Anmeldelse: Game of Thrones, sesong 5

Game of Thrones er definitivt tidenes mest populære TV-serie, og det så visst ikke uten grunn. Serien bygges rundt klassisk maktkamp mellom de gode og de onde (hvorav mange av karakterene er noe midt imellom), byr på spektakulære spesialeffekter og locations, samt har et meget bredt og variert persongalleri som vi lar oss engasjere av. På toppen av det hele er seriene såpass nyskapende ved at både forfatter og manusskribenter overhodet ikke har noen skrupler med å ta livet av seriens mest populære karakterer – unna for unna. Legg til en mengde med lekre, lettkledde fristerinner, mye dampende sex, storslagne kampscener, gjennomgående gode skuespillere, et vanvittig budsjett til kostymer og rekvisitter samt god og medrivende dialog – og man har en vinnerserie. Noe av det mest unike er dog at serien har maktet å fornye seg fra sesong til sesong og ikke kun gått i opptråkkede fotspor; med en stadig voksende fanbase som resultat.

Vi var fra oss av begeistring over tredjesesongen, og lot oss lett rive med av en meget god fjerdesesong. Naturlig nok var forventningene skyhøye til femte runde ut basert på eposet A Song of Ice and Fire av George R.R. Martin. Men etter fire episoder sitter vi tilbake med en litt blandet følelse. Karakterene vi elsker (og elsker å hate) er tilbake, og spesialeffektene er ytterligere skrudd opp ett hakk, men vi venter på den store forløsningen – så langt går det meget tregt og vaklende avgårde uten av femtesesongen helt finner sin egen retning, og mangler nerve. Det hoppes mye mellom steder og personer, og det er åpenbart at det brygger opp til noe større – men trenger en serie etter fire sesonger så lang tid på å «komme i gang»?

Riktignok heter da også første episode The Wars to Come, og det er vel her litt av utfordringen til den nye sesongen ligger. Etter nedslaktingen mot slutten av tredje sesong («The Red Wedding») og utrenskningen i toppen blant Lannisterne samt det avgjørende slaget mot Muren i fjerde sesong er vi igjen litt på bar bakke; noe som også gjenspeiles i de mange nye karakterene som vi introduseres for i femte sesong.

Daenerys (Emilie Clarke) sliter med å finne maktbalansen mellom streng diktator og barmhjertig hersker, og makter ikke å vinne folkets tillit og gunst i Meereen. Det brygger opp til et gryende og blodig opprør som har potensialet til å knuse all makten hennes. På toppen av det hele har hun nærmest mistet kontrollen over de nå fullvoksne dragene. Men, i kulissene legger evnukken planer for henne – med Tyrion (Peter Dinklage) som joker.

I Nord overtar Jon Snow (Kit Harrington) makten over Nattevaktene, og får et meget forlokkende tilbud som kan endre hans skjebne for godt, mer er han villig til å gi slipp på sitt livs løfte? Enn så lenge er Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju) for en statist å regne, mens skjebnen til Mance Rayder, ledere for de ville, er høyst usikker og hviler i hendene til den rettmessige (?) Jerntronearvingen Stannis Baratheon (Stephen Dillane).

Stannis fortsetter sitt korstog om makten i Nord og søker nye allianser. Nye (og svært uventede) allianser er også noe Littlefinger (Aidan Gillen) søker for en mer voksen Sansa Stark (Sophie Turner), mens hennes lillesøster (Arya) søker visdom og forståelse i Bravos. Heller ikke her kommer vi til en forløsning, kun vage hint om hva vi har i vente

I Kings Landing sliter farens brutale død på forholdet mellom, de meget «kjærlige», søsknene Cersei (Lena Headey) og Jaime (Nikolaj Coster-Waldau), der Cersei anklager Jaime for at han hjalp lillebror (Tyrion) med å flykte og dermed indirekte drepte deres elskede far. For å bøte på skadene setter Jaime kurs mot et selvmords-tokt til Dorne. På hjemmebane kommer Cersei i direkte konfrontasjon med en stadig mer selvsikker dronning Margaery (Natalie Dormer) som forsøker å sno den unge kong Tommen rundt sin egen lillefinger og mot Dronningmoren.

Nå skal det sies at Cersei så visst ikke er en novise innenfor intriger og maktkamp, og hun allierer seg med lederen (Jonathan Pryce) av den nyreligiøse sekten Sparrows for å stagge sin maktkåte svigerdatter.

I Dorne pågår det en indre maktkamp blant kongefamilien om hva de skal foreta seg for å svare på dødsfallet til prins Oberyn (som møtte sin overmann i The Mountain mot slutten av fjerde sesong). En rekke nye karakterer innenfor familien Dorne dukker opp, og her kan vi definitivt vente oss mange juicy scener i det sesongen skrider frem – tre sterke kvinner som kan svinge pisken og vet hva de vil.

Vi legger dog videre merke til at både Emilia Clarke og Natalie Dormer har fått inn i sine reviderte kontrakter en klausul om å ikke lenger vise bare bryster. For så vidt ingen big deal, men det bryter mot den mer naturlige nakenheten som ellers gjennomsyrer serien, og det blir påtatt når de forsøker å skjule brystene med lakenet.

I tillegg har femtesesongen fått et litt større innslag av «enkel» komikk og humor, et grep som vi ikke er sikker på at matcher serien. Dog setter vi umåtelig stor pris på den skarpe og bitende satiren og ironien som en etter hvert desillusjonert Tyrion Lannister lirer av seg – en av seriens viktigste karakterer som også spilles fremragende av Dinklage.

Første etter episode tre begynner det å bli litt fart i sakene, ting tilspisser seg og maktkampen eskalerer; men det er lovlig sent etter nærmere 40 prosent av femte sesong, det er jo ikke akkurat en ny serie vi ser som har behov for 3-4 episoder for å bygge opp karakterene og plottet. Når det er sagt så er det godt mulig at sesongen under ett havner på en femmer, men da må tempoet og intrigemakeriet skrus betydelig opp over de seks siste episodene – noe vi har et godt håp om at vil skje. De fire første episodene ender dog på fire sterke stjerner.

Sesong har felles verdenspremiere på HBO Nordic mandag 13. april kl. 03:00 (skandinavisk tid).

 

Les anmeldelsen av sesong 1 her!

Les anmeldelsen av sesong 2 her!

Les anmeldelsen av sesong 3 her!

Les anmeldelsen av sesong 4 her!