Sonys hodetelefoner er store, men veier mindre enn de ser ut. De huser et par enorme høyttalerelementer på 70 mm, som dekker størsteparten av ytterøret på voksne mennesker. Dette bør gi fordeler spesielt når det kommer til å gjengi bassområdet. Putene er nødvendigvis tilsvarende store – og dessuten superkomfortable. Med det resultat at du kan ha dem på lenge uten å bli sliten.

 

Hodetelefonene fungerer til nød med mobiltelefon, men lyden blir ikke helt kraftig nok uten en skikkelig hodetelefonforsterker. To kabler følger med, den ene balansert for å lavere støygulv og potensielt bedre lyd. Vi har kun testet med den ubalanserte kabelen.

Lyden

Er det én ting som er sikkert, er det at Sony har en heftig og fyldig bassgjengivelse. Til og med en litt flat basslyd på den ellers superfunky Sign ’O’ The Times av Prince, får en vanedannende frodighet. Det låter samtidig kontant nok, selv om Sony mangler litt hurtighet sammenlignet med de beste.

 

David Bowies dødsattest Lazarus låter fett i bassrytmene, og stemmen til Bowie er klar nok. Mellomtoneområdet, og da spesielt i det øvre sjiktet, er imidlertid ikke så krispt og utagerende som vi ønsker. Lydbildet åpner seg ikke helt i toppen, cymbalene skinner langt bedre med Shure, Sennheiser og Audio-Technica, som alle er av lukket type som Sony. Også Oppo har mer krutt i transientene.

 

Krevende Mozart-stykker spilt på to flygler av Dena Piano Duo gjengis med bra nok snert, men vi ønsker oss mer luft rundt tonene. At hodetelefonene er laget for å kunne gjengi høyoppløst lyd med frekvenser langt over det vi kan høre, merkes ikke. Her er nemlig overtonene mer innesluttet enn hos flere av testens andre kandidater.

 

Til gjengjeld tar vi med oss en viktig fordel, og det er at fylden til Sony er velegnet når man hører på flatprodusert, overkomprimert popmusikk, som gjelder det meste av det som spilles på radioen i dag. Derfor vil mye listepop låte bedre med Sony Z7 enn for eksempel Audio-Technica A1000Z.

Også i denne testen: