: Scansonic MB-6

Om du tror Scansonic bare er et vanlig «billig-merke» uten nødvendig kunnskap til å yppe seg mot de store, skal du vite at bak navnet står de samme konstruktørene som bak high-end-merket Raidho Acoustics. Som er alt annet enn billig, hvor den rimeligste (og aller minste) gulvhøyttaleren X-2 koster 124.000 kroner, mens du må bla opp over 2 millioner (!) for et par av den største D-5.1. Alt med Raidho er eksklusivt, og når slike kvaliteter skal inn i en Scansonic-høyttaler, koster det nødvendigvis penger. Litt som Audi, som nyter mye teknologi fra Lamborghini.

90.000 kroner er hva du må betale for Scansonics flaggskip MB-6. Her finnes skumle konkurrenter som Piega Classic 60.2, Vienna Liszt og Sonus faber Olympica III, for å nevne noen. Å se Scansonic i gruppe med disse er mildt sagt spesielt.

 

DNA fra Raidho

Scansonics MB-serie har tydelig genetisk arvemateriale fra Raidho. Det bet vi oss merke i da vi testet kompakthøyttaleren MB-1 i fjor. Kabinettene har mange likhetstegn med X-serien, men med enklere, svart matt finish. Føttene av aluminium er også i slekt, som sitter på elegante skinner som festes til undersiden.

Den karakteristiske bånddiskanten er på plass (også denne i en enklere versjon), og for å minimere induktans i høyttalerelementene – som bremser akselerasjonen – er det gjort ekstra stor plass til spolen i glippen mellom polstykket og den kraftige magneten. Akkurat som på Raidho, bare at spolen til Scansonic er av aluminium hvor den i Raidhos høyttalere er av titan for enda lavere induktans.

 

Konstruksjon

Størrelsesmessig plasserer MB-6 seg mellom Raidho X-3 (230.000 kr) og C-4.1 (1.100.000 kr), så det er ikke rart den koster sitt. Den rager hele 141 centimeter opp fra gulvet, for å gi plass til intet færre enn seks 4-tommers høyttalerelementer med karbonmembran, pluss bånddiskanten i midten. Scansonic har montert elementene i symmetriske par, hvor hvert par dekker ulikt frekvensområde. Det innerste paret er rene mellomtoneelementer. Det neste paret dekker hele mellomtoneregisteret samt bass ned til 150 Hz, som er litt dypere enn en trompets grunntone. De ytterste elementene, altså det øverste og nederste, strekker seg videre, helt ned til fundamentet ved 30 Hz. Akkurat nok til å gjengi grunntonen til et flygel. Lars Kristensen fra Scansonic kalte prinsippet en 2,55-veis konstruksjon, da jeg besøkte fabrikken i Pandrup tidligere i våres. Fordelen er at de små elementene til sammen har større samlet membranflate enn et 12-tommers basselement, mens mellomtoneområdet samtidig slipper forvrengningen og den snevre spredningskarakteristikken som store elementer har i høyere frekvenser. Samtidig er delefiltrene langt mindre komplekse enn i en treveishøyttaler, som igjen skal gi renere lyd og økt dynamikk.

En bonus med denne konstruksjonen er at timing og fase vil sitte bra nesten uansett avstand til høyttalerne. Jo nærmere du sitter, desto mindre hører du fra det øverste høyttalerelementet, som ellers ville hatt en annen akse enn det under og dermed ødelagt for fase, timing og stereoperspektiv. Trekker du deg lenger bort, er alle elementene like hørbare, men da blir også vinkelen og dermed aksen mer lik for alle elementene, slik at timingen sitter uansett. En slik konstruksjon kalles linjekilde (line source), og er spesielt velkjent i PA-bransjen, hvor høyttalere skal gi lyd til et stort publikum, uten at det går utover lydkvaliteten på de første radene.

 

Utpakking og plassering

Størrelsen til tross, MB-6 er ikke tyngre enn at det går helt greit å pakke dem ut og sette dem opp alene. Sett dem forsiktig på hodet før den beskyttende filten tas av, slik at skinnene med føttene enkelt kan skrus på uten å lage merker i topplaten. Deretter er det bare å snu dem, og plassere dem der du ønsker.

Det vil si, der du ønsker at høyttalerne skal stå er kanskje ikke hvor høyttalerne bør stå for best mulig lyd. Her er det nemlig viktig med mye rom rundt hver høyttaler.

For det første, glem å plassere MB-6 tett mot bakveggen, men gi dem gjerne en god halvannen meter. Inntil veggen blir bassen for svulstig og udefinert, konstruktørene sier selv at høyttalerne ikke er laget for dette. Videre, sørg for at ingen obstruksjoner står mellom dem. De må med andre ord ikke stå på hver sin side av TV-benken, men trekkes godt ut på gulvet. Dette fordi høyttalernes vide spredningskarakteristikk gir klart best stereoperspektiv om lydbølgene får vandre uhindret frem til lytteposisjon.

Dette er høyttalere som klart foretrekker et symmetrisk rom, med samme avstand til sidevegg for begge høyttalerne. Det er også en fordel å trekke høyttalerne så langt fra hverandre som mulig. Ikke kliss inntil sideveggene, selvsagt, men det holder med 30 cm til disse. Vinkle deretter høyttalerne helt inn mot lytteposisjonen. Dette skaper det beste stereoperspektivet, og dessuten det mest definerte sentrum av lydbildet.

 

Lyden av MB-6

Bare hvis du kan oppfylle disse kriteriene, og spesielt det med avstand til bakveggen, ville jeg vurdert MB-6, som ellers blir for mye av det gode i bassområdet.

Derimot, med godt med rom rundt seg, som de skal ha, og med en skikkelig forsterker, blir det fart på sakene. Skikkelig fart! For maken til snert og rytme i musikken er det lenge mellom hver gang jeg hører!

Ta bare PJ Harveys Chain of Keys fra sitt nyeste album The Hope Six Demolition Project. Marsjtrommene og saksofonene smeller ut, som om det nesten var PA-høyttalere man hører på.

Ja, jeg spiller på et voksent forsterkersett, nærmere bestemt Hegel P30 og to H30 effektforsterkere koblet i mono med balanserte kabler. 200.000 kroner for 2 x 1100 watt er kanskje litt drøyt, men høyttalerne lar seg også fint drive med den mindre H20 på 2 x 200 watt (ja, jeg har prøvd). I testperioden har vi også vært innom Rotel RA-1592, i tillegg til diverse surroundreceivere av rimeligere type. Selv om sistnevnte aldri skapte magi med RB-6, er det tydelig at de er en ganske grei forsterkerlast, men vokser også veldig med oppgaven når de får ordentlig elektronikk. Lydbildet løftes en hel del i både størrelse og tyngde med Hegel H30.

Lydkilden er for øvrig den nye CD-spilleren fra Hegel, The Mohican (test kommer).

Men la oss fortsette der vi slapp, med mer musikk. David Bowies eget epitaf Blackstar er et fantastisk album, med Lazarus som en klar favoritt for mitt vedkommende. De tørre, kontante trommene, den saftige, varme bassgitaren og saksofonens nydelige klang. Og ikke minst en Bowie på dødsleiet, som ser frem til å endelig få fred. Scansonic-høyttaleren gjengir denne låta fantastisk taktfullt, med et stort og majestetisk lydbilde. Spesielt i bredden, smeller høyttalerne opp en massiv vegg av lyd. Bassen er meget kjapp, stemmen kommer godt frem i sitt nedre register, og den krispe saksofonen har et nærvær som man må opp i denne prisen for å få.

 

Overtonene

Vi må snakke om overtoneområdet. Fra høyttalere med bånddiskant er vi vant til en meget distinkt diskantgjengivelse, med ekstra energi i det øverste diskantområdet (over 8 kHz). En ekstra krisphet, spesielt fra cymbaler og lysere sangstemmer, er gjerne kjennetegnet. Men MB-6 er annerledes. Her oppleves nemlig diskantområdet som mer tilbakeholdent. Til sammenligning har for eksempel Audiovector SR 3 Avantgarde Arreté (83.000 kr) en mer skinnende og distinkt diskantgjengivelse. Hør bare på cymbalene. Men etter hvert som man lytter mer og mer, er det klart at overtonene er der hos Scansonic også. Folk vil krangle, hvor noen mener det er mindre luft hos Scansonic. Andre vil mene det er fordi det er lavere forvrengning, at det høres ut som de er mindre detaljerte når de i virkeligheten er mer. Selv tror jeg det er litt mindre energi hos Scansonic, noe som er en ulempe om rommet er for dempet. Vårt testrom er i overkant dempet, men i en vanlig stue hvor lyden er mer levende og reflekteres mer fra vegger, gulv og tak, vil den mykere diskanten fort kunne være en fordel. Så er heller ikke folkene bak Scansonic overstadig begeistret for dempede rom.

For å parafrasere Lars Kristensen da jeg besøkte fabrikken tidligere:

– For fanden, rommet skal ikke svelge musikken. Du skal aldri dempe rommet for mye! Våre høyttalere er laget for å fungere i en vanlig stue, ikke i et lydtett rom.

Hvilket kan forklare at diskanten oppleves som noe tilbakeholden i forhold til Audiovector, som er mer energiske.

 

Scansonic mot Sonus Faber

I testperioden har jeg også fått låne redaktørens egne Sonus Faber Olympica III. Disse koster temmelig nøyaktig 100.000 kroner og låter like nydelig som de ser ut. De har en fyldigere bassrespons enn Scansonic MB-6, og også en generelt varmere lyd. På Steven Wilsons Perfect Life fra progrock-albumet Hand. Cannot. Erase er en lengtende damestemme som forteller en nostalgisk historie. Denne stemmen er litt vrien å gjengi i sitt nederste register, da den krangler litt med instrumentene her og kan låte litt mumlende. Scansonic rydder faktisk bedre opp enn Sonus Faber, fordi den er enda strammere nedover. Audiovector-høyttaleren gjengir imidlertid talen hennes klarest, fordi den guffer opp konsonantene. En vanskelig miks, som ikke har noen fasit.

Som rockehøyttaler er nok Scansonic enda et lite hakk hvassere enn Sonus Faber, fordi den har den live-lyden som jeg sist husker å ha hørt fra McIntosh XR200 til 200.000 kroner. Sistnevnte har enda mer overskudd og trøkk enn Scansonic, som flater litt ut i bassen når det blir for høyt.

 

Konklusjon

Er du glad i å gå på konserter, vil du elske lyden av Scansonic MB-6! En høyttaler med mange elementer som til sammen har større overflate enn en 12-tommer, for å gjenskape bass dypt og slagferdig, samtidig som de er raskere enn store elementer.

Resultatet er høyttalere som gjengir lyden – det være seg trommeslag, gitaranslag eller knipselyder – så kontant og raskt som vi sjeldent hører det. Dynamikken er meget god, og klangen fra instrumentene synger flott og stort ut i rommet.

Overtonene er også luftige, selv om vi hadde forventet enda mer energi fra en bånddiskant. Dette er et bevisst valg, for at høyttalerne skal fungere bedre i et rom med levende klang, fremfor et dempet rom.

Bassen er stram og tung, og helt til man drar på for mye slår den som bare det. Spill for høyt, og det blir flatere i bassen, men så høyt spiller man bare for å brife – ikke for å lytte til musikk.