindre støy, men som også gjør at man kan bli klammere i ørene over tid. Jeg må likevel si dette ikke var noe stort problem for mitt vedkommende.
Lydkvaliteten
Hvordan låter så et par lukkede hodetelefoner til 22.000 kroner? Ja, hvor skal jeg begynne. Det er for det første en vanvittig størrelse på lydbildet her. Et kirkekor låter med meget fyldig og stor klang fra både koret og akustikken i kirken. Stemmene skilles ytterst godt fra hverandre, og det er en klangbunn her som når man sammenligner mot de åpne Sennheiser HD 800S og Focal Elear minner om forskjellen mellom et par store gulvhøyttalere et et par stativmodeller. Så mye fyldigere bass er det i Sony, som likevel ikke føles overdrevne. De er langt mer nøytrale i klangen enn de lukkede Bowers & Wilkins P9 Signature, og har likevel like mye trøkk i bassen. De låter så uanstrengt i tillegg til at det er så god kontroll på dynamikken, at det er lett å skjønne at man her er i high-end-land og vel så det. De fungerer faktisk overraskende greit med mobiltelefonen, men det blir riktignok ikke full sving på det før de får en skikkelig forsterker. For eksempel Sonys egen TA-ZH1ES til 19.000 kroner, men jeg har for anledningen Hegel HD12, som også gjør jobben.
Rolig akustisk musikk tar Sony-ene på strak arm. Vinyl and a Heartache av Darling West har en deilig klang fra gitaren, som er både krisp og fyldig på én gang, mens kvinnestemmen låter som om den kommer rett fra en drøm. Det låter strammere, større, luftigere og ærligere enn P9 Signature, samtidig som bassen er større og fyldigere enn med de fleste åpne hodetelefoner jeg kommer på. Kanskje med unntak av Pioneer SE-Master1, som er de mest underholdende av åpen type jeg hittil har hørt.
Underholdning til tusen
Og når vi snakker underholdning: prøv å hør på hiphop og elektronisk dance-musikk med en åpen high-end-hodetelefon, og forsøk å overbevis meg om at det låter like tøft som med Sony MDR-Z1R. Det skal mye til. For både Sennheiser HD 800S, Focal Elear – og vi kan like gjerne ta med de dobbelt så dyre Focal Utopia – låter vesentlig mer analytisk i bassen enn Sony-ene. Sony pumper løs med futt og fart, og virkelig masserer øregangen med bass, enten det er gammel N.W.A. eller nyere Drake som står på menyen.
Som de fleste lukkede hodetelefoner er heller ikke MDR-Z1R helt nøytrale. Det kan være en utfordring for lydteknikere å mikse med dem. Jeg mastret en sang på dem, og etter jeg hadde sagt meg fornøyd med resultatet, hørte jeg sangen på et par monitorer. Det viste seg at det var en pukkel rundt 120 Hz jeg ikke hadde vært oppmerksom på, men som resonerte tydelig i høyttalerne hver gang tonen ble slått an. Fordi hodetelefonene smører litt hardt på i bassen, krever de tilvenning om du skal mikse på dem.
Konklusjon
Sony MDR-Z1R grenser mot galskap. For hvem med hodet på rett plass vil bruke 22.000 kroner på et par lukkede hodetelefoner? Alle vet jo at skikkelig high-end-lyd får man med den åpne typen, og av samme grunn er det der utvalget ligger når man kommer opp i denne prisklassen. Men Sony er ikke som andre, noe de viser til gagns her. For i tillegg til å gjenskape musikken med superpresisjon i hele toneområdet, så er disse hodetelefonene også svært underholdende.
Det er i bassen magien ligger. Der hvor vi synes MDR-Z7 til 6.000 kroner er underholdende men litt småslappe i bassen, er også Z1R litt fyldigere enn man er vant til i high-end-klassen. Forskjellen er at den her er ytterst kontrollert. Det låter supertøft, og tross en liten ”partypukkel” oppleves lyden som meget riktig og ufarget. Det er litt som å ha koblet til en perfekt integrert subwoofer og dratt den opp et par desibel ekstra.
All musikk låter nydelig, og partymusikk får både futt og fart. En ekstrem middelvei mellom professoren i hvit frakk og den utagerende partysvensken.
