Man skal ikke la seg lure av designet, som ligner det meste av systemkameraer der ute. For innovasjonene sitter på innsiden av Sony SLT Alpha 77. Et systemkamera som flytter grenser på mange områder. Og som har gitt konkurrentene noe å strekke seg etter. Særlig de med påkostede kameraer i høyere prisklasse, myntet på kravstore amatører eller proffer.
A77 er blant mye, det første systemkameraet med så mye som 24,3 megapiksler, på en bildebrikke (CMOS) i det velkjente APS-C-formatet. Det er også det første med en helt ny søker, som ikke er optisk eller bruker LCD, men et OLED-panel på ekstreme 2,4 megapiksler (XGA-oppløsning 1024 x 768 x 3). I seg selv nok til å få det til å rykke i utløserfingeren, både for entusiaster og proffer. Det benytter også Sonys SLT-teknikk med et fastmontert og gjennomskinnelig speil, som både slipper gjennom lys til bildebrikken, og reflekterer lys til OLED-søkeren og skjermen. Fordelen er mindre mekanikk i veien når bildet skal tas, og raskere responser.
Spesielt på serieopptak.
Men det er mer. Sony har fått frem en ny Exmor bildeprosessor, som ikke bare støtter full 1080p HD-videoopptak med autofokus, i 50 fps hastighet, det kan også skyte stillbildeserier med hele 12 bilder per sekund. Riktignok i veldig korte serier, men det er like fullt ny rekord. Skyter man både råfiler og jpeg samtidig, får man 11 bilder i serie, eller 13 eksponeringer på jpeg i høyeste kvalitet.
Det er ikke alt A77 kan. På baksiden av det værtette huset sitter en 7,6 cm vri og vippbar skjerm, på toppen en praktisk tegnrute som viser all basisinformasjon, men innvendig er det både mekanisk bildestabilisator, GPS-logging av tid og sted, ISO-lysfølsomhet fra 100 til 16000 ISO, pluss 50 ISO og 25600 ISO (flerbildeeksponering), og en lang, lang rekke innstillingsmuligheter av den typen man gjerne finner på de mest avanserte kameraene.
OLED-søker
Sony-kameraets konvensjonelle utseende til tross, så mye innovasjon i ett og samme kamera er det lenge siden vi har sett, og det er få av konkurrentene som matcher spesifikasjonene. Foruten den klasseledende oppløsningen og skuddhastigheten, har alle konkurrentene klassisk optisk søker. Noe mange faktisk foretrekker, og foruten Olympus VF-2, er det få LCD-søkere som er noe særlig attraktive å bruke i praksis. Den tenner automatisk og skjermen slukker, når du løfter kameraet til øyet.
Personlig har jeg tilhørt de som elsker store, lyse optiske søkere (tenk eldre Minolta, Hasselblad, Contax, Nikon F3 HP for eksempel), og sett ned på de små grumsete LCD-søkerne, som en nødløsning bare. Men Sonys OLED-søker er ikke bare stor, den er kjempestor, ikke grumsete i det hele tatt og med en fargegjengivelse og kontrast en LCD-søker bare kan glemme.
Fordelen sammenlignet med den optiske, er at du ser motivet selv når det er mørkt. Eller i lite lys. En fordel blant annet når man skal fokusere manuelt, som det kan hende man må i dårlig lys, når autofokusen ikke fikser det. OLED-søkeren vil prøve å kompensere for endringer i lys og kontrast ved å øke lyset i søkeren, det kan være irriterende særlig utendørs, fordi søkeren ikke alltid er kjapp nok til å kompensere.
Citius, Altius, Fortius
Fotografen kan stille og endre nesten alt man kan drømme om på A77. Utvalget av innstillingsvalg er enormt, man kan velge graden av skyggekompensasjon som på andre Alpha-modeller fra Sony, men også graden av HDR (High Dynamic Range) opp til seks eksponeringstrinn, og blant mye annet fininnstille de fleste av de 11 kreative filtrene Sony har bakt inn i A77. Knappene for lysfølsomhet (ISO), eksponeringslås (AEL) og autofokus/manuell (AE/MF), kan til sammen styre 8 ulike funksjoner du bestemmer selv i oppsettmenyen. Kompaktkameraer har lenge hatt 3D panorama, det har også A77 fått, som gir opptil 7152 x 1080 pikslers panorama, med en viss 3D-effekt. Eller hele 12416 x 1856 piksler om man ikke trenger 3D-effekten. Det er ikke sikkert sportsfotografer faller for 12 bps, så lenge seriene blir så korte. I redusert jpeg-kvalitet (standard og fin komprimering) klarer bufferen 18-19 eksponeringer, før man må vente noen sekunder til bufferen er tømt og kameraet er skuddklart igjen. Til sammenligning skyter Canon EOS 7D 15 bilder i serie på råfiler, og hele 126 jpeg-filer i serie, med 8 bps skuddhastighet. Riktignok fra 18 megapiksler bildebrikke og langt mindre datastrøm enn A77s 24,3 megapiksler leverer, men dog.
Kjapp autofokus
Kameraets fasebaserte autofokussystem er nytt. Med 19 fokussensorer hvor 11 er følsomme kryssensorer, er A77 både kjapt til å finne fokus, selv i lite lys, og spore objektet for eksempel på actionscener. Hvor kameraet fokuserer mellom hver eksponering når man skyter raske bildeserier. Man kan dessuten fininnstille autofokusen på kameraet i ±20 trinn, for å optimalisere fokusplanet, slik at man får det skarpt akkurat der man ønsker hver gang kameraet låser fokus.
Kamerahuset virker solid bygget. Det er ikke vanntett, men forseglet mot vær og vind. En røff tur i 60 knop og dertil hørende sjøsprøyt klarte ikke å ta knekken på kameraet, som fint tålte en tur under springen etterpå for å skylle av saltvannet. Men noe fukt hadde trengt seg inn i hengslene til skjermen, som hikket og slet med å vise skjermbildet en stund etterpå.
I hånden
Det solide huset er såpass stort at det er mye plass å gripe rundt. Så ligger det godt i hånden også, men jeg føler at styrepinnen krever litt tilvenning, og startstopp-knappen for videoopptak hadde jeg foretrukket en lås på. Eller muligheten til å programmere en annen funksjon. Det er så mye som kan skreddersys til eget behov på A77, at det burde Sony også ha tenkt på. De burde også beholdt navigeringsskjermen som man kunne velge og endre et bredt utvalg funksjoner på. På A77 kan man trykke på Disp-knappen for å få den frem, men nesten ingen av innstillingene som vises kan endres. Da må man trykke på Fn-knappen for å gå til et nytt skjermbilde. Hvor man kan endre et bredt utvalg innstillinger.
Som en liten bonus har Sony lagt inn en digital telekonverter, som man aktiverer med et tastetrykk. Da kan man velge mellom 1,4 x eller 2 x utsnittet, og trekke motivet nærmere på den måten. Med kameraets ekstreme oppløsning blir heller ikke tapet av bildekvalitet for ille når man bruker digitalzoomen.
Bildekvalitet
Utvalget av objektiver til Sonys systemkameraer i Alpha-serien øker sakte, men sikkert. A77 kan leveres med en helt ny zoom, SAL 16-50 mm SSM, lysstyrke f2.8 (dekker bildevinkler tilsvarende 24-75 mm), som er solid og værtettet. Akkurat som kameraet og batterigrepet til A77. Det er et relativt stort objektiv, veier 577 gram og har 72 mm filterfatning, tre ED-glass mot diffraksjon og asfæriske linseelementer for jevnere spredning av lys i hele fargespekteret.
Objektivet bruker Sonys kjappe og lydløse SSM-motor, og har både fokusmarkeringer og en låseknapp som holder zoomen på 16 mm. Praktisk når man bærer kameraet over skulderen. Zoomobjektivet bidrar i stor grad til den høye bildekvaliteten fra A77. Fortegningen på 16 mm er dens eneste reelle ulempe, for da er den merkbart tønneformet, heldigvis uten betydelige skarphetsavvik. For objektivet er forbausende skarpt over store deler av bildeflaten på 16 mm og f2.8. Velg blender f3.5 og skarpheten kryper lengre ut i hjørnene, og ved f5.6 er det nesten jevnt skarpt ut i hjørnene. Enda bedre er det på 24 mm, hvor også den verste linjefortegningen har gitt seg. På 24 mm og 50 mm er skarpheten fortreffelig over hele bildeflaten fra f4.5 til f11. Ikke er det vignettering å snakke om heller. Og man kan aktivere kameraets automatiske korreksjon av vignettering, kromatisk aberrasjon (fargebrytning) og linjefortegning, om ønskelig. Den optiske konstruksjonen er altså meget god, og bidrar også til at kameraets ekstreme oppløsning kommer til sin rett. Med 24,3 megapiksler klarer A77 å hente frem detaljer som kan se mindre tydelige ut fra mange andre kameraer, men igjen, dette avhenger alltid av optisk ytelse. Uten det er flere megapiksler å kaste babyen ut med badevannet. Noe vi har sett mye av blant annet på kompaktkameraer.
Kontrast og bildedynamikk er strålende fra A77. Det dynamiske omfanget gir skikkelig dypt sortnivå, med fine graderinger samtidig som høylys ikke brenner så fort ut at detaljer og konturer i lyse deler av motivet forsvinner.
På et kamera med så høy pikseltetthet, gruet jeg meg til å sjekke bildestøy. Som jeg fant mengder av. Men først på 3200 ISO og råfiler. Med moderat støyreduksjon påslått var den godt temmet helt opp til 3200 ISO på jpeg-filene. Da kunne jeg se tydelig, men finkornet, støy på iMac-ens kalibrerte 2,5K-skjerm, men støy var knapt synlig på avstand eller på utskrifter i A4. 6400 ISO derimot, ga meg merkbart mer støy, igjen godt dempet, men synlig på jpeg også, mens både fargestøy og kornstøy (i grått) på 12800 og 16000 ISO er på grensen til hva man kan akseptere, mener jeg.
Likevel, A77 ligger på nivå med Nikon D7000 og Canon EOS 7D på dette området, men A77 må se seg slått på målstreken av D7000s glimrende algoritmer for støyreduksjon, som også klarer å få frem flere detaljer fra jpeg-filer på veldig høy ISO.
Fargegjengivelsen fra jpeg-filene opplevde jeg som meget balanserte, litt overmettet i rødt og blått, men ikke mer enn at man lett kan kompensere for det. De litt viktigere hudtonene kom godt til sin rett og råfilene gir fotografen mye å gå på i etterbehandling av bildene.
Video
Kameraet har fått en elektronisk lukker (første gardin) som reduserer den fryktede geleeffekten som kan oppstå under videoopptak. Den kan oppstå når man panorerer ved at objekter får en synlig geleeffekt i det vertikale planet. Med en elektronisk lukker reduseres faren for det betydelig. Gledelig nok kan man gjøre opptak med 50p og 24 fps i AVCHD 2.0 HD-format. Og med så høy datastrøm som 28 Mbps, noe som gir så godt som flimmerfrie opptak om man velger 50p, eller den klassiske filmlignende flimringen 24p gir. En drøm for videofotografen, som også kan glede seg over klasseledende videokvalitet. Oppløsningen er som på alle kameraer, med full 1080 HD, men A77s fargegjengivelse, kontrast og skarphet fri for flimmer, gir en langt mer kringkastingslik HD-kvalitet. Med separat stereomikrofon tilkoblet kameraet, kan man også glede seg over betydelig bedre lydkvalitet enn fra de integrerte mikrofonene.
Konklusjon
Med SLT Alpha 77 har Sony et verktøy for proffer og kravstore amatører, som ettertrykkelig setter konkurrentenes modeller på plass, på mange, om ikke alle områder. Kameraets styrke ligger i kombinasjonen av oppløsningen og skarpheten fra en ekstrem bildebrikken og det superbe zoomobjektivet. Den fenomenale elektroniske søkeren setter en ny standard for kvalitet, mens kameraets kjappe responser og skuddtakt, gjør det så mye mer anvendelig enn mange andre kameraer. Ikke er det mye å utsette på bildekvaliteten heller. I overkant mye bildestøy på de høyeste ISO-verdiene, er det eneste å trekke for. Resten av kameraets samlede kvaliteter er så overbevisende at vi skjønner det om konkurrentene skjelver i buksene.
