: Bowers & Wilkins 803 D3

Noen produkter har man større forventninger til enn andre. Og jeg kan nesten ikke huske sist jeg gledet meg så mye som nå. Jeg har ventet på den gulvstående 803 D3 siden jeg besøkte Bowers & Wilkins-fabrikken i Brighton i september i fjor, der den nye D3-serien ble avduket. Når man fikk se den nye serien opp mot den gamle, ser forgjengerne foreldet ut. De nye høyttalerne er slankere og langt mer strømlinjeformet. Og i hvitt, som testeksemplaret kom i, ser de rett og slett fantastisk ut!

Selv om enda større modeller finnes, som 802 og den aller største 800, så er det 803 som stikker seg ut, spesielt om man ser den opp mot sin forgjenger. D3-modellen har nemlig endelig fått det karakteristiske dråpeformede mellomtonehodet på toppen, i likhet med sine storebrødre, for å frigjøre lyden for resonanser. Høyttalerne ruver ikke fullt så mye som de gigantiske 802 og de monstrøse 800, slik at man faktisk kan få plass til dem i en normal stue.

Les også: Slik plasserer du høyttalerne

En genial detalj er at høyttalerne står på hjul, med meget gode kulelager som gjør at de er lett som bare det å plassere. De setter ikke merker i parkett, bare pass på å ha støvsugd før du triller dem rundt. Og når de står der du skal ha dem, er det bare å ta hånda under basen og skru ned piggene, som sitter oppunder. Parkettbeskytter er festet til disse med magnet, så du slipper å ha piggene direkte ned i parketten.

Den rene og fulle sannheten

Til å begynne med kobler jeg høyttalerne til det jeg tilfeldigvis har stående hjemme i stua. Forsterkeren Hegel H160 er veldig god på alle måter, men står selvsagt ikke prismessig i stil med et par høyttalere til nesten 160.000 kroner. Men et par velkonstruerte høyttalere til kjempehøy pris er sjeldent vanskeligere å drive enn et par velkonstruerte høyttalere til ganske høy pris. Så vi prøver! Og det skal da også sies at jeg for anledningen har koblet til åpenbaringen av en digitalkonverter, nemlig Hegel HD30, med Macbook Pro-en tilkoblet USB-inngangen.

Les også: Test av Devialet D400 – sensasjonell fransk forsterker

Det er virkelig et storvokst lydbilde som åpenbarer seg. Adele på låta ”Hello” kommer ut i rommet nærmest som en engel ned fra himmelen. En fantastisk gjennomsiktig og åpen stemme, som henger gassaktig som et hologram i rommet. Pianoet klinger fabelaktig bredt. Her er ingen kabinettlyd som farger og stenger inne musikken. Likeledes låter kontrabassen på Elvis Presleys ”Fever” fra ”Elvis is Back” som om bassisten står i stua, til venstre for midten og godt ute fra høyttaleren. Høyttalerne går også kjellerdypt i bassen når de skal.

Hør bare på bassen på Malia og Boris Blanks elektroniske ballade ”Touching Ghosts”. Basstonene går så dypt at det kjennes godt i knærne, og gir det uforvrengte og gigantisk store lydbildet et solid fundament å stå på. Og det er mer luft i basstonene enn jeg har hørt på lenge.

Og høyttalerne later til å strekke seg uendelig høyt opp i det lyseste overtoneområdet. Dette må da være det nærmeste perfeksjonisme jeg noensinne har hørt!

Litt vel analytisk

Det er inntil jeg setter på musikk som ellers skal være gøy å høre på. Ta for eksempel typisk listepop som Kygo og Will Heards ”Nothing Left”. En typisk elektronisk rytmelåt, som er litt i overkant komprimert i mastring, men som likevel kan låte ganske så tøft. Blant annet har den en knalltøff bassgang! Men ved å ikke smøre på noe, men gjengi bassrytmene på tørreste vis, gir ikke høyttalerne noe gratis ”juice” i bassregisteret, som gjør at det blir en litt flat opplevelse. Igjen får vi et luftig lydbilde med så flott perspektiv som kan ventes av denne type musikk, men gøy er ikke et ord jeg ville brukt.

Musikk jeg vet låter knalltøft på mye dyrt utstyr er Rage Against the Machines ”Take the Power Back” fra 1992. En basstromme som virkelig kliner til! Med 803 D3 skjer ikke dette. I stedet låter det ganske så lyst, lysere enn jeg har hørt denne produksjonen på lenge. Overraskende, da høyttalerne har bevist at de kan grave virkelig kjellerdypt i bassen. Men det er ikke dette som er temaet med denne utgivelsen. Snarere er det frasparket i mellombassregisteret. Det gir liksom ikke samme utsvinget – amplituden – på basstrommeanslaget, sammenlignet med for eksempel Piega Classic 60.2 som til under 90.000 kroner hadde vesentlig mer morofaktor i bassregisteret. Men når det gjelder homogenitet, sammenhengen mellom de ulike frekvensområdene, så har jeg knapt hørt det bedre enn med 803 D3.

Forsterkerbytte

Det er begrenset hvor langt man kan dra ting med en relativt rimelig forsterker på 2 x 150 watt. Derfor fikk jeg låne Devialet D200 av Norsk Audio Teknikk. En 75.000 kroners digitalforsterker på 2 x 200 watt, som med en superrask strømforsyning kan levere vesentlig mer i peak-effekt. Det er likevel ikke effekten som er spesielt med denne, men dens klokkerene avlevering av lyden. Den har også et innebygd filter (kalt SAM) som tilpasser forsterkerens oppførsel til høyttalerens elektriske egenskaper, motstand, fase osv. I følge Devialets ingeniører som jeg pratet med sist jeg møtte dem, utgjorde ikke dette filteret like stor forskjell med D3-serien som med andre høyttalere, noe som tyder på en meget god høyttalerkonstruksjon i utgangspunktet. Men en ting den gjør er å utvide dypbassresponsen fra 22 Hz helt ned til 15 Hz. I min stue ble dette problematisk dypt, og jeg foretrekker stort sett å ha SAM-funksjonen avslått.

Enda mer avslørende

Med den nye forsterkeren, som passer høyttalerne bedre, lettes det enda et silkeslør fra musikken. Alle kvalitetene som hørtes tidligere er enda bedre understreket. Lydbildet vokser enda mer i bredden og høyden, og siden man aldri hører høyttalerkabinettene, henger musikken så fritt i luften at det nærmest er skremmende.

Høyoppløst musikk kjøres rett fra Macbooken inn i USB-kontakten på Devialet-forsterkeren. Jeg vet jeg har hørt meg i hjel på Blåfjell-musikken i jazzinnpakning på albumet ”Quiet Winter Night” spilt av ensemblet til Jan Gunnar Hoff, og at jeg har gnålt om denne 2L-utgivelsen litt for mange ganger i bladet allerede. Men sannheten er at det er et forbasket vellydende album. Stemmen til Unni Wilhelmsen er så fokusert at det er som om hun står i rommet, og flygelets uendelig mange klanglag kommer frem på mest naturlige vis. Lukk øynene, og du ER i musikken!

Det samme opplever jeg med Leif Ove Andsnes’ ”The Beethoven Journey”, hvor han har fått med seg fullt orkester med messingblåsere, strykere og hele pakka. Fantastisk åpenhet, alle instrumentene er makeløst nøyaktig plassert, kontrabassene går dypt, og det er full fanfare i orkesteret – men musestille når det skal!

Ikke noe morsommere

Likevel er det ikke noe mer feststemning enn med Hegel-forsterkeren. Med Daftpunk er jeg vant til å trampe takten og ”la det svinge”. Med 803 D3 sitter jeg og lytter til alle detaljene. Skinnet i cymbalene, krispheten i flikk-flakk-gitaren, Pharell Williams mange vokaldubbinger som man kan skille lettere fra hverandre enn med nært sagt noe annet, og smekket i skarptromma. Og bassgitaren groover bra. Men basstromma smeller liksom ikke hardt nok. Den får ikke helt nok punsj for min smak. Det går igjen i nevnte Rage Against the Machine-låt, jeg kommer liksom aldri helt i feststemning.

Nå er det helt sikkert heller ikke party konstruktørene har fokusert på under konstruksjonen, men heller forsøkt å lage en så nøytral høyttaler som mulig. I så måte har de lyktes til gagns, og det er heller ikke uten grunn at Abbey Road Studios bruker høyttalere fra nettopp B&W til å mikse på.

Konklusjon

Når det kommer til å gjengi musikken i sin usminkede helhet, så kan det knapt gjøres bedre enn hva Bowers & Wilkins 803 D3 presterer. Et mesterverk innen ingeniørkunnskap, hvor man har snudd og vendt på hver eneste bevegelig og ubevegelig del, for å finne ut hvordan man kan kansellere så mye forvrengning som overhode mulig. Resultatet er en høyttaler som leverer ut det den får inn, og plasserer hvert instrument mer presist enn vi kanskje noensinne tidligere har hørt. Man hører alle klanglag, lydbildet er luftig og vokser seg langt utover kabinettenes plassering. Enten det er dype basstemmer eller lyse sopraner er det problemfritt. Og uansett hva det er, henger instrumentet i lufta som et hologram.

Det er likevel viktig å være klar over hva dette faktisk er for noe. En fantastisk åpen og nøytral perspektivmester er den korte oppsummeringen. Men det mangler morofaktor. Festmusikk låter i tørreste laget, og en del innspillinger har man bare lyst til å kaste på dynga etter å ha blitt eksponert for deres svakheter takket være 803 D3. Kan du leve med dette, skylder du deg selv å låne ørene til denne høyttaleren.

Se vår video av fabrikkbesøket hos B&W her.

Her er vårt første møte med den nye 800 D3-serien, da den ble vist frem på fabrikken i Brighton.