: TAD stereoanlegg

TAD – Technical Audio Devices Laboratory – er et merke som ikke er spesielt kjent hos det brede publikum. Det skyldes kanskje at prislappene på firmaets produkter begynner der man for eksempel kan få en utmerket bil for de samme pengene.

Men det er ikke noe lite firma, eller rettere sagt, moderselskapet er vesentlig mer kjent. Pioneer – de kjenner vel de aller fleste til.

TAD ble startet allerede i 1975 som en Pioneer avdeling som helt og holdent arbeidet med løsninger for studiobruk. Her ble Model-1 en tidlig klassiker. I 2007 var det imidlertid på tide med både konsumenthøyttalere fra TAD og TAD-konstruerte høyttalere for Pioneer. Andrew Jones lå bak både den meget estimerte EX-serien og TAD Reference One, som virkelig markerte TAD som en produsent i den ypperste eliten. Jeg har hørt Reference One ved flere anledning og alltid blitt imponert av at det virker som det nærmest er ubegrensede ressurser i høyttaleren. TAD produserer to serier høyttalere og elektronikk, Reference og Evolution. Jeg har hat gleden av å ha tre produkter fra ”den mindre” Evolution-serien på besøk, høyttaleren Evolution One, forforsterkeren C-2000 og stereo effektforsterkeren M-2500. Og det er intet billig anlegg, den totale prislappen havner på 715.000 svenske riksdaler. Og så kommer jo kabler i tillegg… Det er jo produkter for de få, derfor har TAD valgt å bare være representert i ytterst få butikker som så til gjengjeld skal kunne gi produktene skikkelig rettferdighet. Derfor finner vi TAD i en eneste butikk i Skandinavia, nemlig svenske Ultimate Sound i smålandske Vimmerby, som så skal dekke hele området.

Det er også interessant at også innspillingsstudioer av høy kvalitet har fått opp øynene for TADs konsumenthøyttalere, og at de nå står som referansehøyttalere i blant annet et mildt sagt velrenommert studio i Stockholm og i masteringavdelingen hos engelske Air Studios.

Elektronikken
En gang i tiden laget Pioneer et par av de beste forsterkerne man kunne kjøpe for penger. De hadde bare det problemet at det sto Pioneer på dem. Ingen større prestisje med andre ord, noe som dessverre er et kriterium for high-end konsumenter, fremfor alt i Asia. Men det betyr jo ikke at de ikke kan. Firmaet har enorme ressurser, noe som har kommet TADs elektronikk til gode.

I Reference-serien er nesten uttrykket ”cost no object” en underdrivelse. I de ”betydelig billigere” C-2000 og M-2500 har man imidlertid heller ikke tatt noen særlige snarveier. For begge apparatene er utgangspunktet en massiv aluminiumsblokk som deles, freses ut og så sette de to halvparten sammen igjen med elektronikken inni. Overraskende nok er apparatene ikke like store på annet enn bredden.

På forforsterkeren har man akkurat som på Reference-serien valgt å ha tegnvinduet med tekst i fargen som ble kalt amber på gamle dataskjermer. Det er meget behagelig – jeg har aldri forstått hvorfor vi skal være nødt til å lide oss gjennom en masse apparater med blått som lyser over alt.

Forforsterkeren har to ubalanserte og to balanserte analoge innganger og inkluderer dessuten en fantastisk DAC med både XLR og RCA SP/DIF innganger samt en høyoppløst USB-inngang. Lydmessig er den totalt sett den beste forforsterkeren jeg har hatt hjemme. Den er stille som i graven i bakgrunnen, og man glemmer helt at den eksisterer. Det er bare når man skal bytte inngang og endre volum som man faktisk merker at den er der. Fjernkontroll finnes, og den er både enkel og ganske velfungerende.

Effektforsterkeren er utstyrt med en egenkonstruert fullt balansert klasse-D løsning og en konvensjonell strømforsyning med to ringkjernetransformatorer. Den har både balanserte og ubalanserte innganger og to par høyttalerterminaler som fungerer kanon sammen med kabler med spadeavslutninger.

Akkurat som hos Jeff Rowland er det ikke typen av forsterker som er avgjørende, det er hva man gjør med den. Klasse-D kan fungere ypperlig i high-end sammenheng, noe M-2500 beviser. Lydmessig oppleves den som meget nøytral og med rikelig av detaljer og soundstage.

Høyttaleren
Evolution One bygger logisk nok på Reference One. Den ser i prinsippet ut som en Reference One som har krympet i vask. Det er en treveis bassrefleks gulvhøyttaler med to 18 cm basselementer og ett koaksialt mellomregister (14 cm) / diskant (3,5 cm) element.

Mye av nøkkelen til TAD-høyttalernes prestasjoner ligger i det koaksiale beryllium-diskant/magnesium-mellomregisterelementet. For det første er et koaksialt element en virkelig god idé fra starten av, det er bare vanskelig å realisere. Her kommer naturligvis Andrew Jones’ erfaringer fra utviklingen av KEFs UNI-Q element inn i bildet.

På Evolution One har man tatt med erfaringene fra det tilsvarende fysisk noe større elementet i Reference One, men byttet ut den svindyre berylliummembranen i mellomregisterdelen med det noe mer overkommelige materialet magnesium. Diskantelementet er fortsatt av beryllium, som blir formet i en avansert prosess av vakuum.

Kabinettet er av samme typen som på Reference One, og følgelig rock steady stabilt. Det er av en multilaminert type og formen er designet for å motvirke at stående bølger oppstår. Bassporten er fremoverrettet og benytter høyttalerfoten som bunn. Bak på foten sitter fire ypperlige høyttalerterminaler og de de jumpers som følger med har perfekt lengde – noen har tenkt seg om!

Livelyd i innspillingen
Man etterstreber at avspillingen skal avspeile innspillingen og de tankene som finnes på begge sider av produsentens vindu inn til musikerne. Det er ikke alltids å lett da man mange ganger har inntrykk av at produsentene mer hører det de forestiller seg inn i sine hoder enn det de faktisk hører fra høyttalerne. Beethoven skrev jo den musikken han hørte inn i sitt hode da ha var blitt døv, og Mozart behøvde bare å ta seg tid til å skrive notene på det han hadde inne i hodet. Så det er kanskje ikke så rart. Men det hadde jo vært bedre om de rent faktisk hadde fått lov til å høre resultatet ordentlig. Men, til det kreves det en virkelig bra gjengivelse, og det er ikke alltid mulig å få til i et studio.

Men her kommer man unektelig en god bit på veien. Noe som røper litt om det er at taleforståelsen, for eksempel i radio, gjengis på et nivå som er bedre enn noe jeg kan komme på å ha hørt. Det er eksepsjonelt bra. Nyhetene blir levende, oppleseren føles ekte med mengder av detaljer som gir stemmen de spesielle kjennetegnene og du kan høre studioets egenlyd.

En annen interessant sak er at du hørere forskjell på kabler i anlegget. Her finnes så mange mikrodetaljer at det er et spesielt interessant arbeide å forsøke finne de ideelle kablene til anlegget. Jeg hadde fått med en oppstilling med avanserte Siltechkabler, og skulle gjerne ha forsøkt med en modell opp av høyttalerkablene. Nordost Valhalla ga litt mer liv og trøkk i gjengivelsen, men her handler det faktisk mye om hvordan lytteren selv oppfatter lyd mer enn hva som er galt eller riktig. Imidlertid hører du forskjellene med Evolution One – tydelig.

En tredje sak er at høyttalerne spiller meget bra allerede når du utenfor mye tilpasning bare stiller de opp ute på gulvet. Det er heller ikke spesielt vanskelig å finne en virkelig bra oppstilling senere, og som da også er ganske enkel å optimere.

Live var det. Flere rene liveinnspillinger eller ”live i studio” ble ladet, og anlegget lyktes virkelig formidle følelsen av å være på plass. Det er akkurat som om det ofte blir mer musikk av alt når musikerne spiller sammen i stedet for med de andre lydsporene på hodetelefonen. Det handler om kjemi, og kjemien formidles i gjengivelsen. Det låter ekte, helt enkelt. Veldig ekte.

En medlytter påpekte akkurat det jeg allerede hadde skrevet i mine notater: Det låter meget likt den virkelig herlige opplevelsen av ren og skjær musikk man får via mine Wilson, men med en på en måte litt roligere topp – kanonbra! Det er en meget god attest.

Parameterne
Det er slående at jo bedre anlegg det dreier seg om, desto mer likegyldig blir det å snakke om de gjengse hi-fi-parameterne som rom, detaljer, bass, diskant, mellomregister, luft og utklinging etc. Når alt faller på plass blir det egentlig bare totalopplevelsen som føles viktig. Det at man glemmer anlegget, glemmer tid og rom og tillater seg å bli oppslukt. Et godt tegn er at man lar platen spille til slutt i stedet for stadig å bytte låt.

Det opplevde jeg i forbindelse med flere sesjoner. Man bare spiller, nyter og glemmer helt at det er en test man gjennomfører. Slike tester tenderer derfor å ta sin tid…

Det er også litt vanskelig i blant å formidle denne typen av opplevelse. De aller fleste får aldri mulighet til å bli kjent med en slik gjengivelse under kontrollerte former og over lang tid. Ah, han synes alltid godt om slik som dette – men, det ER bra. På dette nivået er det ikke snakk om bra eller dårlig, det handler om forskjeller innenfor bra.

Det betyr ikke at ikke billige saker kan låte bra, men her taler vi Aston, Lambo og Ferrari nivå. Når du en gang har fått oppleve 0-100 på under fem sekunder vet du at din tilårskomne Volvo kanskje ikke er toppen av ingeniørkunst. Men man kommer både frem og sitter forbasket bra i den likevel.

Konklusjon
Over 700.000 kroner for et anlegg… Og ja vist, det låter rasende bra, det skulle bare mangle. Det at jeg vet at TAD har mange dyrere saker som låter enda bedre (mer av alt, så å si) er noe man egentlig mer kan bli overrasket over. Vi vet ikke hvor grensene går for lydgjengivelse, men heldigvis finnes det folk som Andrew Jones og andre som forsker i det og forsøker å tøye grensene.

TAD-anlegget er for de få, men får du sjansen så lytte. Det utvider horisontene og det blir lettere for deg å vite hvilke veier du selv skal gå med et mer overkommelig anlegg. Det er først når man kjenner målet at man kan ta strake veien dit.