: McIntosh XR200

Ikke alle vet det, men McIntosh, berømt for sine high-end forsterkere, lagde sin første høyttaler helt tilbake i 1952. Den store, boksete F100 hadde fire basselementer, fire diskanter og en mellomtoneenhet. Legg sammen, og du får flere elementer enn det faktiske antallet høyttalere som ble solgt. Ingen salgssuksess, altså. Derimot tok man mye lærdom av høyttalermodellen, som på mange måter ble malen for hvordan selskapet skulle produsere høyttalere i fremtiden.

Neste høyttaler kom ikke før 18 år senere. Spol frem til i dag, og iaktta den langt mer strømlinjeformede – dog ingen smågutt med sin 132 centimeters høyde – XR200. Når vi snakker antall høyttalerelementer, så har McIntosh virkelig tatt den helt ut: Tre basselementer, sju diskanter – og hele tolv mellomtoneelementer! I hver høyttaler. Med en fullvoksen pris på 195.000 kroner for et par stiller den seg opp mot kjemper som Wilson Sophia 3, Vienna Die Musik og B&W 800 Diamond. Ærlig talt ser ikke XR200 like dyr ut som nevnte konkurrenter, og selv om dens vekt på 51,3 kilo slettes ikke gjør den til noen lettvekter, veier alle de andre både 70 og 80 kilo stykket. Pianolakk til tross er det noe som gjør at XR200 mangler den siste touchen som gjør at man føler man har med en veldig dyr høyttaler å gjøre. Men McIntosh har definitivt flest høyttalerelementer!

En mengde elementer
Mellomtoneelementene har to tommer små inverterte domer av titan, og er montert i to kolonner, på hver sin side av en tilsvarende kolonne av diskanter. Ved å benytte små elementer og heller øke antallet, oppnår man sammenlagt en stor membranflate, som har høyere effekt og lavere egenforvrengning over hele frekvensområdet. Som i tilfellet XR200 er oppgitt til å strekke seg helt fra 20 Hz i bunnen til 45 kHz i toppen – godt over menneskeørets grense på 20 kHz.

Ulempen med mange høyttalerelementer er at alle har ulik avstand til lyttepunktet, hvilket går utover faserespons – og dermed inntrykket av stereoperspektiv, men også rytme og dynamikk fra mellomtonen og oppover – som i utgangspunktet jo skulle være fordelen med nettopp mange små elementer. Dette hevder McIntosh å ha løst med en teknikk de kaller Progressive Inductance Control, som skal eliminere såkalt kameffekt i punktkilde (point source) høyttalerdesign. XR200 er nemlig punktkilde, selv om plasseringen av elementene minner om en ”line source”-konstruksjon.

Basselementene
Tre åttetommers bassmembraner har til sammen samme areal som en fjortentommer. Fordelen er økt frekvensrespons med lavere forvrengning, og de lange, lavfrekvente lydbølgene har ikke samme problem med faseforskyvning som høyere frekvenser. Basselementene benytter kåper av aluminium i sine magnetiske kretser, som skal resultere i en mer lineær magnetisk strøm (fluks) rundt talespolen. Eller på norsk: en jevnere bassrespons med lav forvrengning. Og det uansett om du spiller dundrende høyt eller hviskende lavt.

Bassrefleks
Høyttaleren er av typen bassrefleks og har en stor bassport pekende oppover fra baksiden, med en glippe opp til topplaten. Det ser spesielt ut, men kan gjøre at luften fra høyttalerkabinettet spres jevnere i rommet, og gjøre høyttalerne enklere å plassere med tanke på bak- og sidevegger. Kanskje.

Gigantisk, fysisk lyd
Plassert etter ren intuisjon, rundt 70 cm fra sidevegger og bakvegg og vinklet litt inn mot midten byr høyttalerne på en vanvittig vegg av gromlyd! Trommer dundrer løs, alle bassinstrumenter runger heftig, og sangstemmer står ut som den største selvfølge.

Det jeg savner, er en litt strammere bass, det kommer noen etterdønninger spesielt i de dypeste tonene, og bedre fokus i midten av stereobildet. Jeg er vant til at sangstemmer står mer sentrert i midten, i stedet males de her utover et større område.

Her kreves mer nøyaktig plassering. Lenger inn mot veggene vil bassen bli slappere, men fyldigere. Ikke det jeg søker. Derimot får jeg det jeg vil ha når jeg trekker dem rundt en meter fra bakveggen og 80 cm fra sideveggene. Høyttalerne vinkles ganske kraftig inn, bare så vidt at jeg fortsatt ser innsiden av dem.

Det åpner seg
Etter å ha funnet den riktige plasseringen, er det nesten som om noen har strammet til lydbildet med skiftenøkkel. Spesielt i bassregisteret, som er ekstremt fysisk og hardtslående, men uten dønningene som kom tidligere.

Rammsteins karakteristiske vegg av gitarlyd står som murt opp i rommet. Mens Till Lindemanns skumle basstemme kommer ut av lydbildet, stor og stygg som fanden sjæl. Ta bare ”Stein um Stein” fra plata ”Reise, Reise”. En gyselig låt om en gærning som murer inn en person. Med lydnivået opp mot full guffe borer sangen seg inn gjennom gåsehuden, og inn til de mørkeste steder i sinnet. Det bråker og banker, men samtidig har høyttalerne full kontroll på det hele – helt uten forvrengning.

Gotisk rock
Det er noe eget over McIntosh-høyttalerne som slettes ikke gir meg lyst til å spille de vante test-CD-ene som de fleste andre får bryne seg på. Visst har jeg hørt på både kor, blues og visesang, og kan si at de alle låter eksemplarisk. Men høyttalerne har en såpass rocka formidlingsevne at jeg omtrent bare har lyst til å høre på rock. Som den gotiskrockeren Nick Caves klassiker ”Red Right Hand” fra 1994. Foruten Caves mørke stemme er det den dype bassgitaren og det karakteristiske orgelet med sin harde og brutale noisegate som setter stemningen på denne dystre låten. Og kirkebjella som smeller fra tid til annen. Spilt gjennom XR200 låter det så steintøft, at jeg lurer på hvorfor i all verden jeg ikke hører på denne låta hele tiden. Høyttalerne maler opp en så stor vegg av lyd, så massivt, at jeg føler jeg har flyttet inn i lydbildet.

Ikke de mest raffinerte
Som sine lillebrødre XR100 til under halv pris er kanskje heller ikke XR200 de mest raffinerte i overtonene. Ikke misforstå, overtonene er en helt naturlig del av lydbildet, og det er rikelig med detaljer der oppe, uten at diskantområdet blir skarpt. Det låter bare ikke fullt så supernyansert i toppen som nevnte B&W 800 Diamond eller Vienna Die Musik.

Når det gjelder stereoperspektivet har XR200 fremdeles et litt bredere sentrum enn konkurrentene, også enn Wilson Sophia 3. Dette forsterkes om man beveger seg bort fra sweetspot. For, selv om McIntosh har tidskorrigert alle mellomtone- og diskantelementene, så kan man kun korrigere for ett punkt, som er på aksen hvor man sitter. Det betyr at beveger man seg rundt i rommet, så blir stereoperspektivet mer diffust.

Tar igjen på underholdning
Men der hvor McIntosh-høyttalerne går de andre en høy gang, er på ren underholdningsfaktor. Ingen av de andre formidler musikken på denne måten, som omtrent får meg til å ville bruke ølkasse som fotskammel – og ha opptrekkeren klar! Og selv med svakere forsterkere – vi har for eksempel prøvd både den ikke fullt så kraftige integrerte Hegel H300 og surroundreceiveren Pioneer SC-LX87, som begge får frem disse kvalitetene fra høyttalerne. Det blir bare ikke like ekstremt – og slettes ikke like oppløst som med forsterkersettet P30 / H30.

Konklusjon
Man skulle nok ikke tro at McIntosh XR200 nesten koster 200.000 kroner når man bare ser på den. Visst ser den spesiell ut med sine mange elementer, men likevel ikke spesielt eksklusiv i forhold til flere av sine konkurrenter. Alt det er glemt når man fyrer opp anlegget.

Enkleste måten å omtale McIntosh XR200 er som en høyoppløst PA-høyttaler til 200.000 kroner. Så tøft låter den! Men det er langt fra hele sannheten. For i tillegg til å kunne spille dundrende høyt og spikre opp en vegg av lyd som man normalt bare får på rockekonsert, så er den så mye mer. Den kombinerer ekte råskap med herlig finesse, og er virkelig high-end-klassen forunt.

Når vi snakker stereoperspektiv, maler høyttalerne med en litt bredere og mer diffus pensel enn flere av sine rivaler. Det blir enda tydeligere om du flytter deg ut av sweetspot.

Men makan til basstrøkk, dynamikk og gnistrende kjapphet. Dette må være noe av det nærmeste man kommer americana-mekka innen high-end. Sett i festsammenheng er dette high-end for deg som liker øl og whisky fremfor portvin!