: Hegel Röst

Röst er navnet på Hegels første produkt for stilbevisste hi-fi-entusiaster. En elegant, hvit forsterker i slank innpakning, som tar seg svært bra ut uansett hvor du velger å plassere den. Og det er nydelig å se den oppdaterte tegnruten med høyere oppløsning, som er meget behagelig på øyet.

 

Röst er omtrent på størrelse med innstegsmodellen H80, som vi elsket da vi testet den for noen år siden. Den har også samme effekt, 2 x 75 watt. Men der stopper likhetene. Blant annet er effektforsterkerdelen i Röst basert på Hegels aller kraftigste integrerte H360. Det betyr en mye større kondensatorbank, og dermed langt bedre dynamikk og kontroll. Hegel vil derfor at vi heller ser på den som en nedskalert H360, enn en forbedret H80. Og før vi røper for mye, kan de ha mye rett i det.

Smarthjem
Det mest spesielle med Röst er at den er Hegels første forsterker utviklet for smarthjem. Koble den til hjemmenettverket med en ethernetkabel, og fjernstyr den fra mobil, nettbrett eller datamaskin. Hegel har ikke utviklet noen egen app til dette, i stedet er den spesifisert for styringssystemer som Control4, eller bruk andre systemer som Crestron eller Elan. Siden den er IP-styrt, kan den enkelt inkluderes i store makrokommandoer. For eksempel: Trykk på scenarioet «Romantisk» på din Control4-app. Belysningen dempes, gasspeisen kommer på, og en romantisk spilleliste starter automatisk å spille. Hegel Röst setter seg automatisk til riktig inngang og til et behagelig lydnivå. Velg derimot «Fest», og en annen spilleliste med bra tempo settes i gang, mens downlight-belysningen kommer på og begynner å blinke i alskens farger. Forsterkeren går automatisk til et høyere lydnivå.

Les: Ta kontrollen over hjemmet med Control4

Du skal også kunne styre forsterkeren med stemmen, for eksempel sammen med stemmestyringsboksen Amazon Echo. Dine stemmekommandoer forvandles av Echo til digitale fjernstyringskommandoer som Röst kan gjenkjenne.

Smarthjemfunksjonaliteten er ikke noe vi har testet, hvordan dette fungerer vil bestemmes av selve styringssystemet, ikke forsterkeren selv. Alt du trenger å vite er at forsterkeren er forberedt på det.

 

Øvrig utstyr
Men du trenger ikke et avansert styringssystem for å styre Röst med mobilen. Du kan nemlig spille av musikk direkte via AirPlay eller DLNA. Den er for øvrig utstyrt med hele tre optiske digitalinnganger, i tillegg til koaksial og USB. Sistnevnte støtter oppløsninger opptil 24-bit / 96 kHz. Man kan lure litt på hvorfor den ikke støtter 192 eller 384 kHz. For mitt personlige vedkommende er det derimot viktigere hvor bra den låter enn hva slags tall som står på signalet som kommer inn. Musikk blir det uansett, et 192 kHz-signal vil bare skaleres ned til 96 kHz. Men, ja, det hadde vært kjekt med bredere frekvensstøtte.

 

Röst mot H160
Da vi først fikk demonstrert forsterkeren på Hegels lansering i september, var det imponerende hva den gjorde ut av de svindyre gulvhøyttalerne Magico S5. Vi snakker høyttalere i halvmillionklassen, drevet av en forsterker til 20.000 kroner. Men det funket altså bra, og den kunne drive dem ganske så høyt. Sammenlignet med den noe dyrere H160 hadde faktisk Röst bedre oppløsning i toneregisteret, og bassen var også strammere og bedre kontrollert ved normalt lydnivå. Dette til tross for at H160 har dobbel effekt. Hemmeligheten ligger først og fremst i den høyere dempefaktoren til Röst, grunnet et mer avansert effektforsterkertrinn, kombinert med en bedre versjon av Hegels SoundEngine-teknologi, som reduserer dynamisk forvrengning.

Röst i vårt testrom
I vårt eget testrom legger jeg merke til den samme stålkontrollen i bassen som vi hørte fra Röst i Hegels lokaler, for anledningen står den nå og driver de fabelaktige Sonus faber Olympica III, med MacBook Pro koblet til USB-inngangen, med avspillerprogrammet Audirvana Plus. Dette er høyttalere som enkelt skiller mellom forsterkere, der dårligere kontroll får dem til å tegne opp et mer diffust lydbilde.

PJ Harveys Chain of Keys fra hennes nyeste album har et rått og tøft lydbilde, og jeg innbiller meg at 24-bits versjonen som jeg kjøpte hos HD Tracks har litt ekstra dynamikk å by på. Hegel får frem råskapen på upolert vis, med saksofonen som rasper godt i kroppen, og marsjeringstrommene som smeller deilig i øregangen. Stemmen til Polly Jean er klar og åpen, alt låter korrekt og tørt. At vi her har med en god forsterker å gjøre, er utvilsomt.

London Grammars elektroniske ballade Hey Now har et stort og luftig lydbilde, og Röst plasserer hvert gitarplukk godt definert i et åpent lydlandskap. Dette er klart et lydbilde jeg kan leve lenge med, og når bassen slår inn er den ytterst godt kontrollert, også når det er ganske høyt. La gå, man får ikke den samme stålkontrollen som med H360, men sammenlignet med H160 er det interessant å merke seg at Röst har en strammere tilnærming til musikken.

Hvordan fungerer forsterkeren med mer hardbarka greier? Stone Temple Pilots glemte grunge-perle Dead & Bloated fra 1992 er et glimrende utgangspunkt. Den låter kanonfett, med trommer som smeller og gitarer som vrenger. Röst har langt bedre kontroll på det hele enn man skulle tro når man ser på den lille saken. Stemmen til Scott Weiland er klar og mektig, men det er gitarveggen og skarptromma som virkelig stikker seg frem. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd det var dyrere saker som sto tilkoblet

 

Hegel får konkurranse
Men jeg får lyst til å dra på mer, og da blir Röst litt kortpustet. Tar vi en annen forsterker med tilsvarende pris og effekt, nemlig 80-watteren Denon PMA-2500NE som også står på testrommet, så har den en fetere bass og et generelt større lydbilde. Og når man spiller høyt går den i mer forsiktig kompresjon enn Hegel Röst. Nesten som en rørforsterker i forhold, slik at man kan holde et generelt høyere lydnivå uten man hører at forsterkeren strever. Selv om en klipping-lampe nok ville stått og blinket rødt på Denon også.

Les: Test av Denon PMA-2500NE integrert forsterker

Men sett på kormusikk med mye luft og en stor kirkeklang, og Hegel plasserer det hele mer nøyaktig. Denon har fremdeles et større og fyldigere lydbilde, med inntrykk av mer pondus i bassrekka, men det låter samtidig også noe mer diffust. Kobler man begge forsterkerne til de supereffektive Klipschorn kan man dra på nesten så mye man vil med begge to, og da blir det klart at Hegel Rösts strammere diksjon kommer bedre ut av det.

Førsteinntrykket på et par helt vanlige høyttalere med gjennomsnittlig følsomhet, er at Denon låter større og heftigere. Bassen låter større, og det virker i det hele tatt som den har større strømreserver. Det kan det også hende den har, men det blir etter hvert klart at det er et litt påtatt ”larger than life” lydbilde. Bassen er ikke like stram og kjapp som med Hegel, og instrumentene står ikke fullt så rakt og godt plassert i lydbildet.

Det er garantert de som vil foretrekke Denon, som også har et mye heftigere utseende. Den er større enn til og med H360 og har et høyere kvalitetsinntrykk på sitt massive aluminiumskabinett enn hva Röst har. Denon støtter også musikkfiler av høyere oppløsning, og har dessuten platespillerinngang. Rent lydmessig vil folk dele seg i to grupper: de som foretrekker Hegels stramme, korrekte og nesten analytiske tilnærming til musikken, og de som liker Denons varme og fyldige gjengivelse og enorme lydbilde – og inntrykk av enda mer kraft.

Hvilken som låter best av de to er ikke lett å si. Begge har sine fordeler. Når jeg spiller lavt liker jeg Denons ekstra fyldige gjengivelse, men når jeg drar på litt foretrekker jeg Hegels mer attakkerte holdning. Dra på enda mer, og det er tilbake i favør Denon fordi den har litt mer å gå på. Men hvis det er viktigst, får du kanskje enda mer ut av Hegel H160.

Konklusjon
Röst er Hegels første designforsterker, hvis man skal bruke det ordet. En slank, hvit forsterker som tar seg meget bra ut. Den kan noen viktige triks, som å strømme musikk trådløst direkte fra telefonen med AirPlay eller DLNA, og den kan dessuten fjernstyres med IP. Som gjør den til et naturlig valg i et smarthjem med styringssystem fra Control4, Crestron eller Elan, for å nevne noen.

Viktigst er lyden, og her har Hegel som vanlig gjort jobben sin. Et meget korrekt og oppløst lydbilde, med glimrende kontroll helt ned i bassregisteret, om man da holder seg innenfor forsterkerens komfortsone. Den oppleves riktignok kraftigere enn sine 2 x 75 watt, men kan ikke spille uendelig høyt. Men det er heller ikke poenget. Det dreier seg om å gjengi musikken mest mulig korrekt, og på det har de lyktes.

Det finnes forsterkere med både feitere og varmere bass og som kan spille høyere, for eksempel Denon PMA-2500NE og Hegels egen H160. Men de mangler transientresponsen og diksjonen til Röst. I så måte er dette et meget spennende valg.

Trenger du mer til å overtales, så vit at du får hele fem digitalinnganger og dessuten en ganske så habil hodetelefonutgang på kjøpet.