Anmeldelse: Iron Man 3

Første filmen om den eksentriske mangemilliardæren Tony Stark (Robert Downey Jr.) var virkelig et friskt pust innenfor superheltgenren, et skuffende og overlesset manus gjorde andrefilmen til en skikkelig nedtur, men ved tredje forsøk er Iron Man luftbåren igjen!

I det den playboyaktige våpenmilliardæren, alltid med en kjapp replikk og glimt i øyet, kravlet ut fra ørkenhulen i Iron Man (2008) var en ny type, überkul, superhelt født. I virkeligheten ingen ekte superhelt, mer á la Batman, en såret mann med stor hjerne og et tonn av penger, som ved hjelp av moderne teknologi skaper seg om til en superhelt – og redder dagen (og kvinnen). Til tross for sine gode gjerninger var Tony Stark/Iron Man fortsatt en herlig selvopptatt, eksentrisk livsnyter. Med stor appetitt på kvinner og hang up på moderne teknologi – med andre ord, mange likhetstrekk med en gjennomsnittlig Lyd & Bilde-leser.

Med andrefilmen var det åpenbart noen som hadde misforstått konseptet. Den tørrvittige sarkasmen var sterkt nedtonet, og nemesisen (Mickey Rourke) var en over-karikert slemming med null substans; der halve filmen minnet om en langtekkelig kampscene tatt rett ut i fra Transformers-filmene. Vel mine damer og herrer, med Iron Man 3 er vi glade for å annonsere at Tony Stark igjen slår tilbake med full potens!

 

Vår antihelt har nå slått seg til ro med sitt livs kjærlighet, sekretæren (som nå styrer selskapet) Pepper (Gwyneth Paltrow), men alt ved dagliglivet er ikke bare fryd og gammen – vår kjære venn lider av insomnia og gjentagende angstanfall etter sine ville eventyr i The Avengers. På toppen av det hele kommer et spøkelse tilbake fra fortiden og skaper et helvete for ham. Guy Pearce er den forsmådde vitenskapsmannen som, fjorten år tilbake i tid, ble oversett og avvist av Stark; nå er han åpenbart ute etter noe som ligner på verdensherredømme, med dagens krig mot terror som bakteppe.

Det er svært sjelden vi lar oss imponere over spesialeffekter lenger, og ofte står de kun i veien for god historiefortelling, men i Iron Man 3 blir vi overveldet av dem! Filmen er tettpakket med visjonære og neglebitende spesialeffekter som drar deg ut til den ytterst kanten av stolen, i spenning og forbløffelse. Ikke minst er scenen som medfører at huset til Stark trenger en smule oppussing, aldeles nydelig koreografert, filmet og gjennomført. Og i det Air Force One får problemer med «luft i kabinen» kommer en så sprø og adrenalinfylt actionscene at vi tar av oss hatten, mens vi dels i sjokk, humrer i sofaen så ølglasset skummer over. En subtil actiondans med en herlig 3D-dybde og nok action for tre ordinære filmer. En humor og action-cocktail som vi ikke minst kan takke Shane Black for, med sitt bidrag på manus- og regifronten; noe han viste god nese for med den svarte komedien Kiss Kiss Bang Bang (2005).

Plottet er langt mer intelligent enn i andrefilmen, og har til og med et par gode og overraskende vendinger. Samtidig som det er spektakulær action, så makter det å være moderne og tidsaktuelt – dog noget overdrevet karikert. Og julesettingen gir oss gode assosiasjoner til John McClanes glansdager. Men det er de fyldige rollene, den løsslupne humoren, bitende sarkasmen og det gode skuespillet fra Downey Jr., Paltrow og Pearce som gir oss substansielle pusterom alle actionscenene imellom. Stark er igjen tørrvittig og morsom, så også birollene, som den lille guttungen som hjelper ham tilbake på fote. Guy Pearce blir dessverre en vel overdrevet karikert nerd, og hans masterplan blir for diffus; men Kingsley er særdeles absurd. Selv vevre2 Pepper får denne gangen, politisk korrekt nok, lov til å «kick ass».

Innimellom angstanfallene får vi se en ny og sårbar Stark, og han må i lange periode klare seg uten rustningen, mens han tenker over livet sitt. Slik blir på mange måter tredjefilmen en slags rebooting av hele franchisen – og en velkommen en.

Om dette skal blir trenden fremover for Iron Man, så ønsker vi ham velkommen tilbake med utallige oppfølgere (noe slutten kan tyde på at vi ikke får…); men en ting er sikkert, å toppe actionscenen fra denne filmen skal noe til. Vi tviler oss frem til hele seks stjerner – em tilnærmet komplett actionfilm! Det hele oppleves som slutten av en Springsteen-konsert, vi står alle foran scenen og roper taktfast på «en sang til!»

Denne filmen MÅ ses i 3D!! Og, får vi legge til, på en stor skjerm. Det er så mange lekre detaljer i det sylskarpe bildet at man får lyst, gjentatt ganger, til å trykke på pauseknappen. 3D gir bildet en vanvittig dybde og skaper uovertrufne 3D-effekter i det vrakgods flyr igjennom rommet etter eksplosjoner. Det råtøffe, og perfekt detaljerte, surroundsporet (dts-MA 7.1) gir oss fullt trøkk i bassen, samtidig som dialogen aldri drukner. På bonusfronten får vi utelatte og forlengede scener, kommentarspor, kortfilm, bloopers, fokus på angrepet på Air Force One og en fascinerende dokumentar Iron Man 3 Unmasked.