: Technics R1

I overflodsjungelen av mer eller mindre interessante lydprodukter, kan det gå lenge mellom hver gang man opplever noe som åpner alle sanser og sender musikken langt inn i hjerteroten. Noe som trekker en inn i en spirituell transe, hvor det kun er deg og musikken. For å klare det, må musikken gjengis så rent, oppløst og troverdig, at det kun er en liten brøkdel av produsentene som fikser bragden.

Jo mer kompleks musikk, desto større krav til dynamikk og kontroll. Og jo høyere lydnivå man vil høre – nei, kjenne – musikken på, desto kraftigere må forsterkeren være, og belastningstolerante må høyttalerne være. Når dette heller ikke skal gå på bekostning av lavmælte toner, må utstyret være ytterst velkonstruert. Og kravene til kvalitet og kvantitet i alle ledd fortsetter å øke, dersom bassen i tillegg skal være av dypeste slag.

 

 

Monstrøst

Inne på testrommet står to gampesvære høyttalere på over 70 kilo hver, som troner på hver sin side av elektronikken. Som forøvrig består av en heftig nettverksspiller, og en enda heftigere effektforsterker på 54 blytunge kilo. Et par svære visere står i fronten på forsterkeren og vinker i takt med den standhaftige musikken. Ingen tvil om at vi her har å gjøre med ekte japansk håndverk, i sann retrostil.

Ikke mindre spesielt er det at det står Technics på fronten av alle komponentene. Sist denne logoen prydet et produkt var i 2010, da på produsentens mest populære produkt gjennom tidene, nemlig DJ-platespilleren SL-1200 (som da var i sin sjette utgave siden lanseringen i 1972).

 

 

Kjent for banebrytende produkter

Men de som har levd lenge nok, vet at Technics var der lenge før DJ-ene, og har en lang fartstid som fullblods hi-fi-produsent. Som et datterselskap av Panasonic ble Technics født i 1965. Technics fikk sine helt egne ingeniører, utviklingslaboratorier og en egen fabrikk, for å lage det ypperste av det ypperste innen high-end-produkter.

Det startet med høyttaleren Technics 1. En toveis kompakthøyttaler i lukket konstruksjon. Som tross sine kompakte mål hadde en bassgjengivelse tilsvarende mange av datidens gulvhøyttalere.

 

 

Den første forsterker i sitt slag

Deretter gikk det slag i slag. SE-10000, lansert i 1972, var verdens første effektforsterker med høykapasitets strømforsyning med lik spenning uansett lydnivå. Forsterkerens VU-metre viste peak-nivåer i sanntid, noe som etter hvert skulle bli en standard funksjon i lang tid.

Selskapet lanserte i 1992 SE-A7000, den første effektforsterkeren med Dobbel Klasse A-drift, som benyttet MOSFET-transistorer til forsterkerelementene i spenningskontrollenheten, som ga svært nøyaktig kontroll av signalet, med meget høyt frekvensregister. Også denne med VU-metre, selvsagt. At den nye SE-R1 som nå står på testbenken også har svære VU-metre, er en naturlig honnør til selskapets historie.

 

 

Høyttalere

Høyttalerne SB-R1 har foruten tre basselementer, en koaksial mellomtone/diskantenhet. Spesielt med denne, foruten at diskantelementet sitter i midten av mellomtonemembranen, er at elementet er helt flatt. Dette er heller ikke noe nytt for Technics, som allerede i 1975 lanserte markedets første flatpanelshøyttaler i form av SB-AFP1000, og som senere introduserte flere høyttalermodeller med flate bassmembraner.

 

 

Strømming er nytt

Det som derimot ikke er velkjent territorium for Technics, er strømming av musikk. SU-R1 er det første av sitt slag med merkenavnet. Det betyr ikke at avspilling av høyoppløste lydformater er upløyd mark, da ingeniørene til Technics og Panasonic tidligere har tryllet fram noen av markedets beste DVD-Audio-spillere. Og selv om Technics har ligget brakk i senere tid, har man gjennom Panasonic-merkenavnet opparbeidet seg nødvendig kunnskap i strømmefaget.

 

 

 

Gjennomført

Det finnes ikke noen svake tegn på noen av de tre produktene på testbenken. Mediaspilleren oser kvalitet i et høykvalitets aluminiumkabinett og vekt på 17 kilo. Den har både balanserte og ubalanserte analogutganger, men skal i dette tilfellet kobles digitalt til effektforsterkeren med to ethernet-kabler: en venstre og en høyre. Dermed bevares signalet i det digitale domenet helt frem til høyttalerutgangen, for å holde seg så rent som mulig. Undertegnede holdt for øvrig på å pådra seg en skiveutglidning i ryggen da den 54 kilo tunge forsterkeren ble pakket ut og løftet opp på testbenken.

Til å være så store har høyttalerne usedvanlig stive kabinetter, som er nærmest resonansfrie der de omtrent etterlater blåmerker på knokene etter litt knakking.

I tillegg til koaksialelementet som avgir mellomtone og diskant, sitter fire basselementer, hvorav to av dem er plassert henholdsvis over og under koaksialelementet, for å gi mest mulig symmetrisk spredning av lyden.

 

 

 

Fantastisk åpenhet

Det er sjeldent man tester så dyre produkter under ett og ikke hver for seg, men dette er altså å betrakte som et system. I hvert fall må elektronikken det, da nettverksspilleren og forsterkeren fungerer best i symbiose. Bare da får man ledet signalet digitalt helt fra begynnelse til slutt, med best mulig oppløsning. Volumkontrollen sitter da i nettverksspilleren, men alt av prosessering og lydjustering skjer i effektforsterkeren.

Lydbildet er gigantisk stort, med en fantastisk åpenhet i overtoneområdet. Bare hør på Rebecca Pidgeons tolkning av «Spanish Harlem», med sitt luftige, ryddige og superoppløste lydbilde. Kontrabassen låter som om den står i rommet, klangen fra stemmen til Rebecca er myk og søt, samtidig som tangentene på klaveret danser uanstrengt bortover toneskalaen.

Det er en vanvittig dynamikk og kontrast her. Stemmen til Nick Mulvey på sangen «Cucurucu» svever i rommet, mens klangen fra opptaksrommet strekker seg langt utover høyttalernes fysiske plassering. Og gitaren er så levende som man sjelden opplever.

Det er så å si ingen egenklang her, anlegget gjengir lyden på en særdeles stram, oppløst og nøytral måte. Det setter velprodusert musikk i høysetet, hvor produsentene ikke har gått bananas med kompressorene, og tilført et uheldig biprodukt i form av forvrengning. For så ribbet dette anlegget er for farging, så gjengir det alt like tydelig – også skavankene i musikkproduksjonen. Og det er jo sånn vi vil ha det!

 

 

Når det hardner til

Når man har kjent på effektforsterkeren, så tenker man at denne må da minst ha en kilowatt med effekt til hver kanal. Det har den ikke, men er begrenset til 150 watt i 8 ohm og 300 i 4. Men anlegget kan likevel sparke meget godt fra seg. Jeg satte på «Bullet in the Head» med Rage Against the Machine, og gliste fra øre til øre. Det trøkker! Det skal likevel sies, at man hører når det hardner til.

Det er bare å koble over til Hegel P30 og H30 med 300 watt pr. kanal i 8 ohm for å få enda mer juice ut av høyttalerne. Bassen blir tyngre og saftigere, og man kan spille enda høyere. Men, selv om H30 er en oppløst forsterker, så er det noe eget med Technics sin superraske og luftige gjengivelse av overtonene. Hegel låter i så måte mørkere. Digitalkonverteringen er det da plutselig nettverksspilleren SU-R1 som står for, og den analoge signalveien blir lengre. Om det er dette som gjør at man mister litt oppløsning, er jeg ikke sikker på, men det er i hvert fall helt sikkert at spilleren trives best med Technics egen forsterker SE-R1.

 

 

Brukervennlighet

Det er klart det er en litt sær løsning å koble nettverksspilleren rett i effektforsterkeren med digitale kabler. Men det funker særdeles bra. Nettverksspilleren er også en sær krabat i seg selv. Du får en del lydmessige valg du må ta stilling til, som å aktivere «Re-master»-funksjonen, som gir en fyldigere og varmere lyd, eller om du vil bruke «Direct»-modus for å sende signalene helt rent igjennom. Jeg valgte det siste. Man kan også velge å begrense samplingsfrekvensen, jeg lot denne være.

Selve brukergrensesnittet til nettverksspilleren er helt ok. Du kan bla gjennom biblioteket på en PC tilkoblet samme nettverk ved å laste ned Technics Music App til mobilen. Den gjør jobben, og du kan sortere etter mappe, artist eller album samt finne spillelister. Velg å spille en sang nå, som neste sang eller som sist i spillelista. Er du derimot vant til å bruke musikktjenester som Wimp, Spotify og Deezer, så er Technics-appen litt mangelfull. I så måte kan du godt bruke AirPlay, som er innebygd. Da må du bruke for eksempel en iPhone, iPad eller iTunes på PC eller Mac. Da henter SU-R1 musikken direkte, uten noen øvrig prosessering, men en ren bit-perfect overlevering av lyden. Men høyoppløst musikk går ikke på den måten.

Vil du koble til en PC eller Mac for plettfri avspilling av høyoppløst musikk (går du via nettverket, kan det lagge noe innimellom), bruk USB-kabel. Mac kan også bruke optisk digitalkabel, men av en eller annen grunn er maksimal samplingfrekvens da 96 kHz.

 

 

Konkurrenter

Til denne prisen får du mye bra. Nevnte Hegel P30/H30 gir forsterkeren utfordring, men det blir vanskelig å snakke om elektronikken, siden denne er så sammensmeltet hos Technics. Likevel, hadde man frigjort seg fra den brutale prisen på 80.000 kroner for en musikkspiller og heller kjøpt en Bladelius Mimer, som i motsetning til Technics også har innebygd Wimp og Spotify, så ville du hatt over 50.000 kroner ekstra å legge i forsterker. I så måte er prisen på Technics stiv, uansett hvordan du vrir og vender på det.

Høyttalerne SB-R1 er det lettere å snakke om. I fraværet av egenklang, minner høyttalerne litt om opplevelsen jeg hadde med TAD Reference One. Men TAD-høyttalerne låt enda større, med en mer massiv bass og et enda mer gigantisk lydbilde. Ikke så rart, prisen er rundt 600.000 kroner for et par! Da er det mer nærliggende å sammenligne med TAD Evolution One, til under halve prisen – men fremdeles mye dyrere enn Technics-høyttalerne. Og da er jeg neimen ikke sikker på hvem som er best. I så måte føles ikke Technics-høyttalerne overpriset.

Men Technics SB-R1 låter ikke like bra på alt, da dårlige innspillinger avsløres nådeløst. Da er det lettere å like Nordic Tone Model 1, som jeg testet i marsutgaven. De koster «bare» 15.000 kroner mer, og spiller med et rundere og mer avslappet lydbilde. Det er likevel vanskelig å si hvem som er best, da det blir som å sammenligne en Rolls Royce med en Ferrari.

 

 

Konklusjon

Om man var i tvil før om Technics hadde det som skulle til for å plassere seg på high-end-kartet på ny, så er tvilen borte etter å ha hørt R1-systemet. Dette er reinspikka high-end fra ende til annen. Herlig sært, og usedvanlig vellydende.

Lyden er usedvanlig oppløst og gigantisk stor, samtidig som det er full kontroll på det minste taktskift. Dynamikken er upåklagelig, alt låter nådeløst riktig.

På godt og vondt. Det er nemlig ikke alt som låter like nydelig. Da tenker vi spesielt på musikk av den overkomprimerte sorten, som fort kan låte ganske så hardt. Men når det kommer til å flytte konsertsalen inn i stua, så er det få som gjør det bedre.