: Gods of Egypt

I oldtidens Egypt syntes visstnok gudene at landet var så fristende at de bosatte seg der, for samtidig å herske over menneskene. De to gude-brødrene Osiris og Set (Gerard Butler) hersker over henholdsvis byene og den golde ørkenen i Egypt. I det Osiris skal overlate makten til sin playboy av en sønn, Horus (Nikolaj Coster-Waldau, Game of Thrones), kommer Set brautende inn og ødelegger hele festen. Han dreper sin bror og blinder sin nevø. Hvem kan nå redde Egypt? Jo visst, ingen ringere enn Aladdin (eller Bek (Brenton Thwaites) som han kalles i denne filmen).

I det hele Egypt går dystre tider i møte, og Horus drukner sine sorger med vin, er det Bek og hans prinsesse Jasmine-aktige kjæreste Zaya (Courtney Eaton), med sine to fremtredende fordeler, som må redde dagen, gudene og verden. Når plottet endelig er etablert bærer det rett utfor med filmen, skuespillerne, manuskriptet og dramaturgien.

Manuset er en forferdelig saus av pompøse floskler og tidvis forsøk på humor, der filmene streber etter å finne balansen mellom «seriøs» actionfilm og komedie. Den ender opp som ingen av delene, og skuespillerne sliter med å stotre frem den ene dialogen mer håpløs enn den andre; noe av dette skal riktignok også tilskrives dårlig skuespill, ikke minst er Gerard Butler denne gangen en ren brautende parodi av seg selv, mens Eaton høres ut som om hun uteksaminerte fra teaterhøyskolen dagen før innspillingen tok til. Hva som har lokket ellers dyktige Nikolaj Coster-Waldau til denne kalkunen vites ikke, men vi tipper en fet sjekk.

Det hele blir en pornofisert orgie av dårlige spesialeffekter (spesielt er greenscreen-scenene horribelt dårlige), plastikkaktige kulisser, Iron Man-aktige guder i kamp, hårete blødmereplikker, usammenhengende og rotete handling og overlessete actionscener som ikke fremstår som annet enn et dårlig dataspill. Legg så til at de som har skrevet musikken har fått beskjed om å pøse på alt det remmer og tøy kan holde, slik at alt skal overdøve hverandre, og vi får servert over to timer med en helvetes anmassende drittfilm som hverken underholder eller overrasker – kun irriterer. Én fattigslig stjerne til dette makkverket!

Lydsporet lider av overkill, der alt sauses sammen, men teknisk sett holder det mål. Billedkvaliteten er god, men mange av greenscreen-scenen fremstår for softe. Bonusmateriellet byr på 7 minidokumentarer om alt fra skuespillerne til spesialeffekter og filming i Australia.