Sony på alvor med høyoppløst lyd

At Sony tar høyoppløst lyd på alvor bør ikke forundre noen. Sammen med Philips utviklet de både CD-formatet og deretter SACD-formatet, som ga enda høyere oppløsning enn CD. Sistnevnte ble ingen stor suksess, da formatet var i en formatkrig mot DVD-Audio; en krig med bare tapere, fordi man ikke fikk samme musikk til begge formatene.

I vår digitale musikkhverdag, der musikken er lagret som filer i stedet for på fysiske medier, er saken en annen. På den ene siden der det langt flere musikkfilformater enn noensinne, men på den andre er det enkelt å lage utstyr som kan spille av alle – eller i hvert fall de fleste. Det er bare å oppdatere PC-en eller avspilleren med ny programvare, og vips kan man spille av et nytt lydformat.

Lagring og båndbredde
Ulempen med høyoppløst musikk i form av filformater har vært lagringsplass og overføringshastighet. Høyere oppløsning betyr at musikken trenger mer lagringsplass og større båndbredde, noe som tidligere var et problem da dette ikke var billig. Av nettopp denne grunnen har folk for lenge siden blitt vant til – og komfortable med – lavoppløste formater som MP3 og lignende, som komprimerer musikksignalet ned til en brøkdelen av størrelsen til CD. Hvordan skal man da få disse til å gå opp på kvalitet?

Bedre forutsetninger
For det første er dette med lagring og båndbredde i dag ikke lenger noe stort problem. Det koster ”ingenting” for lagringsplass lenger, og båndbredden på hjemmenettverket har blitt stor nok til å håndtere høyoppløst musikk. Så nå er tiden inne for å gjøre høyoppløst lyd tilgjengelig for massene. I hvert fall er Sony overbevist om det, og de har gjort en verdensomspennende undersøkelse, hvor de konkluderer med at 68 prosent av konsumentene forventer bedre enn CD-kvalitet på sin musikk både på internett og på mobile enheter…!

Kryptiske lydformater
Men en annen utfordring er å gjøre folk oppmerksom på hva høyoppløst lyd er for noe, uten å forvirre dem med kryptiske benevnelser som bits og hertz, og filtyper som FLAC, ALAC, AIFF, WAV, DFF, og så videre. Derfor har Sony forenklet det hele på sine produkter. De sier at (nesten) uavhengig av formatet, så skal deres avspillere kunne spille det av. Uansett om det er PCM, DSD, eller hva det måtte være. Og i stedet for å stemple produktene med alskens kryptiske benevnelser, så har de bestemt at alt som har høyere oppløsning enn CD, blir rett og slett stemplet med logoen HiRes. Som er forkortelse for High Resolution Audio, altså høyoppløst lyd.

Når du så vil handle høyoppløst musikk via nettbutikker som gubemusic.com eller HDtracks.com, trenger du ikke tenke så mye på hvilket filformat du ønsker, da Sonys musikkavspiller vil kunne spille av det meste uansett. Og det er ikke Sony alene om, da mange andre musikkspillere på markedet også støtter de fleste formater. Men det er et viktig poeng.

Workshop i London
I løpet av onsdagen fikk vi altså oppleve høyoppløst lyd, eller HiRes-lyd, på Sonys premisser. Åstedet var Metropolis Studio i London, Europas største uavhengige opptaksstudio, hvor vi ble presentert for mange produkter vi har testet før, blant annet kompaktanlegget SRS-X9, nettverksforsterkeren HAP-S1 (som undertegnede dessverre ikke falt for brukeropplevelsen av da jeg testet den), og høyttalerne SS-HA1, som gir glimrende lyd. Med andre ord var det ikke produktnyheter som sto på menyen her, men å selge den høyoppløste musikkopplevelsen ”til folk flest”.

Et utvalg høyoppløste sanger
Blant annet fikk vi i et av kontrollrommene høre en god del sanger presentert av en musikkhistoriker. De som gjorde mest inntrykk på undertegnede var Nick Drakes ”Hazey Jane I” fra albumet ”Bryter Layter” , og Nick Mulveys ”Cucurucu” fra albumet ”First Mind”. Begge med akustisk gitar og en myk mannsstemme som hovedinstrumenter, men separert med 44 år imellom seg. Noe som nok understrekes ekstra med høyoppløst lyd, og til tross for budsjett vennlig pris på Sony-høyttalerne det ble demonstrert på, SS-HW1 (ikke tilgjengelig i Norge), så låt det meget skapelig. Spesielt la man merke til de luftige overtonene.

Musikkutgivelser av Editors
I forbindelse med at postpunkbandet Editors slapp to av sine album, nemlig ”In This Light And On This Evening” og ”The Weight Of Your Love”, i høyoppløst versjon samme dag den 19. november, var bandet innom studioet for å prate om musikken sin, og hvorfor de mener den gjør seg i høyoppløst lyd. Alle vi til stede fikk høre musikken gjennom hodetelefoner (MDR-1A) og en høyoppløst musikkspiller (NWZ-A5), pauset innimellom for at bandet skulle prate litt rundt og introdusere neste sang.

Uten å ha hørt musikken tidligere, er det vanskelig å si hvorvidt den har stort utbytte av høyoppløst lyd, men det er i hvert fall helt sikkert at lyden og produksjonen på begge albumene var bra. Jeg likte også musikken, spesielt sangne med elementer av industrial rock.

På spørsmål om hvorfor Editors synes alle bør høre musikken høyoppløst, svarer vokalist Tom Smith:

– Det er et øyeblikk i løpet av opptaket av hvert album vi har gjort, hvor alle sporene er tatt opp, det er som regel sent på kvelden og det har gjerne vært et par drinker innenbords, og vi setter oss alle ned sammen og hører på opptakene vi har gjort så langt, fint og høyt gjennom studioets monitorhøyttalere. Vi prater om hvilken rekkefølge vi vil høre sangene i og deretter bare lener oss tilbake og nyter arbeidet vi har gjort. Ofte synes jeg at det er på dette tidspunktet at sangene låter så bra som de noensinne kommer til å gjøre. Etter miksing – selv om sangene vil ha utviklet seg og vil låte fantastisk – har de gått via noen andre, mikseteknikeren, og har beveget seg vekk fra bandets opprinnelige innspilling. Høyoppløst lyd gir lytteren en mulighet for å komme tettere innpå det øyeblikket i opptaket, riktignok den miksede versjonen av sporene, men likevel er det nærmere artistens visjon enn man tidligere har kunnet komme.

På videoen under kan du høre Editors prate litt om opptaksprosessen til sangen ”Bricks and Mortar”.

Live-opptreden
Vi fikk i tillegg en minimalistisk konsertopptreden, hvor Editors spilte to sanger live, da med kun vokalen til Tom Smith og synthen til Russell Leetch. Og det ble straks klart, at selv verdens høyeste oppløsning på et opptak kan ikke måle seg med ekte live-vare. En fabelaktig levering, som selv på et middelmådig PA-anlegg fikk frem nerven i musikken. Og det er et poeng i seg selv, at selv den beste lydopplevelsen du får hjemme kan ikke måle seg med å komme seg på konsert, så sant opptredenen er bra og lydmannen har gjort hjemmeleksa si.

Vil høyoppløst endelig ta av?
Sony er tydelig overbevist om at tiden nå er inne for at markedet kan omfavne høyoppløst lyd. Det som kreves er at det ikke går på bekostning av tilgjengelighet og brukervennlighet. Og mens vi stadig ser flere utgivelser i høyoppløst format, er dette med brukervennlighet et viktig poeng. Konkurransen er ikke lenger CD, heller ikke nedlasting av kjøpt musikk via for eksempel iTunes. Nå er det nemlig strømming som gjelder, via Spotify, Wimp, Deezer, Google Music, med flere. For tiden kan ikke høyoppløste musikkfiler strømmes. Både Wimp og Deezer har mulighet for å strømme i CD-kvalitet (FLAC/ALAC), men ikke høyere. Så da spørs det om folk flest kan tenke seg å kjøpe og laste ned musikk med høyere lydkvalitet, eller om de er fornøyd med strømming. Inntil høyoppløst musikk kan strømmes like enkelt som med dagens tjenester, vil det være for spesielt interesserte. Men positivt er det likevel, at musikkutvalget er i ferd med å bli veldig bra. Så kan vi som er interessert få tak i musikken i høyeste oppløsning.

Geir Gråbein Nordby

(f. 1978): Journalist. Gråbein har aldri hatt noen heltidsjobb før Lyd & Bilde. Her har han til gjengjeld vært nesten halvparten av sitt liv, helt siden han i 2001 sendte jobbsøknaden til feil adresse (han ville opprinnelig til et innspillingsstudio ved samme navn). Gråbeins ekspertise er hovedsakelig innenfor hi-fi, hodetelefoner og hjemmekino, men det hender han glimter til med andre kvaliteter.