Hvis man betaler 5.000 kr for et par hodetelefoner, forventer man at lyden er fantastisk. Det er den på Sonys nye toppmodell, men den er ikke perfekt.
Etter noen uker på testbenken, er det endelig klart for dommen. Sony har jobbet aktivt med å lage nye produkter som alle støtter det nye begrepet – Hi-Res, som forteller at her vanker det lyd som er tilpasset studio master-kvaliteten musikk blir spilt inn og mastret i. Altså lydfilen som vi før aldri fikk tilgang til med CD og MP3-filer, men som nå dukker opp på nettsteder som selger høyoppløste musikkfiler til entusiastene. Sony tar HD-lyden, eller Hi-Res som de kaller det, på største alvor og har derfor en rekke nye produkter som er tilpasset nettopp HD-lyd.
Hodetelefonene her er bare et av mange Sony-produkter som skal støtte 24-bit/96 kHz-lyd, som er tallene bak HD-lyd (eller Hi-Res). Noen av kravene til for eksempel hodetelefonene, er at de skal ha båndbredde over 50.000 Hz – helst opp til 100.000 Hz. Eller langt, langt over det hørbare området. Til sammenligning stopper CD på 20.000 Hz, og de færreste voksne mennesker med god hørsel, klarer å høre noe særlig over 15.000 Hz.
Så hva er poenget, kan man betimelig spørre.
Bits- og frekvensforvirring
Den økte båndbredden har sin misjon når man snakker om signalbehandling av musikken, fordi 24-bit og 92 kHz eller 192 kHz, gjør det mulig å flytte signalprosesseringen langt vekk fra det hørbare området. Bonusen er at eventuell støy også flyttes vekk fra det hørbare frekvensområdet, men det er ikke lett å forstå hvorfor hodetelefoner har en fordel av å rekke til 100 kHz.
For jeg kan med hånden på hjertet ikke si om jeg merker det på MDR-Z7. Som er Sonys nyeste toppmodell, blant high-end hodetelefoner for seriøs musikklytting.
En stor en sådan. De enorme, men forbausende lette, lukkede øreklokkene, huser nemlig Sonys nyeste hodetelefonelementer. De er 70 mm (!) i diameter, og dekker størsteparten av ytterøret på voksne mennesker. Derfor er putene tilsvarende store – og komfortable. Med det resultat at du kan ha de på lenge uten å bli sliten.
Du kan godt ta de med ut og bruke dem på mobilen. Hvis du er villig til å ofre maks volum, kan de spille fint på en bra smartmobil, men de kommer ikke til sin rett før du plugger dem i en god hodetelefonforsterker. Derfor brukte jeg Fostex batteridrevne hodetelefonforsterker på mobilen, Sonys nye PHA-1AC (se egen test), McIntosh MHA100 og Oppos fremragende HA-1. Sony-forsterkeren har forresten – ikke bare 24-bits DAC med støtte for Hi-Res, men også dobbelt sett med minijackutganger sånn at man kan bruke hodetelefonene med balansert lyd (kabler følger med). For lavere støygulv, og potensielt bedre lyd.
Fine greier, altså, men når alt kommer til alt skal det låte bra – og det gjør Sony MDR-Z7 til gangs. Men som sagt, de er ikke perfekte.
360 graders lydbilde
De enorme elementene gjør seg kjapt bemerket. Du skal ikke mange taktene ut i Shock Me Like a Monkey med Dave Matthews, for du skjønner at det er seriøs dypbass i hodetelefonene. Knallhard, massiv og potent som en hjullaster på flybensin, men også litt treg. Ikke svampete, men bassen er ikke så stram og kirurgisk som på Shure SRH-1540 eller Sennheiser HD700 for den del.
Men Sony-hodetelefonene briljerer med et vanvittig oppløst og detaljert lydbilde, hvor stereoperspektivet er mye bredere (på en god hodetelefonforsterker) enn fra de fleste hodetelefoner vi har testet under 10.000 kr. De er rå på å polere smådetaljer og nyanser slik at de skinner om kapp i lydbildet. Og diskanten er så luftig og myk som man bare kan drømme om. Vokaler er skremmende godt gjengitt, uansett om det er barytoner eller sopraner, og akustiske instrumenter klinger nyansert i det store lydbildet hodetelefonene skaper.
Det blir ikke veldig mye bedre enn dette, så hva er det egentlig å trekke for?
Mellomtonen. Tross all verdens luftighet og åpenhet, for ikke å snakke om fraværet av betoning eller fargning, er mellomtonen slank. Klavermusikk, store orkestre, tenorstemmer eller elgitarer lyder ikke så fyldig som man skulle ønske. For 5.000 kr.
Legger man til bassens – etter timevis med spilling – litt trege respons på enkelte frekvenser, sitter man igjen med følelsen av at Sony bare neste klarte å lage en sensasjonelt god hodetelefon til prisen. Slik den er nå, er den bare fantastisk, men ikke perfekt.
Konklusjon
Sony MDR-Z7 bør prøves før man kjøper. Det bør forsåvidt alle hodetelefoner til 5.000 kr. Men det kan tenkes at mange finner hodetelefonenes samlede kvaliteter, og de er mange, så oppløftende, at de kan leve med at de ikke er perfekte. Det store lydbildet, den enorme bassdybden og måten de klarer å skape en nærmest 360 graders perspektiv, er ganske enestående. For oss andre er det bare å glede seg til MDR-Z7 mk II.
