: McIntosh MHA150

Da redaktøren testet McIntosh MHA100 i 2014 var det ikke uten begeistring. Ikke bare var den en meget potent hodetelefonforsterker med en hel watt på utgangen. Den skilte seg dessuten fra andre hodetelefonforsterkere ved å i tillegg huse et par høyttalerutganger, hver med 50 watts effekt. Dermed kunne man også drive et par high-end kompakthøyttalere på skrivebordet, de gangene man ville lytte til noe annet enn hodetelefoner.

Liten oppgradering

MHA150 er identisk med sin forgjenger hva oppbygning gjelder, med unntak av den oppgraderte digitalkonverteren i MHA150. USB-inngangen støtter nå oppløsninger helt opp til 384 kHz, og den tar nå også det sære DSD-formatet. Lite musikk finnes i DSD, men vi loves at også det langt mer vanlige PCM-formatet dekodes enda bedre enn før. Dessverre har den nye forsterkeren fått en massiv prisøkning her til lands, delvis fordi dollaren er 30 prosent dyrere enn i 2014.

Integrert forsterker

Det kan virke merkelig å markedsføre MHA150 som en hodetelefonforsterker med høyttalerutganger, og ikke som en integrert forsterker med hodetelefonutgang, som det jo er. Dette gjør McIntosh for å understreke at det er hodetelefoner som er hovedføden. Man har ikke nedprioritert høyttalerutgangene, men siden forsterkeren er så mye mindre enn andre McIntosh-forsterkere og dermed passer perfekt på et skrivebord, har de snudd på det og kaller den en hodetelefonforsterker ”med noko attåt”.

Ser man bare på tallene, plasserer forsterkeren seg med sine 2 x 50 watt i muskelklasse med små strømmeforsterkere som Sonos Connect:Amp og Bluesound PowerNode 2. Men McIntosh-forsterkerens mange ganger heftigere strømkomponenter gir den langt bedre kontroll over et par høyttalere, og at den holder seg stabil med også vanskelige impedanser. Dessuten sier effekt ingenting om lydkvalitet, man kan forvente av McIntosh-forsterkeren at den tilsvarer andre integrerte forsterkere til rundt 20.000 kroner i ren lydkvalitet.

Driver alle hodetelefoner

Med en hel watt på hodetelefonutgangen spiller det ingen rolle hvor tungdrevne klokker du har på hodet. Såkalte autoformere, som er transformatorer med viklinger for ulik elektrisk motstand, gir mulighet til å velge tre områder, 8-40, 40-150 og 150-600 ohms motstand, avhengig av hodetelefonenes impedans.

En detalj jeg digger, er basskontrollen, som justerer bassområdet opp med inntil 12,5 dB. Man trenger den stort sett ikke, men plutselig kommer det noen hodetelefoner med litt slank bass, og da er det godt å ha. For eksempel er de ellers fantastiske Sennheiser HD 800 S en anelse slanke i bassen, men med 5 dB bassforsterkning får man den fylden man trenger for å skape magi.

 

Låter fantastisk

Med min Macbook Pro tilkoblet USB-inngangen og med Audirvana Pro som kilde, er det en fryd å lytte til hodetelefoner. Bowers & Wilkins P9 Signature har så mye bass at de ikke trenger noen hjelp, og MHA150 holder dem i nakkeskinnet, mens musikken strømmer fritt og bassrikt gjennom. Focal Elear låter fantastisk, på mange måter mer frigjort enn Sennheiser HD 800 S, ofte enda tøffere om man løfter bassen 2,5 dB. Da kommer bassinstrumentene bedre frem, og musikken blir mer engasjerende å lytte til.

Et par superbe hodetelefoner som på ingen måte trenger hjelp i bassen, er Sony MDR-Z1R. 22.000 kroner for et par lukkede hodetelefoner er nesten like galskap som 60.000 kroner for en forsterker til å drive dem. Men da får man også virkelig i pose og sekk: fantastisk oppløst og dynamisk lyd, kombinert med en heftig og fyldig bass som åpne hodetelefoner bare kan drømme om!

Hvis du da ikke har en McIntosh MHA150. For koble til et par Focal Utopia, og du vil la deg forføre av kanskje den beste lyden du noensinne har hørt fra et par hodetelefoner. Det er i hvert fall de beste jeg har hørt. Oppløsningen er ekstrem, nærmest komplett, og dynamikken er av en annen verden. Bassregisteret er også svært potent, men i likhet med andre åpne klokker er den ikke alltid fyldig nok. Ønsker man å sminke den litt, så kan MHA150 gjøre det, uten at det går utover oppløsningen oppover.

LeAnn Rimes’ Love Line gjengis med flott rytmikk, samtidig som tonene fra gitaren og stemmen til LeAnn har en masse klangfarger. Ariel Ramírez’ Kyrie fremført på fantastisk vis av Mercedes Sosa har et enormt lydbilde, og McIntosh har en forførende varme som gjør det hele enda mer innbydende å lytte til, sett i forhold til de med slankere og mer nøytral klangkarakter, som for eksempel Pioneer U-05 og Musical Fidelity M1 HPAP. Men så koster da også McIntosh nesten 60.000 kroner, mot 8.000 kroner for Pioneer og 5.400 kroner for Musical Fidelity. Er den verdt det? Kanskje ikke, spesielt når man ser at den ikke støtter balanserte hodetelefonkabler.

Høyttalermagi

Men så har vi altså esset i ermet, nemlig evnen til å drive høyttalere. Selv har jeg nylig kjøpt meg et par årgangshøyttalere av typen JBL Model 4411. Studiohøyttalere fra første halvdel av 1980-årene, med heftige 12-tommers basselementer som virkelig sparker fra seg. Smått overdrevne skrivebordshøyttalere, men jeg vil aldri tilbake etter dette. Siden jeg sitter bare en meter fra høyttalerne, har MHA150 kraft nok i massevis til å drive dem. Enten på stille nivåer mens jeg jobber, eller drar opp til partynivå for å plage mine medarbeidere, låter det helt krem. Forsterkeren låter aldri skarpt, men følger likevel transientene på imponerende vis.

Inne på testrommet står Sonus faber Olympica III. Et par høyttalere til 100.000 kroner, som låter fantastisk med både Hegel Röst og Denon PMA-2500NE, begge forsterkere til rundt 20.000 kroner, med henholdsvis 75 og 80 watt på utgangen.

McIntosh-forsterkeren har ikke like god kontroll på høyttalerne som noen av de to. Men før den blir stresset holder den høy kvalitet. I liga med de to, vil jeg påstå. Akustisk musikk spilles med et stort rom, en fylde som er deilig å høre på, og det er en tung og deilig bassgjengivelse som kommer godt med enten det er hiphop eller klassisk som står på menyen. Hegel låter strammere og ha bedre dypbasskontroll, og Denon har enda større lydbilde. Begge kan spille høyere enn McIntoshen. Men ingen av dem er i nærheten av å drive hodetelefoner som MHA150 kan, og ingen av dem tar seg godt ut på skrivebordet.

Konklusjon

McIntosh MHA150 er som sin forgjenger et unikum av en forsterker. Den drar alle hodetelefoner på eksemplarisk vis og med brutal kraft, og skulle du ha falt for et par klokker med litt slank bass, kan du dra opp bassen og få fyldigere lyd, uten at det går utover oppløsningen i overtonene. Prikken over i-en kommer i form av at MHA150 også kan drive et par høyttalere. Den har bare 50 watt per kanal, men et par skrivebordshøyttalere driver den lett som bare dét, og med lyden vi kjenner så godt fra McIntosh: varm og forførerisk, med tøff bass og med glatte overtoner. Rett og slett nydelig.

Som forsterker alene er den verdt rundt 15-20.000 kroner. Som hodetelefonforsterker kanskje 10-15.000. Du kan med andre ord få mange andre gode produkter til denne prisen. Men ingen av dem er McIntosh.