: Pentax K-3 II

Med få oppdateringer å vise til, er det lett å avfeie Pentax K-3 II med et skuldertrekk. Speilreflekskameraet har den samme bildebrikken som forgjengeren, og nesten ingen forbedringer av vesentlig art.

Dog med ett unntak.

Kameraet er nesten identisk med forgjengeren K-3. Her får man et seriøst bygget kamerahus med omfattende værtetting, en 24 megapiksler bildebrikke i APS-C-format, rask skuddtakt med opp til 8,3 bilder/s – og forbedret innebygget bildestabilisator. Som fungerer med alle objektiver.

Til sammenligning har Canon EOS 70D og Nikon D7200, lavere skuddtakt og mindre omfattende værtetting. De stiller forøvrig i samme prisklasse, som K-3 II. Som starter på 9.500 kr for kamerahuset. Eller 14.000 kr med 16-85mm zoomen, vi tester her.

Så Pentax slåss med de store gutta, og klarer seg faktisk forbausende bra, tatt i betraktning at bildekvaliteten er den samme som på forgjengeren. Kameraets 24 megapiksler bildebrikke, er uten lavpassfilter for maksimal detaljskarphet. Men som antydet har Pentax et lite triks i ermet på den nye versjonen.

 

Piksel shift

Kameraet har ikke fått Wifi og pekeskjerm. Det har i det hele tatt få nyheter under skallet. Bortsett fra at den innebyggede blitsen er erstattet med en GPS-mottaker for logging av hvor bildene er tatt. Ulempen er selvsagt at uten en innebygget blits, er det ikke så lett å trigge separate blitser.

Pentax har forresten beholdt forgjengerens simulering av lavpassfilter. Som aktiveres i menyen. Med et par tastetrykk kan man legge til effekten av et lavpassfilter, og man kan velge mellom to moduser. For eksempel når man fotograferer mønstre, objekter eller landskap hvor moaremønstre kan oppstå.

Men piksel shift er i alle fall nytt. Det oppfører seg omtrent som høyoppløstmodusen på Olympus OM-D E-M5 II. Bildestabilisatoren som bruker små magneter for å flytte bildebrikken, flytter fotosensorene fire ganger, og hver gang tas en eksponering. Fordelen er at da registrerer kameraet full fargeinformasjon på hver piksel, i stedet for bare en gang per piksel.

Normalt registreres fargeinformasjonen i et kamera med en farge for hver piksel. Fordelt på rødt, grønt og blått. Men her registrerer kameraet fargeinformasjonen for hver piksel fire ganger: Rødt, blått og 2 x grønt. Sånn øker fargedybden i bildefilen, og bonusen er litt bedre detaljskarphet.

Ulempen er at kameraet må stå på stativ når piksel shift er aktivert. Ellers så må man være stødig på hånden, og motivet stå dønn stille.
En annen ting kameraet har som forgjengeren ikke hadde, er en AstroTracer- funksjon.

Da brukes GPS-en i kameraet for å beregne bevegelsen til stjernene, og så flyttes bildebrikken ørlite slik at man kan få skarpe bilder uten etterslep på stjerner som beveger seg under eksponeringen.

 

Å bruke

Fysisk sett er den vesentligste endringen fra Pentax K-3, at blitsknappen er erstattet av GPS-knappen. Som aktiverer GPS-sporing og tenner et rødt lys. Kamerahuset er mellomstort, omtrent som EOS 70D, med et velformet gummiert håndgrep foran, og stor gummiflate bak, som sikrer skikkelig grep rundt kameraet. Knapper og ratt er der de alltid har vært, og er store nok til at kameraet kan brukes med hansker. Flere av knappene er programmerbare, slik at fotografen kan konfigurere den etter behov.

Man kan for eksempel bytte raskt mellom auto-ISO og selvvalgt lysfølsomhet, og bruker man Pentax Tav-innstilling stiller man blender og lukkertid manuelt, så velger kameraet ISO-følsomhet automatisk. Genialt.

Kameraet har også noe unikt for prisklassen: To kortspalter som kan konfigureres til å sikkerhetskopiere, råfiler og jpeg-filer på hvert sitt SD-kort, og så videre.

Pentax har ikke gjort noen vesentlige endringer på autofokusen i K-3 II. Det hadde vi håpet at de hadde, for forgjengeren er ikke den raskeste i klassen på AF. De samme 27 fokussensorene er på plass. 25 av dem er kryssensorer. Pentax sier at de har forbedret algoritmen, slik at kameraet skal fokusere raskere og mer presist. Den forskjellen var ikke lett å oppdage. Hvert fall ikke med det medfølgende 16-85mm zoomobjektivet, som ligger litt etter de raskeste på AF.

 

Bildekvalitet

Så K-3 II er kanskje ikke det ultimate actionkameraet. Men det er ikke mye å utsette på bildekvaliteten. I likhet med sine argeste konkurrenter, er det ikke akkurat gjort enorme fremskritt på bildekvalitet i de nyeste generasjoner systemkameraer.

Heller ikke her.

Med 24 megapiksler risikerer man mye bildestøy på høye ISO-verdier, men som på forgjengeren er den godt kontrollert og ikke så grov at fargene flyter ut. Det betyr at du trygt kan bruke 1600 ISO uten tegn til bildestøy. To hakk opp til 6400 er den fremdeles neglisjerbar, og med litt etterbehandling kan man faktisk bruke 12800 ISO. Hvert fall så lenge man kan kompensere for støy i mørke partier.

Skru opp til 25600 på skalaen, og kornstøyen blir veldig grov, med markant fargestøy. Det er på linje med Nikon D7200 faktisk, forskjellen er minimal, men Nikon-kameraet har nesten et trinns bedre bildedynamikk. Tross at Pentax har flyttet bildeprosessoren fra mellomformatkameraet 645Z.

Det er likevel mye å gå på, for bildefilene er godt egnet til etterbehandling. Særlig av råfiler. Bildekontrast og fargemetning er helt på linje med Nikon og Canons tilsvarende modeller og gjengivelsen av hudtoner er fremragende. For de som ønsker å gjøre justeringer i kameraet finnes det mange muligheter for fintrimming av kontrast, fargemetning, fargetemperatur, skygge/høylys og skarphet.

Så bildekvaliteten har ikke gjort noen synlige fremskritt, bortsett fra at piksel shift øker fargemetningen noe.

 

Dark horse

Pentax K-3 II har ikke løst vårt eneste ankepunkt med forgjengeren, for kameraet har fremdeles tregere autofokus enn de beste i samme prisklasse. Men kameraet leverer varene i form av upåklagelig bildekvalitet. Det har også langt bedre byggekvalitet med værtetting, enn sine nærmeste konkurrenter, og seiler opp som en av favorittene våre i semiproff-klassen blant systemkameraer.