Jeg vet ikke om det var Tony Bennett eller Diana Krall som gjorde at jeg skjønte det. Kanskje var det bare refrenget på Allright, Okay, You Win, som trigget noe i underbevisstheten, men jeg kjente at den nye Yamaha A-S2200 var i ferd med å krype under huden på meg.
Det kan ha vært retrodesignet som trakk meg til den i utgangspunktet, men etter noen uker på testbenken, er det lyden fra A-S2200 som gjør at den i min bok, står som den mest overbevisende forsterkeren på en god stund.
Den integrerte A-S2200 er den midterste i Yamahas serie på tre, integrerte forsterkere i premium-klassen – A-S1200, A-S2200 og A-S3200. Som er bygget på samme måte, men mer påkostet med dyrere komponenter, kraftigere strømforsyning og bedre mekanisk kvalitet, ettersom prisen øker.
Forsterkerne er rene analoge konstruksjoner, helt uten digitale tilkoblinger, strømming eller nettverkstilkobling. Det kan fort gjøre dem uaktuelle for noen, som heller vil velge Hegel H190 eller Naim Uniti Atom, som har alt dette, men mangler noe Yamaha-forsterkeren har: Platespillerinngang. Både for MM- og MC-pickup.
Sånn sett konkurrerer Yamaha mer med Marantz Model 30, som heller ikke har DAC eller nettverk, men en svært vellydende platespillerinngang.
Balansert og analog
De tre nye integrerte Yamaha-forsterkene, har hentet svært mye fra high-end forsterkersettet C-5000 og M-5000, og Yamaha sier at de har forsøkt å bevare arven fra 5000-settet ved å kopiere de mekaniske og elektriske kretsløsningene, bare skalert ned til integrerte forsterkere.
Det har gjort at likhetene mellom de tre forsterkerne er flere enn ulikhetene. Bortsett fra at A-S1200 ikke har balansert kretsløp hele veien som de to dyrere forsterkerne har. Den har heller ikke messingksokkelen på trafoen og de samme påkostede PC-Triple C-kablene på utgangene, eller hodetelefonutgangen med diskrete kretser, som de dyrere forsterkerne har.
Lekker kvalitet
Yamaha-forsterkeren er uforskammet forseggjort. Tresidene i sort pianolakk og den børstede aluminiumsfronten i sort eller sølv, det analoge effektmeteret, og de silkemyke kontrollene – deriblant volumkontrollen, gir en skikkelig solid dose luksus.
En lekker detalj er hvordan volumkontrollen fysisk dreier opp eller ned, når man trykker på mute-knappen.
Det er ikke noe dårligere på baksiden, hvor solide, doble, høyttalerterminaler flankerer en gylden rekke med analoge innganger, deriblant en balansert inngang (som man kan invertere polariteten på), og inngang for platespiller.
Man kan bruke de fleste MM- og MC-pickuper på A-S2200, men vi savner muligheten for i det minste å matche belastningen til en MC-pickup. Tilsvarende det Marantz tilbyr på Model 30: 33, 100 og 390 ohm, eller som Yamaha gjør på forforsterkeren C-5000.
Stålbass og silketøy
Det er omtrent det eneste vi har å utsette på Yamaha-forsterkeren. For platespillerinngangen lyder fremragende. Superdetaljert, åpen og med den vibrerende dynamisk kontrast som løfter kjedelige innspillinger. Men pass på å matche den med en MC-pickup som trives med 50 ohm belastning. MM-pickuper er ren plug and play, på 47 kOhm.
Men det er via den balanserte inngangen med en CD-spiller som lydkilde, at det virkelig gnistrer av Yamaha-forsterkeren. Siden Yamaha ikke var å stand til å finne noen av de snart sluttsolgte og utgående Yamaha-spillerne i CD-S-serien, brukte vi vår McIntosh MCD600, som også har digitale innganger, som hovedkilde, og det skal jeg si sparket liv i leiren.
Men først pakket vi opp A-S2200 og satte den ved siden av en Hegel H360. Litt A-B-testing avslørte at Hegel-forsterkeren har strammere bassdynamikk og mer krefter og kontroll når man spiller høyt, men Yamaha-forsterkeren har fetere bass og mye mer romfølelse. På våre Sonus faber Olympica III, fikk Leif Ove Andsnes Beethoven-innspilling mer dybde og klang, og klavertonene fikk klinge mer ut med Yamaha-forsterkeren.
Det samme gjelder Hegel H190, som i likhet med H360, har referansekvaliteter i sin klasse, men også her leverer Yamaha-forsterkeren musikken innpakket i gullfarget og skinnende silke, mens Hegel-forsterkeren til sammenligning, pakker musikken inn i en nøytral, polert stålramme med tilhørende tyngde.
Det kanskje mest overraskende med A-S2200, var måten den gjenga bass på. Det smalt mer av trommene til Pick Withers eller Jack DeJohnette, og særlig gjaldt det stortrommer, men også kontrabasser. Som kanskje er bedre definert på H190, men ikke så saftig og tung som på Yamaha-forsterkeren.
De små Audiovector R1 Arreté, vant mye på Yamaha-ens sjenerøse bassdynamikk, og det ga klaverklangen på Keith Jarretts Køln-konsert, mer klangdybde og et solid fundament.
Vokaler er et annet område hvor det skinner av A-S2200, som gir øyeblikkelig gåsehud på opera-arier, såvel som Diana Krall og Tony Bennett i duett. Korsang har sjelden hørtes så oppløst og klangfullt, og den får fram detaljer i et ekstremt finmasket lydbilde, som forteller oss at Yamaha har jobbet mye med å fjerne det grå sløret som ofte hefter ved mange forsterkere.
Selv i denne prisklassen.
Konklusjon
Yamaha A-S2200 dekker ikke alles behov, men med primært analoge lydkilder, spiller den integrerte forsterkeren himmelsk. Den lyder langt kraftigere enn oppgitt, og åpner for musikken på samme måte som når et teppe trekkes fra scenekanten. Man får lyst til å klappe i hendene når musikken stopper, så engasjerende er den. Den gjengir bass og trommer med en autoritet som får Lars Ulrich til å rødme, sopraner til å synge som engler, og fyrer opp varmen på romantiske ballader, så det drypper av veggene.
