: Electrocompaniet The Nordic Tone Model 1

The Nordic Tone Model 1 var i utgangspunktet et stort tverrfaglig forsknings– og utviklingsprosjekt av industridesignere, spesialister innen akustikk, ingeniører og metallurger. Med et felles mål: bruke ekspertisen i hvert sitt felt, som skulle akkumuleres til en av verdens beste høyttalere. Produktet ble først avduket for ni år siden, i januar 2006, og jeg var selv blant de fremmøtte fra pressen. Men til tross for alle lovnader under presentasjonen, lot gåsehuden vente på seg, idet musikken endelig kom på. Faktisk kom den aldri. Bassen var slank, og lyden var rett og slett kjedelig. Jeg tilskrev akustikken i rommet mye av skylda, men gledet meg til å finne ut av det i egne testlokaler. Det ble dessverre aldri aktuelt, for i tillegg til store produksjonsproblemer med høyttalerne kom det heller aldri på plass skikkelig distribusjon. En død fødsel.

 

Gjenopplivning

Noen år senere kom Electrocompaniet på banen, og bestemte seg for å gjenopplive prosjektet. Til tross for at heller ikke de syntes høyttalerne låt noe bra til å begynne med.

– Bassen var slank, og de virket ikke helt i fase. Det manglet fylde, det var rett og slett en veldig kjedelig lyd, erindrer Volker Hunger, teknisk sjef hos Electrocompaniet.

 

 

Likevel hadde det vært noe som tiltalte den norske produsenten fra Tau. Nemlig kabinettene. Kabinettene av aluminium har stort innvendig volum, i forhold til andre høyttalere med trekabinetter. Dette åpner for å bruke trykkammer i stedet for bassrefleks, hvilket sørger for en mykere avrulling i den nedre frekvensgrensen, og mindre forvrengning. Kabinettene har heller ingen parallelle flater innvendig, og den avrundede frontplaten går i ett med resten av kabinettet, for å forhindre uønskede diffraksjoner.

 

Forbedringer

Med seg på laget for å fikse opp høyttalerne fikk Electrocompaniet med seg Roar Moen, tidligere sjefskonstruktør av Patos høyttalere. Han har i følge Volker en unik evne til å forstå hvordan lyd man er ute etter, og oversette det til ferdig produkt.

 

 

Delefilteret

Delefilteret var det største problemet med den første versjonen av høyttalerne. Ved å fikse dette, ble fokuset i lydbildet straks bedre, og punchen i bassen begynte å komme. I tillegg ble de to basselementene fra SEAS skiftet ut til noen med lengre slaglengde som var bedre tilpasset et lukket kabinett. De nye elementene lages også av SEAS, men er spesielt tilpasset høyttalerne. Videre er mellomtoneelementet skiftet ut fra SEAS til et fra ScanSpeak ­– et som bedre passer delefilteret i høyttaleren. Til slutt er det gjort mer innvendig demping av kabinettet, for å ytterligere redusere resonanser.

 

Fantastiske lydopplevelser

Jeg fikk aldri testet den første versjonen av høyttalerne i egne lokaler. Men det jeg hører nå, er alt annet enn slankt og kjedelig. For øvrig står Electrocompaniets egen mediaspiller ECM 2 (37.500 kr) først i signalkjeden, balansert tilkoblet Hegel H30 og P30. Et forsterkersett til totalt 200.000 kr, som har i oppgave å drive høyttalerne. Dermed ser vi på en total prislapp på over 430.000 kroner – uten kabler.

Selv litt tilfeldig plassert ut ifra intuisjon høres allerede ved første lytting det store lydbildet på Nicole Atkins melankolske og vakre coverversjon av Bruce Springsteens «Dancing in the Dark», bygget opp av elektroniske instrumenter. The Nordic Tone gjengir bassgangen varmt og fyldig, og det er saft i skarptromma, samtidig som stemmen til Nicole står klart og tydelig ut av det gassaktige lydbildet. Men selv om bassen er fyldig, hører jeg at den kan være et lite hakk mer kontant og slagferdig.

Det oppnås ved å jobbe litt med plasseringen. Høyttalerne dyttes litt lenger inn, fra rundt 70 til 50 cm ut fra frontveggen. Da flyttes duppen i bassen fra rundt 120 Hz til 170 Hz, slik at man får med seg varmen fra 120 Hz-området. Med 30 cm til veggen demper man et enda mer grøtete område (250 Hz), men samtidig vil det forsterkes ved 500 Hz og gjøre at det låter noe «boksete». Uansett vil jeg ikke påstå at høyttalerne er vanskelig å plassere, mye takket være det lukkede kabinettet, som bidrar til fint lite forvrengning.

 

 

Lydbildet er på plass

Når plasseringen er på plass, og vinklingen er satt (aksen peker ca 50 cm bak lytteposisjon), sitter lydbildet som støpt. Det er lett å høre at dette er en kompromissløs høyttalerkonstruksjon. Lydbildet er gigantisk, tegnet opp med en oppløsning som får instrumentene til å stå frem som hologrammer. Som om de henger vektløst i luften. Sangstemmer som gjengis med stålkontroll over hvert eneste skift i tone og styrke. Et sømløst, gassaktig lydbilde, som brer seg nærmest uendelig i rommet og slår ned både vegger og tak, der man flyttes ut i en abstrakt drømmetilværelse av lyd. Skru opp lyden, og man blir minnet på at man likevel er fysisk tilstede, der kroppen masseres av lavfrekvente lydbølger som skyller nådeløst over oss.

 

Visemusikk

Hør på den deilige gitarklimpringen som starter Nick Mulveys viseperle «Cucurucu». Gitaren er som i rommet, og stemmen til Nick som er tett mot mikrofonen står stor som Dovre i rommet. I motsetning til en del high-end-høyttalere vi har hørt, er ikke lydbildet monitoraktig og sterilt, og jeg ville nok neppe brukt disse høyttalerne til å mikse musikken min. Visst er alle detaljene der, men de kastes ikke mot meg på samme måte som studiomonitorer gjør det. Her er lyden noe sminket mot det varme og behagelige, men det er slettes ingen ulempe i stua.

For det første gjør det at skarpe innspillinger låter litt bedre. For det andre er det ikke mer enn at også velproduserte sanger viser seg fra sin beste side, med mengder av dynamikk og trøkk. Det er rett og slett en vinn-vinn-situasjon med The Nordic Tone Model 1.

 

Klassisk

Rommet fra klassiske innspillinger kommer ut stort, luftig og fyldig. Pianoet til Leif Ove Andsnes der han trakterer Beethovens pianokonsert nr 5 på albumserien «The Beethoven Journey» er velklingende og lekent. Og strykerne og blåserne finner seg sin vante plass i lydbildet, mens jeg sitter og tar inn magien fra sofaen. Selv om høyttalerne oppfattes som mykere enn en del annet high-end, er de ikke trege. De er med på hver svingning, bare med et litt softere anstrøk enn for eksempel Wilson Audio Sasha.

 

 

Elektronikk

Som nevnt er det to Hegel H30 monoforsterkere som gir kraften til høyttalerne. Med disse kan man spille meget høyt med full kontroll. Og med høyttalernes lydsignatur blir det rett så moro med festmusikk av den elektroniske, basspumpende sorten. Det er også lett å tenke seg at høyttalerne er en naturlig partner for Electrocompaniets egne monoforsterker Nemo, som yter 600 watt og setter deg tilbake over 100.000 kroner for et par.

Men mens en del andre high-end-høyttalere er meget kravstore til elektronikken, er The Nordic Tone lett å ha med å gjøre. For eksempel lar de seg lett drive med den integrerte Hegel H160 også, som tar ned prisen fra 200.000 til 22.000 kroner i forsterkeravdelingen. Og ved vanlig lyttenivå er det ikke mye man mister. Lydbildet mister noen mikrodetaljer, bassen er ikke like fjellstø helt nede i dypet, og dybden i lydbildet er ikke helt den samme. Men du verden så lite det har å si på følelsen av musikk. Dette kunne jeg fint levd med!

Jeg har også testet høyttalerne sammen med surroundreceivere helt ned i 5.000 kronersklassen. Da mister man en del av magien, men det er ikke høyttalernes skyld. De trekker nemlig det beste ut fra disse også. Vel merker man at det ikke er den samme kontrollen når man spiller høyt, og det mangler detaljer. Men høyttalerne er ikke vanskeligere enn de fleste andre høyttalere til 10.000 kroner, og selv om det virker lite relevant, er poenget at man står mye friere til å velge den forsterkeren man liker best – og uansett vite at man får et glimrende resultat i andre enden.

 

 

Konkurrenter

Høyttalerne er ikke billige. Til 200.000 kroner finnes det mange konkurrenter å vurdere. Men de fleste av dem er større enn The Nordic Tone. Et unntak er Wilson Audio Sophia 3, som er omtrent samme størrelse. Men disse er også mye mer kantete, og ikke i det hele tatt så elegante. En annen modell er Magico S1 til rundt 150.000 kroner. Men dette er en toveishøyttaler, som til tross for sin nydelige lyd krever mye mer av elektronikken for å blomstre.

McIntosh XR200 koster omtrent nøyaktig det samme som The Nordic Tone. Disse låter steintøft, men er mer aggressive i klangen, og har ikke den samme dybden i lydbildet. Oppløsningen i overtonene er også bedre hos The Nordic Tone. Dessuten er inntrykket av byggekvaliteten en helt annen.

 

 

Pris

Det er vanskelig å plassere high-end-komponenter prismessig i forhold til kvalitet. Når man kommer over et visst prisnivå føles det nesten som om høyttaleren kunne kostet hva som helst. Man kan godt like en 100.000 kroners høyttaler fra en produsent bedre enn en til 300.000 fra en annen, uten at man av den grunn kan hevde at den dyrere er mislykket. Ta for eksempel Dynaudio Consequence Ultimate Edition, som da jeg testet den i 2010 kostet 400.000 kroner for et par. Jeg liker The Nordic Tone langt bedre. Jeg likte også bedre Genelec 8260A; en aktiv, dønn ærlig og dynamisk potent studiomonitor til 80.000 kroner for et par. Det betyr ikke at Dynaudio-høyttaleren er noe annet enn en superb høyttaler som garantert har sin fanskare blant de som har råd til den.

I lys av dette er The Nordic Tone definitivt verdt prisen.

 

 

Konklusjon

Høyttaleren The Nordic Tone Model 1 var et spennende, tverrfaglig prosjekt som aldri ble skikkelig lansert. Etter Electrocompaniet tok over utviklingen, ble det andre boller, og svakhetene i lydkvalitet ble også rettet opp.

I dag fremstår høyttaleren som en lekker gulvhøyttaler, med et gigantisk stort lydbilde og superb oppløsning. Bassen er fyldig, og enten man spiller lavt eller høyt, er lyden meget forførende. Selv etter timevis med lytting var det umulig å gå lei. Dette er high-end gjort riktig.

Høyttalerne har en annen fordel, nemlig at de er mindre kravstore til elektronikken enn en del andre. De trenger ikke mengder av strøm for å låte bra, dermed kan du velge den forsterkeren du liker best. Høyttalerne er heller ikke vanskelige å plassere i rommet, men låter bra nesten uansett. Men arbeid med plassering vil alltid lønne seg!

Noen vil nok savne litt aggresjon. Det finnes høyttalere som henger enda mer nådeløst med i svingene, for eksempel fra Wilson Audio og McIntosh. Men da vil også komprimert popmusikk låte stygt, hvor The Nordic Tone presenterer den på en mer likandes måte.

Alt i alt en knakende bra høyttaler!