: Olympus OM-D E-M5II

Mens undersøkelser viser at folk flest er mest opptatt av brukervennlighet når de skal kjøpe nytt kamera, kan det se ut som kameraprodusentene ikke har skjønt det når de stadig dytter flere megapiksler inn i et kamera.

Akkurat som om bildekvaliteten blir bedre av flere piksler.

 

KONKURRANSE: Vinn Årets Beste Produkter

 

Ofte er det dessverre omvendt. Med flere piksler får man flere potensielle problemer. En ting er filstørrelsen som gjør bildeprosessoren tregere og filene tyngre å turnere i etterbehandling. En annen ting er at kameraer med mange megapiksler har lav skuddtakt og liten bildebuffer. I tillegg øker prisen og det samme gjør ofte bildestøyen.

Derfor er kameraer med over 30 Mp bedre egnet til fotografering av landskap, makro, reklame, og andre motiver hvor fokusfart og skuddtakt ikke er så viktig.

Kameraer som Sony a7r, Canon EOS 5Ds og Nikon D810, er tre eksempler på systemkameraer med ultrahøy oppløsning – 36, 50 og 36 Mp, som havner i proffkategorien for kameraer med ekstrem oppløsning.

 

40 megapiksler når du trenger det

Med en snittpris på 30.000 kr, er de dyre og utenfor rekkevidde for de fleste. Det er ikke Olympus nye OM-D E-M5II (unødvendig langt navn…).

Kameraet er priset så vidt over 10.000 kr, og er det desidert rimeligste kameraet med 36 Mp eller mer. For her får man Olympus velkjente 16 Mp bildebrikke uten lavpassfilter for bedre detaljskarphet, bare med en unik vri som gjør det mulig å fotografere med 40 Mp oppløsning.

Som de andre modellene i OM-D-serien, bruker det en velprøvd bildebrikke. Den er nesten identisk med den som sitter i forgjengeren E-M5, og Olympus har ikke brydd seg med å bytte til for eksempel 24 Mp bare for å øke oppløsningen. Samtidig med at de har forbedret ergonomien og spesifikasjonene, har de valgt en unik teknikk for å kunne ta 40 Mp bilder.

Innvendig sitter nemlig en ny femaksers bildestabilisator, som foruten å gjøre det mulig å få skarpe bilder med opp til fem trinn lengre lukkertid, også benyttes for å lagre bilder med 40 Mp.

Når man velger 40 Mp i oppsettmenyen, flytter bildebrikken på seg åtte ganger i halve pikseltrinn, mens prosessoren setter sammen informasjonen til 40 Mp oppløsning når man fotograferer. Prosessen tar ett sekund, så det betyr at kameraet må stå på stativ – og motivet må stå stille. 

Det er selvsagt en ulempe, men gir fotografen mulighet til å fotografere med ekstrem oppløsning, når det er nødvendig. Og bytte til 16 Mp etterpå med et par tastetrykk, straks man tar kameraet av stativet.

Olympus har sagt at de jobber med å få ned eksponeringstiden, slik at fremtidige kameraer med denne muligheten, ikke må stå på stativ i multiskudd-modus.

 

 

 

Nyttige forbedringer

Jeg nevnte at spesifikasjonene er bedre på E-M5II enn forgjengeren. Da mener jeg ikke bare bildestabilisatoren. Olympus har også økt skuddtakten til 10 bilder/s, eller 5 bps med kontinuerlig autofokus. Kameraet har også fått innebygget Wifi, for trådløs fjernstyring av kameraet og overføring til mobil eller nettbrett. Den mekaniske lukkeren er raskere med 1/8000s, og med en elektronisk lukker i tillegg, kan man fotografere med så kort eksponeringstid som 1/16000s.

Videospesifikasjonene er også bedre. Det er ikke noe 4K-oppløsning her, men man kan lagre 1080/50p med opp til 77 Mbps bitstrøm for renere videofiler.

Olympus har forbedret ergonomien på mange punkter. Søkeren er større og mye skarpere på 2,36 Mp med bedre oppfriskningsfrekvens, og er en av de beste elektroniske søkerne i markedet nå. Skjermen er nå vipp- og vribar med 1 Mp oppløsning. Selvsagt med pekeskjerm hvor du kan betjene funksjoner, velge fokuspunkt og ta bilde med pekefingeren.

 

Ergonomi

Det er bedre plass å holde bak på kameraet, og flere programmerbare funksjonsknapper på toppen – med to perfekt plasserte innstillingshjul, har gjort kameraet enda bedre å bruke. Pekeskjermen gir fotografen tilgang til alle funksjoner, og et utall av dem kan endres med to lette skjermberøringer og en liten vridning av innstillingshjulet.

Dessverre er håndgrepet foran alt for lite, og ikke i nærheten av så brukbart som på det dyrere E-M1. Det finnes riktignok et meget bra håndgrep som ekstrautstyr – HLD-8G med hodetelefonkontakt, og ekstra innstillingshjul og utløserknapp. Men det koster 1.400 kr ekstra.

Olympus leverer forresten en liten blits med kameraet. Den er kraftigere enn den som følger med de andre OM-D-kameraene, og kan både vippes og vris for bedre kontroll over lysspredningen. Den støtter også trådløs styring av eksterne blitser, enten enkeltstående eller i grupper.

 

 

Bildekvalitet og ytelse

I alt snakket om megapiksler og skuddhastighet, er det lett å glemme noen av de skjulte funksjonene. Live Composite, for eksempel. Perfekt for å fotografere for eksempel stjernenes bevegelser på lange eksponeringer. Kameraet sjekker motivet for objekter som står stille, og kombinerer for- og bakgrunn med for eksempel lyset fra stjernene. Som man langtidseksponerer, mens kameraet kompenserer for de mørke stillestående delene av motivet.

En annen nyttig funksjoner er Live Time som brukes på lengre eksponeringer for å få bildene eksponert slik man vil, slik at de ikke blir under- eller overeksponert. Da kan man for eksempel fotografere en solnedgang over fjellet, og få perfekt eksponert fjell og forgrunn, uten at himmelen blir for lys og brenner ut.

 

 

 

Men spørsmålet alle stiller seg er: Hvor bra er 40 Mp fra kameraet? Forbasket bra, er svaret. Bildekvaliteten ellers – på 16 Mp, er ikke noe synlig endret fra forgjengeren, men 40 Mp-funksjonen gir synlig bedre detaljskarphet. Faktisk er Olympus unike teknikk så bra, at det er vanskelig å se forskjell på bilder fra E-MII og dyrere kameraer som Sony a7r og Nikon D810.

Med mindre man bruker lupe. Da kan man se litt bedre konturskarphet på detaljer fra a7r og D810, men forskjellen er marginal, og definitivt ikke verdt prisforskjellen.

Fargegjengivelsen er nær perfekt og det er ikke noen grunn til å bekymre seg for bildestøy før ved 6400 ISO følsomhet. Jeg tok flere eksponeringer med kameraets støydemping slått av, og kunne fint lage utskrifter i A3+ uten bekymring for bildestøy på høy ISO. Men så mye mer enn 6400 ISO vil jeg ikke anbefale, før man slår på kameraets støydemping.

Kjapt er det også. Ikke Samsung NX1- eller E-M1-kjapt, men autofokusen og skuddtakten får speilreflekser i samme prisklasse til å føles trege. De mest kresne sportsfotografene vil kanskje rynke på nesen, men alle andre kan fint bruke E-M5II til alt fra action- til landskapsfotografering.

 

Gjennomført allroundkamera

Det lille Olympus-kameraet er et nesten komplett systemkamera. Det er lynraskt, solid og enkelt å bruke, til å være så avansert og komplekst. Bildekvaliteten er helt i toppen for kompakte systemkameraer, og muligheten for å bruke 40 Mp når det trengs, gjør E-M5II til det rimeligste kameraet i ekstremklassen hva oppløsning angår. Neste generasjon OM-D har kanskje løst den lange eksponeringstiden som følger at man må bruke stativ, og kanskje får vi bedre batterikapasitet og et skikkelig håndgrep også. Men selv uten, er Olympus en glede å fotografere med, og ingen skal ha noe å klage på når det gjelder bildekvalitet for pengene.