Anmeldelse: Game of Thrones, sesong 3

Etter at seriens hovedpersoner stort sett benyttet hele andre sesong til vedvarende brutale kriger, der deres vasallers menn ble slaktet ned for fote, hersker det nå en forsiktig unntakstilstand i Westeros, der alle føler hverandre på tennene og søker å danne en bredest mulig allianse – men hvem kan man virkelig stole på i så usikre tider?

Eldstesønnen til Ed Stark, Robert Stark (Richard Madden), som nå hersker som Konge av Nord (uten å ha kontroll over hverken land eller nok menn) er på desperat alliansejakt. I hovedstaden, Kings Landing, fortsetter den ufordragelige sadistguttekongen Joffrey å regjere, men nå på sin morfars nåde. Lannisterne og Tyrellene danner en mektig allianse gjennom arrangerte ekteskap og felles front mot alle fiendene. Eldstesønnen blant Lannisterne, Jaime (vår egen Nikolaj Coster-Waldau), ble fanget av familien Stark i andre episode og er nå på vei til hovedstaden for å byttes mot de to Stark-døtrene. Vi skal ikke avsløre hvordan det går med ham denne gangen, men kan si så meget som at han ikke kan komme lenger unna silkelaken, tjenere og kongelig luksus og komfort.

I Nord er opprørene på vei over muren, ledet an av nok et velkomment tilskudd fra Skandinavia, med Kristofer Hivju som den handlekraftige urmannen Tormund. En karakter du absolutt ikke vil motsi om han ber om din siste brødbit eller din datters hånd. Nok en person som er med på å gi denne mangefasetterte karakterpaletten sin usedvanlige dybde.

Nok en gang er det, i forhold til bøkene, tonet kraftig ned på det «verste» fantasy-elementet. I det vi så siste episode av sesong to ventet vi oss det verste, at tredjesesongen nå skulle bli dominert av vandrende, udødelige skjeletter; så er ikke tilfellet. Selv om det er en del overnaturlige elementer tilstede, så er det i såpass liten dose at selv de mest skeptiske av oss (undertegnede inkludert) lar det passere. Det som står i fokus er faktisk mellommenneskelige relasjoner og det fascinerende blikket, og spillet på hvor langt mennesket er villig til å gå for å oppnå egne goder og beholde sin maktposisjon. «Makt korrumperer» var det en gang en vis mann som sa, det gjør den så visst i Westeros!

Til tross for all volden og intrigemakeriet er serien så langt fra fri for befriende humor, i fremste rekke frontet av en fortreffelig Peter Dinklage som dvergen Tyrion Lannister. Sannsynligvis den smarteste av dem alle, men konstant ignorert på grunn av sin «tilstand». Han kommer med spydigheter og understatements som perler på en snor. All ære til kreative og intelligente manusforfattere.

Serien drar deg inn i den utrolige og eklatant voldelige verdenen, og er til tider direkte ubehagelig å se på (intet for sarte sjeler, ei heller anbefaler vi den for utpregede religiøse mennesker), men det er aldri spekulativ hverken vold eller sex. Jovisst får vi en overflod av faste pupper og yppige lår, nesten mer enn en mann passert 40 kan makte, men det glir sømløst inn i seriens tematikk og sjargong.

Mens mennene på fastlandet bygger allianser og dreper sine fiender, så er det en «dark horse» som lusker i kulissene og bygger sin stadig voksende maktbase opp, sten for sten, soldat for soldat, gullbarre for gullbarre. Med sine tre drager og, voksende, hær av leiesoldater er Daenerys Targaryen (Emilia Clarke) i ferd med å bli den mest interessante, og saftige (og vakreste!), karakteren i kommende sesonger. Vi gleder oss!

Historien, basert på bøkene A Song of Ice and Fire til George R. R. Martin, er svært fascinerende, medrivende og (viktigst av alt) den evner å overraske gang på gang. Dette er så langt i fra konvensjonell historiefortelling i TV-serier som man kan komme. Ei heller er, som vi så sjokkerende ble vitne til mot slutten av første sesong, Martin redd for å ta livet av sine viktigste (og mest likandes) hovedpersoner. Vi «liker» det ikke, men du verden som vi applauderer det!

Musikken er, passende, svulstig, foto og det herlige landskapet er slående vakkert og nydelig fotografert. Det er tydelig at HBO ikke har spart en dollar på hverken kulisser eller spesialeffekter, og skuespillet er jevnt over i toppklasse. Det, ispedde en fast og stram regi og en godt timet dramaturgisk utvikling (som gjør at 9 timer «flyr» unna) er med på å sikre dette eposet klassikerstatus.

Les anmeldelsen av sesong 1 her!

Les anmeldelsen av sesong 2 her!

Det er svært sjelden at en TV-serie makter å utvikle seg så sterkt som Game of Thrones har gjort over tre sesonger, som oftest blir den ene sesongen etter den andre kun en «repetisjon» av den forrige med en litt annen vinkling. Denne «fellen» har Game of Thrones eklatant unngått. Vi hyller serien, og beærer den, uten fnugg av tvil, med sex blodrøde stjerner! Dette er intet mindre enn banebrytende underholdning.

Som med første og andre sesong er lydkvaliteten (dts-MA 5.1) uklanderlig. Lyden er klar, presis og detaljert, det rister godt i sofaen nå hestene rir forbi, og surroundsporet er til gangs utnyttet. Billedkvaliteten er også meget god, men mangler det siste lille på sortnivå og skarphet til at vi gir full pott. Vil nok dog oppfattes mindre sjenerende på en 50-tommers TV enn på vårt 113-tommers store lerret på testrommet. Også på bonusfronten blir vi generøst bortskjemt med blant annet 12 (!) kommentarspor, en skikkelig guide til hver enkelt episode (noe som kan komme godt med i dette eposet med svært mange sentrale karakterer), en særdeles god og informativ interaktiv guide, utelatte og forlengede scener, fokus på ekteskapets sentrale betydning, samt en rekke andre dokumentarer. Forbilledlig!

Trailer for sesong 3

PS! Serien slippes nå også i en samleboks med sesong 1-3. Sesong 4 har premiere på HBO Nordic (og C More Series/HD og strømmetjenestene C More Play og Filmnet) den 7. april.

 

Trailer for sesong 4

Les om «Game of Thrones: The Exhibiton» (som kommer til Oslo 26.-31. april! her!