: Olympus OM-D E-M1

Når man skal kåre historiens viktigste produkter, innen kamerasegmentet, er dette en opplagt kandidat. Mot alle odds har det alt som skal til for å lokke Canon og Nikon-kundene ned fra gjerdet, til et fullverdig kamerasystem som både er rimeligere og mer kompakt. Men samtidig uten at man mister noe i bildekvalitet eller ytelse.

Tvert i mot vil jeg si.

Historisk sett stammer dette kameraet fra OM-1 som ble lansert i 1972. På mange måter ble det et av historiens viktigste systemkameraer. Spol fremover 40 år til den første digitale utgaven: OM-D EM-5. Et kamera hvis design viste tydelig hvor inspirasjonen var hentet fra.

Noe man også gjenkjenner i den andre digitale utgaven i OM-serien: OM-D E-M1. Et kamera som kommer i tillegg til – ikke erstatter EM-5, og som er rettet mot proffmarkedet.

Kameraet skiller seg fra E-M5 på flere områder. Bildebrikken uten lavpassfilter er 16 Mp, men forbedret, det samme er bildeprosessoren – TruePic VII. Den hybride autofokusen er enda mer presis, den elektroniske søker mye større og bedre oppløst, og ergonomisk sett har Olympus begynt med blanke ark her. Det merkes.

Laget for proffer
Det er tvilsomt om kameraet vinner noen designpriser. Den kantede formen og asymmetriske plassering av knapper og ratt, ser kanskje kaotisk ut ved første øyekast, men er innmari praktisk i daglig bruk. I stedet for at kameraet skal tiltale øyet, har Olympus ingeniører vært opptatt av at det skal ligge godt i hånden.

Noe det så avgjort gjør. Fra det øyeblikket man løfter opp kameraet første gang, skjønner man at alt stemmer. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg fant så lite å sette fingeren på. Betjeningen er forbilledlig. Fingrene faller naturlig over knapper og ratt, og de to programmerbare knappene på fremsiden, bidrar til å gjøre kameraet nesten perfekt ergonomisk. Her får du full kontroll. Ofte trenger du ikke en gang løfte kameraet vekk fra øyet for å gjøre justeringer.

Solid bygget
To kontrollhjul på toppen, programmerbare knapper overalt, og en svært god pekeskjerm gjør kameraet svært enkelt å bruke. Knappene på kamerahuset gir et tilfredsstillende klikk når man trykker på dem, og det gummierte håndgrepet gir et sikkert grep. Alle åpninger rundt knapper, ratt og luker, er forseglet. Med andre ord, dette kameraet kan stå ute i minusgrader og snø ned, tas med inn og om nødvendig skylles i lunket vann.

Det har selvsagt wi-fi innebygget, og det er enkelt å sette opp. Last ned en QR-skanner til mobilen, og skann QR-koden på kameraskjermen, så er kamera og mobil tilkoblet. Verre er det ikke.

Kameraet har flere forbedringer om man sammenligner med OM-D E-M5. Den femaksers integrerte bildestabilisatoren er den samme. Altså den beste i markedet for tiden. Den fungerer i fem akser, og flytter opphenget til bildebrikken, som betyr at den virker på alle objektiver.

Korteste lukkertid er nå 1/8000s, slik at man kan ta bilder i godt lys, med full blenderåpning, uten å behøve et gråfilter for å kunne fotografere med lengre lukkertider. Noe man kan oppleve på E-M5 med 1/4000s som maks lukkertid, og blender f1,7.

Andre forbedringer i E-M1 er fokusmarkering som man bruker for å stille skarpt under manuellfokusering, HDR-miksing som øker bildedynamikken, X-synkronisering for eksterne blitsrigger, 1/320s blitssynktid, mikrofoninngang, korreksjon av linjefortegning, fargebrytning, og sensorer for fasefokus på bildebrikken.

Forbedret fokuspresisjon
Kameraets nye fasebaserte fokusdetektering fungerer også på eldre optikk, som Olympus Four Thirds-objektiver. Vi har ikke testet det, men Olympus hevder at gamle autofokusobjektiver fokuserer raskere med E-M5 enn med E-M1 og E-5. Det som er sikkert, er at kameraet fokuserer lynraskt med dagens Panasonic- og Olympus-objektiver.

Normalt bruker kameraet 81-punkters kontrastbasert fokus, men når det skal fokuseres raskt på serieopptak, kombineres det med 37-punkters fasebasert fokus. Da er også følgefokus inkludert. Fotografen kan også korrigere for fasefokus, på hver av de 37 fokuspunktene og flytte fokusposisjonen on the fly. Hvis det skulle være nødvendig. Objektiver oppfører seg nemlig ulikt på fasefokus. Man kan også velge fokuspunkter individuelt, eller i grupper.

Den beste søkeren
Olympus har integrert den nydelige VF-4-søkeren i kameraet. Det er et kjempepluss. Den elektroniske søkeren gir nemlig et enormt søkerbilde med 0,74 x forstørrelse og 2,36 Mp oppløsning, som er praktisk talt like stort som den optiske søkeren i et fullformatkamera som Canon EOS 1DX.

Søkeren kan justere belysningen automatisk avhengig av lyset i motivet, og har rask nok oppfriskningsfrekvens, til at søkerbildet ikke flimrer og hakker. Det gir et meget behagelig søkerbilde, som føles mer naturlig enn i andre elektroniske søkere. Spesielt i lite lys, hvor andre søkere blir alt for lyse. Det er ingen tvil om at dette er fremtiden for søkere. De elektroniske blir stadig bedre, og det er kun et spørsmål om tid før de fleste foretrekker elektronisk, foran optisk søker.

Bildekvalitet som banker det meste
Olympus har beholdt de mange kunstfiltrene vi kjenner fra før, og her er det flere muligheter for å gjøre justeringer i dem. Slik at man kan tilpasse effekten til egen smak. De kan også kombineres med en ubesudlet råfilkopi, slik at man også har en fil for etterbehandling.

Her er det også mulig å endre metning og fargetemperatur, på hver av de to kontrollhjulene på toppen. Olympus kaller det Color Creator. Slik kan man umiddelbart legge fargene i varmere retning, eller gradvis redusere metningen og samtidig se endringene i søkeren. Snedig.

Med de ulike objektivene – det finnes 49 stykker – jeg brukte under testen, og flere hundre bildefiler å vurdere, tok det en stund å få bekreftet førsteinntrykket av kameraet. Den generelle bildekvaliteten er nesten 100 prosent lik som i OM-D E-M5, og Panasonic Lumix GH3. De to beste kompakte systemkameraene i denne klassen. Panasonic-kamerat har bedre videospesifikasjoner, men detaljskarpheten på stillbilder er litt bedre på E-M1.

Det betyr at kameraet er best i klassen. Med en fenomenal skarphet opp til 6400 ISO. Hvor støyreduksjonen (den kan reguleres og slås av) demper detaljskarpheten, men slår man den av bedres den. Med noe mer kornstøy som resultat. Bildefilene er i praksis strøkne opp til 6400 ISO, og bare pikselkikkere vil finne noe å kritisere. 25600 ISO er derimot veldig grumsete, og her drukner smådetaljer i hard støydemping. Som man egentlig ikke bør slå av på så høye ISO-verdier.

Interessant nok ser bildedynamikken ut til å være bedre enn på E-M5. Kameraet er fullt på høyde med Nikon D7100 eller Sony NEX-6, og velger man automatisk kontrastgradering, er den faktisk bedre. Særlig i mørke områder.

Men det er fargebalansen som viser hva Olympus ingeniører kan. Råfilene er utmerkede og gir deg mye å gå på i etterbehandling av bildene, men jpeg-filene er ofte så nær opp til det optimale at jeg mange ganger droppet å bruke råfilene til noe som helst. Det er særlig hudtoner som ser strøkne ut i jpeg-versjonene fra E-M1.

Fenomenal fulltreffer
Hvis man skal få noen vesentlig forbedring av bildekvaliteten man får fra Olympus OM-D E-M1, må man strekke seg til fullformat 35 mm-kameraer. Som ofte har større fotosensorer på bildebrikken. For bildekvaliteten er det lite å utsette på, men det er mye å si om anvendelighet. Et kamera som E-M5 er ikke blant de minste kompakte systemkameraene. Men det er betydelig mindre enn Nikon D7100, Pentax K-5 II eler Canon EOS 70D. Legger man til en normalzoom, en lyssterk vidvinkel og en portrettele, er Olympus-pakken vesentlig mer kompakt enn tilsvarende speilreflekspakke.

Derfor er Olympus OM-D E-M1 et meget interessant alternativ, hvor man får gnistrende rask autofokus, strøken bildekvalitet og fullkommen betjeningsvennlighet. I et bunnsolid kamerahus hvor alt er smeltet sammen til perfeksjon.