: Raidho D1

For et og et halvt år siden testet jeg en høyttaler fra den lille danske produsenten Raidho. C1.1 het høyttaleren, en relativ liten stativmodell. På det tidspunktet hadde jeg ikke hatt noen bedre stativhøyttaler i mitt lytterom.

Nå har det kommet en ny serie, med en høyttaler – D1 – som er til forvirring lik C1.1. Imidlertid er den også vesentlig dyrere. Hva har man gjort, og er den nye så mye bedre enn den gamle at det motiverer kostnaden? Det tar vi en nærmere titt på her. Testobjektet er således modellen D1, som da i prinsippet er den diamantoppgraderte versjonen av den C1.1 som jeg tidligere var så fornøyd med. Av det jeg hørte i Raidhos lytterom ved et besøk til firmaet, hadde jeg noe å se frem til. Høyttaleren virket til å ha samme kvaliteter, bare med mer av alt. Lovende var bare fornavnet.

Jo, et besøk er nærmest en nødvendighet når man skal teste en Raidho-høyttaler. Firmaet er ivrige på at man gjerne både skal se produksjonen og alle høyttalerdelene og dessuten få lov til både å lytte på sortimentet og diskutere det hele. Det er meget positivt, synes jeg. Jo mer man får vite desto bedre. Og verken Lars Kristensen eller Michael Børresen er spesielt gode til å holde på hemmeligheter.

D1
Bassreflekskonstruksjonen D1 er plassert i samme kabinett som C1.1. Således er det en ganske liten høyttaler, men tung – 12,5 kg. Det er også samme stativ som tidligere (kan kjøpes i tillegg). Jeg undret meg sist gang over at de var så høye, og blir like overrasket denne gangen når høyttalerne settes på det for øvrig eksemplarisk komfortable stativet. Høyden skal ifølge Lars Kristensen blitt bestemt etter lyttetester. Det ser litt finurlig ut, men det lydbildet som males opp tror jeg vanskelig kunne blitt bedre med noen annen høyde. Jeg testet for artighets skyld med et lavere stativ, med det var ingen vellykket idé.

Det nye er således bass/mellomregisterelementet, som altså har blitt belagt med diamant i stedet for keramikk. Det gjør naturligvis membranen enda stivere og i hvert fall ikke tyngre. Samtidig har man flyttet membranens grensefrekvens langt, langt bort. Den nye membranen har resultert i at stort sett alt inni høyttaleren har blitt modifisert, fra kurv til oppheng til internkabling og om mulig, ett enda heftigere delingsfilter med sine spesialkomponenter etter Børresens spesifikasjoner.

Både element og delingsfilter er blant det heftigste jeg har sett, i alle kategorier.

Good girl gone – better
D1 er om mulig enda enklere å stille opp enn sin forgjenger og spiller villig med alle forsterkere jeg har prøvd. Men, den er om mulig enda mer avslørende for hva elektronikken kan prestere. Men velkonstruert elektronikk virker til å kunne utnytte sitt potensiale i usedvanlig høy grad sammen med D1, og det trenger ikke være de dyreste forsterkerne bare de er ordentlig laget.

Lett å sette opp sier jeg, men D1 vil gjerne at det er god avstand mellom høyttalerne, mer enn jeg er vant til. Til gjengjeld skal den vinkles ganske mye inn mot lytteplassen, mer enn jeg er vant til. Det virker som om det er likt for stort sett alle Raidhos høyttalere. Selv kjemper jeg for å få mine Wilson til å utnytte sitt potensiale i mitt nye lytterom. Det har jeg lagt ned mye arbeid i og har fortsatt ikke lykkes med å komme dit jeg vet at jeg kan komme. Derfor er det litt frustrerende at D1 bare presterer til fulle etter nærmest bare noen minutters optimalisering.

Jeg vet at det er urettferdig. Jeg får mulighet til å ha utrustning i mitt hjem som de fleste bare kan drømme om. Jeg får mulighet til å prøve disse høyttalerne som virkelig også er blant det ypperste du kan få tak på innenfor respektive prisklasser. Og D1 er også en av dem. Jeg er ikke like overrasket over D1 som jeg var for C1.1, nå var jeg jo advart på forhånd, men at den er (enda) bedre råder det ingen tvil om. Og i dag slår den i mitt rom mine Wilson Sophia 3 til omtrent samme pris på fingrene. Ganske skikkelig, dessuten.

I de senere år har dynamiske høyttalere blitt bedre og bedre. Først var det diskantelementene, domene har blitt vesentlig bedre (for eksempel Dynaudio, Magico, Dali), båndene har blitt temmet (Engelholm, Raidho), Heil-diskanten har blitt utviklet voldsomt (Elac) og alle disse diskantene har blitt spesielt mye bedre integrert med resten av høyttaleren. Til og med horn (Avantgarde, JBL) har blitt virkelig spennende. Deretter har det begynt en gledelig optimering av bass/mellomregisterelement, det er akkurat som om utviklingen virkelig har skutt fart igjen etter å ha stagnert over en lengre periode. Som helhet synes jeg at de beste høyttalerne i dag har kvaliteter vi aldri tidligere har vært i nærheten av.

Ikke minst Raidho har gjort mye med utviklingen av høyttalerelementer, optimert de og tenkt i nye baner. Man har noen av de mest kompetente og gjennomtenkte elementer jeg noensinne har sett. Og D1 har lydmessige kvaliteter som jeg bare for få år siden ikke trodd jeg skulle få lov til å høre fra en liten stativhøyttaler.

D1 spiller musikk
Jeg siterer fra min test av C1.1: ”Jeg tror det springende punktet handler om renhet, om at forvrengningen er minimal og at elementene er spesielt kompetente. Dynamikk finnes i en grad man sjelden hører fra en høyttaler med bare to elementer, homogeniteten i gjengivelsen gjør at man slapper av og bare lytter.”

Og her er det bare enda høyere renhet, enda mindre forvrengning. Det merker man kjapt. Jo renere det er, jo mer skrur man ned på volumet uten at det blir noen form for lyttetrøtthet. Og Raidho D1 kan spille grisehøyt – tro meg. Men, den kan også spille veldig lavt og likevel få med alt. Det borger for kvalitet, skyhøy kvalitet. Diskantelementene, som er gjennomgående i både hele C-serien og den nye D-serien, presterer på et plan som gjør det meget spennende å lytte, men samtidig også på en både avslappende og behagelig måte. Her finnes oppløsning i massevis, godt med luft og en herlig kjapp og distinkt gjengivelse som er vanskelig ikke å falle pladask for. Og renheten gjør at bakgrunnen blir så herlig nattsvart som den bare kan bli med en virkelig bra høyttaler.

Bassen er både tung, kjapp og distinkt, man får den naturlige varme og dynamikk i lyden som jeg alltid etterlyser. Det er en vellykket avstemming slik at det lille bass/mellomregisterelementet ikke jobber seg i hjel, til tross for at det er et spesielt kompetent og lurt bygd element.

Kan den spille dypt? Tja, det låter i hver fall slik, selv om det naturligvis ikke er den bassen som du får ut av en ordentlig gulvhøyttaler. Firmaet angir at høyttaleren går ned til 50 Hz, men D1 gir likevel en fin illusjon av at den faktisk kan spille dypbass. Lytter man imidlertid på firmaets gulvhøyttaler D3 innser man at det er mer å hente her, ganske mye mer faktisk. Men så er det også til en helt annen pris. Helt annen, til tross for at D1 ikke er noen billig fornøyelse.

Konklusjon
Med høyttalere av denne kaliber handler det for meg ikke så mye om bass og diskant, det handler om temperaturen, fargen og størrelsen på lyden og på den opplevelse høyttaleren kan gi. Og du får etter min mening, en fantastisk fin musikkopplevelse med Raidho D1. Det er en herlig høyttaler helt enkelt.

Det er i sannhet rasende mange penger for en så liten høyttaler. Men, alt er håndbygget og man har ikke tatt noen snarveier overhodet. D1 er så gjennomført som man bare kan hos Raidho i dag. Og tror du ikke at man kan få en fullendt lyd fra en liten stativhøyttaler tar du feil. Lytte – og nyt!