: Onkyo TX-RZ900

Onkyo har gitt sine nyeste receivere en ansiktsløftning på designfronten. Den tunge og heftige TX-RZ900 minner en del om de mer minimalistiske Pioneer-receiverne, og det er ikke tilfeldig. Onkyo og Pioneer fusjonerte nemlig sine hjemmekinovirksomheter i 2014, noe man begynner å se fruktene av nå.

 

Når man vet hvor tøffe hjemmekinoopplevelser man får med en receiver til godt under ti tusen kroner, så skal man ha noe ekstra i vente for å slenge sytten laken på bordet. Det mest åpenbare er mer kraft og kontroll. Onkyos nye TX-RZ900 er oppgitt til å levere 140 watt per kanal med to kanaler drevet samtidig i 8 ohm, som er rundt 50 prosent mer enn for eksempel sin rimeligere lillebror NR646. I tillegg forventer vi renere lyd, som følge av dyrere og bedre separerte komponenter i signalveien. Og renere lyd er som kjent bedre lyd.

Kvalitetsmessig legger RZ900 seg antakelig et sted imellom forgjengerne TX-NR838 og TX-NR1030, som bør kunne gi rom for enda et par modeller over, før man må over på separat prosessor og effektforsterker. Den er godt utstyrt, med både platespillerinngang og multikanals forforsterkerutgang, skulle man ønske å koble til en ekstra effektforsterker. Og på denne receiveren kan dette bli mer aktuelt enn på andre receivermodeller vi har testet av nyere type.

 

Atmosfæriske lydkanaler

Grunnen er at Onkyo har begrenset antallet forsterkerkanaler til sju. Receiveren er ment å bygge bro mellom budsjettmodellene og flaggskipene, men til 18.000 kroner hadde jeg håpet på et par ekstra forsterkerkanaler. Med tilskuddet av ekstra takkanaler for å støtte de nye 3D surroundformatene Dolby Atmos og DTS:X – som gir en omringende halvkule av lyd rundt lytteren, slik at man hører et helikopter faktisk kommer over hodet – blir sju kanaler i knappeste laget. Dette må i dag anses som minimum for en surroundreceiver, og er derfor standard helt nede i 5.000-kronersklassen. Med bare sju forsterkertrinn til rådighet må Atmos- og DTS:X-fans nøye seg med to takhøyttalere i tillegg til et minimalistisk 5.1 høyttaleroppsett (en såkalt 5.1.2-konfigurasjon). Ønsker du et ekstra sett bakhøyttalere i et 7.1-oppsett, finnes en løsning ved å hente signalet til de ekstra bakkanalene via forforsterkerutgangen til en ekstra effektforsterker. Fire takkanaler er derimot ikke mulig, da receiveren mangler prosessering for dette. Litt merkelig, all den tid Onkyo var først med Atmos-støtte, og har frontet dette stort. Og enda merkeligere, når man ser at Pioneer, hvis hjemmekinoavdeling i stor grad eies av Onkyo, tilbyr 9-kanals forsterkning og 11 kanals prosessering – akkurat det man ønsker – helt ned i SC-LX59, til 15.000 kroner. Også Yamaha RX-A2050 tilbyr dette, til en pris av 14.000 kroner.

Oppgradert romkorreksjon

Alle moderne receivere har en form for romkorreksjon, som automatisk tilpasser høyttalernes akustikk til rommets. For et par år tilbake gikk Onkyo vekk fra Audyssey romkorreksjon til fordel for sin egen AccuEQ. Denne var en del enklere, og korrigerte for eksempel ikke fronthøyttalerne, men justerte i stedet akustikken i de øvrige høyttalerne til å ligne frontene. I nyeste versjon kan også fronthøyttalerne kalibreres. I tillegg demper systemet stående lydbølger, for å oppnå bedre dynamikk.

 

Strømming

Som de fleste andre receivere på markedet i dag har denne nettverkstilkobling – både trådløs og med kabel – som gjør at den både kan fjernstyres fra mobiltelefonen med en app, og man kan dessuten strømme musikk direkte fra internett. For eksempel via Spotify Connect eller Deezer, begge med tilgang til over 30 millioner sanger rett ved fingertuppen. AirPlay støttes også, slik at eiere av iPhone og iPad kan strømme hva som helst av lyd gjennom receiveren. Tidal-abonnenter har ikke noe annet valg enn å bruke dette, da Onkyo ikke støtter denne musikktjenesten direkte. Hvilket er synd, da det er den eneste tjenesten i Skandinavia som lar oss strømme musikk i ekte CD-kvalitet.

 

Høyoppløst musikk kan strømmes fra PC-en om du har et DLNA-program installert. Det gjelder imidlertid ikke for DSD-filer, og jeg hadde også problemer med å strømme FLAC og WAV via DLNA. Den aller mest stabile måten å spille av høyoppløste filer på er ved å lagre dem på en harddisk og plugge den til receiveren med USB. Det som er dumt, er at det bare sitter en USB-kontakt på baksiden av receiveren. Dette er lite gjennomtenkt, dersom man bare skal ha én kontakt, bør denne sitte i front.

 

Mens multiromsfunksjoner finnes i konkurrerende receivere fra Yamaha, Denon og Sony, har Onkyo ennå ikke lansert dette.

 

Brukervennlighet

Det er lett å koble opp Onkyo-receiveren, takket være en enkel steg-for-steg førstegangsmeny. Den leier oss fullt så mye i hendene som receivere fra Denon og Marantz, men du trenger ikke være veldig dreven for å få det til med Onkyo heller. Skjermmenyen er enkel og grei å bruke, og autokalibreringen av høyttalerne med medfølgende målemikron fungerer fint. Receiveren finner riktig avstand til hver høyttaler, ikke noe problem. Jeg synes dessuten romkorreksjonen fungerer bedre enn før, ved at det låter mer naturlig etter kalibrering.

 

Appstyring fra mobiltelefon fungerer ganske bra, men jeg liker ikke at valg mellom stereo- og surroundlydformater i såpass stor grad foregår ved å trykke mange ganger på samme knapp. Jeg ønsker for eksempel en dedikert knapp for stereo, og en ditto knapp for Pure Audio og Direct, som gir renest mulig lyd ved å ikke styre signalet gjennom den digitale signalbehandleren (DSP).

 

Et annet ankepunkt er at subwooferen er inaktiv i både Pure Audio og Direct-modus, når man hører på musikk i stereo, selv om høyttalerne er satt til «Small». Det betyr i praksis at man må ha gulvhøyttalere for å få med hele frekvensområdet, om man vil unngå EQ-innstillingene som gjøres i receiveren.

 

Snurr film!

Lyden er heldigvis noe Onkyo har full kontroll på. Enten det er eksplosjoner og tordnende rakettmotorer, eller lavmælte dialoger som står på menyen, så er en film som Interstellar for lørdagssnop å regne for denne receiveren. Våre THX referansehøyttalere fra Procella er det god kontroll på, og dialogene gjengis med en nerve som gjør at man føler man er med i filmen.

For anledningen har vi et par Atmos-høyttalere i taket. Nå har ikke Interstellar Atmos, men velger man Dolby Surround lydmodus, vil likevel lydprosessoren aktivere takkanalene. Helt nøyaktig blir det ikke, men det gir likevel en fin og omringende halvkule med lyd. Spesielt den stemningsskapende filmusikken av Hans Zimmer blir enda mer nervepirrende når takhøyttalerne er aktivert.

 

Uansett hvilken film som står i skuffen foretrekker jeg stort sett å ha takhøyttalerne aktivert. Aller helst da med en ekstra effektforsterker tilkoblet et par bakre surroundkanaler, som for anledningen er Hegel H20. Men også uten denne ekstra forsterkeren foretrekker jeg takhøyttalere i tillegg til et 5.1-oppsett fremfor en standard 7.1-konfigurasjon.

 

Filmer med Atmos-lydspor understreker dette enda tydeligere. Det er ikke mange av dem ennå, en av dem er Transformers: Age of Extinction. Senere har vi også fått Mission Impossible 5, Terminator: Genisys og Mad Max: Fury Road, for å nevne noen. Med Atmos-kanalene får man den deilige halvkulen med lyd, med enda mer distinkt plassering av elementene i lydbildet, enn med film som ikke er Atmos-kodet. Det ville blitt enda bedre med fire Atmos-kanaler, og det er merkelig at Onkyo ikke har dette på en såpass dyr receiver.

 

Musikk

Høyoppløst akustisk musikk, som Jan Gunnar Hoffs jazztolkninger av Jul i Blåfjell på Blu-ray-albumet Quiet Winter Night, blir derimot for mye av det gode med takhøyttalerne i bruk. Denne musikken er mikset i 5.1, og det blir litt overdrevent når stemmen til Wilhelmsen på Stille, stille kommer vi stiger ned fra taket som en kvinnelig gud.

 

Til denne musikken foretrekker jeg å kjøre signalet så rent som mulig i Pure Audio. Da kommer kontrabassen til Arild Andersen til sin fulle rett, mens trommevispene skinner oppe i overtoneområdet. Meget bra.

 

Til musikk i stereo har høyttalervalget for anledningen falt på Dynaudio S.34 LE. Svært gode, nøytrale høyttalere, som trenger litt kraft for å vekkes skikkelig til live. Onkyo-receiveren får mye bra ut av høyttalerne. Hør for eksempel på Nine Nich Nails’ Breathe fra industrimetall-albumet The Fragile. En låt det virkelig spruter av, hvis man har kontroll på bassområdet. Og det er det her.

Sammenlignet med den dyrere Denon AVR-X7200W, som vi har inne men dessverre ikke kommet så lang som å skrive om ennå, er det ikke helt den samme oppløsningen i tonene til Onkyo. Det er mer luft i lyden fra Denon. Ikke så viktig på denne typen musikk, men sett på musikk med et større akustisk rom, for eksempel Hans Zimmers S.T.A.Y. fra soundracket til nevnte Interstellar, og Denon fjerner ytterligere noen lag på vei inn til den musikalske kjernen.

 

Denon-receivere koster riktignok 26.000 kroner, men budsjettet er fordelt på flere kanaler som burde gjøre Onkyoen omtrent like kapabel i stereo. Det er den nok ikke, Denon-receiveren har overtaket hva oppløsning gjelder, den har minst like mye kraft, og dessuten enda bedre romkorreksjon (Audyssey MultEQ XT32). Denon har i tillegg 11.2-kanalers prosessering og dermed mulighet for både ekstra bakkanaler og fire Atmos-kanaler (7.1.4). Rent lydmessig er jeg ikke sikker på at RZ900 overgår forgjengeren

 

Konklusjon

TX-RZ900 er inntil videre Onkyos nye toppmodell, og er på mange måter en svært kapabel receiver. Den har bra med kraft og overbeviser i hjemmekinoen. Oppløsningen er god nok til å gjengi dialoger og filmmusikk på en troverdig måte, og vi liker at romkorreksjonen har blitt bedre siden sist.

 

Kompromissene ligger i at dette er en ren 7.1-receiver, som dermed ikke kan dra fullt utbytte av takkanalene som ligger i Dolby Atmos og DTS:X. Og selv om to forsterkere er dumpet, er den ikke nødvendigvis bedre enn konkurrentene i ren stereo. I så måte mistenker vi at forgjengeren NR1030 var et enda bedre kjøp.

 

Alt i alt er det likevel ikke tvil om at dette er en meget god receiver lydmessig. Den er også brukervennlig nok, men vi blir svært glade hvis det omsider kommer en nettbrettversjon av appstyringen.