Anlegget fra Sony er testens eneste med autooppsett, takket være en medfølgende målemikrofon som plasseres i ørehøyde ved sofaen. Ett tastetrykk, og anlegget er satt opp.

Høyttalerne er avrundede og kompakte, men ikke så små som de til Panasonic. Senterhøyttaleren er meget slank og vekker en viss skepsis til dialoggjengivelsen. Tross alt skal det litt til å gjengi en stemmes frekvensregister. Da får vi stole på at subwooferen gjør sin del av jobben her.

Anlegget strømmer musikk over nettverket, og den medfølgende iPod-dokken tapper lyd fra Apples bærbare spillere av diverse slag. Nettverkstilkoblingen gir i tillegg tilgang til Sony Bravia Internet Video, som strømmer videosnutter fra Sonys portal.

Lydkvaliteten
Hva lydkvaliteten angår fokuserer Sony på gjengivelsen av det såkalte presensområdet, altså det mest fremtredende frekvensområdet i en stemme. Det gjør at dialogene på film og sangstemmer på musikk er meget lett å tyde selv ved lavt lydnivå. Dessverre er dette også det skarpeste frekvensområdet (2-4kHz), som gjør at lyden blir i kvasseste laget. Enten det er musikk eller film som står på menyen, føler vi at det blir nokså skarpt og hardt.

Selv en majestetisk film som Ringenes Herre på Blu-ray mister sin storhet og blir en nokså flisete og tynn opplevelse. Dialogene er heller ikke robuste og kraftige nok. Den onde Sauroman sin dype røst og Entenes gjennomtrengende, dype stemmer, sender Sony-anlegget fort i knestående, hvis man vil spille litt høyere enn vanlig TV-nivå. Det er også begrenset kontroll i bassen.

Mens noen konkurrenter gjør en seriøs justeringsjobb for å få det optimale ut av billige og dårlige komponenter, kan det virke som om Sony har gjort lite annet enn å montere dem inn. Jeg tviler på at ingeniørene har sendt dette anlegget ut på samlebåndet med et klapp på egen skulder for et godt stykke arbeid.

Også i denne testen: