: Nikon D4

Nikons nye D4 er skreddersydd for proffotografen som trenger et raskt, pålitelig kamera, med ekstreme egenskaper og klasseledende bildekvalitet. I hvert fall om man skal tro markedsavdelingen til Nikon. Dette er kameraet som skal etterfølge D3s. Et av, om ikke det beste av de proffe speilreflekskameraene vi har testet.

Kameraer som dette er laget for å dekke krevende fotografers krav til et verktøy som ikke skjelver ved synet av kulde og snø, skitt og gjørme, og som behersker alle lysforhold like godt. Dessuten må det være kjapt nok til å fange en kongeørn på jakt, en hockeyspillers akselerasjon, eller en Formel 1-bil som kommer fykende mot kameralinsen. Ikke noe man velger et nybegynnerkamera til, selv om enkelte av dem nok kunne fanget inn en flygende kongeørn, men neppe overleve tøffe klimaforhold. Et Nikon D4 skal tross alt tåle at det sludder omtrent på tvers, i en 90 minutter lang fotballkamp, uten at kameraet kneler og ødelegger arbeidsdagen til sportsfotografen.

Kjappere enn sin egen skygge
Så det er solid bygget. Omfattende forseglinger rundt luker, knapper og ratt, skal holde alle værforhold ute. Tykk gripevennlig gummi dekker store deler av kamerahuset i lettmetallegering. Og det er raskt. Lynende raskt. I våre tester klokket det inn om lag 10 bilder per sekund så lenge utløserknappen var inne. Med autofokus. Hvor nesten alle av flere hundre eksponeringer var skarpt fokusert. Nikon sier at D4 kan klemme inn 11 bps hvis autofokus og eksponering låses på første bilde, og skulle man trenge det, er det mulig å skyte hele 24 bps, om man reduserer oppløsningen fra 16,2 til 2,5 megapiksler.

Nok megapiksler
Imponerende tall. Kan hende mener noen at 16,2 mp er snaut, når Nikon allerede har klemt inn 36 mp i D800 (og D800E). Også det på en fullformat CMOS bildebrikke, med bildeflate på 24 x 36 mm. Men de færreste i målgruppen til D4 – eller det rivaliserende Canon EOS 1DX med 18 mp – har behov for maks antall megapiksler. De er nok mer interessert i skuddhastighet og fokussporing. For med 16,2 mp på en fullformat bildebrikke, er man nesten garantert svært lav bildestøy, uansett ISO-følsomhet. En fotograf kan skyte innendørs, og velge opp til 201.800 ISO. Glimrende for de situasjoner hvor man ikke vil eller kan bruke blits. Og perfekt sammen med for eksempel håndholdt fotografering med teleobjektiver, når man trenger korte lukkertider. Selv innendørs.

Autofokusen på D4 er oppdatert sammenlignet med D4, og skal være mer følsom i lite lys, også med objektiver som har moderat lysstyrke. For eksempel f5,6. Kameraet har endelig fått full 1080/24fps HD-videoopptak, mot 720 på D3s, og strømmer ukomprimert video til minnekortene. Forresten er D4 det første kameraet som også støtter den nye XQD-typen minnekort. Vårt testeksemplar ble levert med et Sony XQD-kort med skrivehastighet opp til 125 MBps, og kortleser. Det er mengder med andre, mindre oppgraderinger, både teknisk og funksjonsmessig, men her skal vi av plasshensyn ta for oss de aller viktigste.

I bruk
Sammenlignet med det fantastiske Nikon D3s, er det flere forbedringer også utenpå kamerahuset. Siden ISO-følsomheten er rekordhøy på D4, har kameraet fått bakgrunnsbelyste knapper på venstre side av – og under skjermen, som er litt større her (3,2”), og et belyst funksjonshjul på toppen. Som lyser opp når man flikker strømbryteren til høyre for å tenne skjermbelysningen.

En egen knapp for start og stopp av videoopptak er plassert på toppen, ved siden av utløserknappen, hvor den hører hjemme etter min mening. På baksiden har Nikon lagt inn to joysticker – en for horisontal og en for vertikalt grep – som gjør det enklere å navigere i innstillinger. Effektivt, men ikke like effektivt som Canons hjul, eller Olympus OM-D E-M5s to ratt på toppen av kameraet. Knappene foran rundt objektivet er blant knappene som kan programmeres til å aktivere en funksjon, slik at fotografen selv kan bestemme hvilke funksjoner som er viktigst å ha umiddelbar tilgang til.

Brukere av D3s vil kanskje trenge litt tilvenning til de nye knappeplasseringene, men de vil i stor grad møte den samme gjennomførte ergonomien, som gjør D4 til et letthåndterlig og oversiktlig kamera. Vekten har økt med om lag 100 gram, men vektfordelingen, selv med AF-Nikkor 70-200mm f2.8G ED VR II påmontert, gjør kameraet til en lek å arbeide med. Man føler hele tiden at kameraet spiller på lag, med kjappe responser, stort og lyst 100 prosent søkerbilde og en bildekvalitet hvor man skal lete med lupe for å finne noe å trekke for.

Bildekvalitet
Man kan selvsagt frykte enorme mengder bildestøy på de høyeste ISO-verdiene. Det er det liten grunn til. Når vi ser på testfilene tatt med blant annet AF-S Nikkor  50mm f1,4G og AF-S Nikkor 85mm f1,8G, er oppløsningen og detaljskarpheten fremragende fra 100 til 12800 ISO. Det er ikke lett å se hva man skal med 20 ekstra megapiksler, når D4 så til de grader leverer varene med 16. Man kan se antydning til finkornet støy hvis man er allergisk mot slikt, allerede ved 6400 ISO. Men det er neglisjerbart, særlig på utskrifter opp til hvert fall A2+, uten beskjæring. Strengt tatt skal man passere 25600 ISO før graden av bildestøy tiltar så pass at man kan begynne å se det i den virkelige verden. Og ikke bare på en kalibrert 2,5K-skjerm.

Jeg hadde mye å gå på i etterbehandling av filene fra D4. Også på høy ISO. Alt over 52100 ISO introduserer så mye kromastøy, at det blir en svett jobb å dempe det i etterbehandling, om man ikke skyter i sorthvitt. Da er det lett å tilgi. De to høyeste verdiene, har i praksis akademisk betydning. De kan benyttes når det trengs, men særlig anvendbart er 204800 ISO knapt.

Fargegjengivelsen av blant annet hudtoner i jpeg, var rett og slett strålende. Ørsmå avvik finnes nok, men de er mer målbare enn synlige. Dynamikkomfanget og kontrastgraderingene fra råfiler og TIFF, ga meg mye å jobbe med i etterbehandlingen, og tillot store utslag før en lys himmel brant ut på skjermen, eller detaljer grodde igjen i mørke partier.

Kvaliteten på videoopptak er det heller ikke noe å utsette på. Kameraets fokussporing holder enkelt følge med bevegelige motiver, og med fleksibiliteten manuell eksponeringskontroll gir, har fotografen full styring på opptakskvaliteten. Også lyden – i stereo – som kan reguleres i menyene. Man kan skyte HD-video i 20 minutters sekvenser, og strømme dem ukomprimert ut av kameraets HDMI-utgang. Her er det også mulig å beskjære utsnittet 2,7 ganger, og oppnå en teleeffekt som tilsvarer økt brennvidde med en gangefaktor på 2,7, uten å redusere videoppløsningen fra 1080p.

Konklusjon
Det er mye mer vi kunne fortalt om Nikon D4, her er de viktigste egenskapene dekket og evaluert. Nemlig hastighet, brukervennlighet og som alltid: Bildekvaliteten. Som ikke på noen måte står tilbake for noe annet vi har testet. Tvert i mot. Oppløsningsfantaster kan få sine drømmer oppfylt med et Sony SLT Alpha 77, eller Nikon D800.

Proffotografene som trenger et solid, lynraskt og fremfor alt pålitelig kamera, som leverer høy bildekvalitet fra hver eksponering, får i pose og sekk med Nikon D4. Som i motsetning til forgjengeren D3s, også er et seriøst videokamera. Skal man sette fingeren på noe ved D4, blir det fort sutrete flisespikkeri av det. Den høye prisen på drøye 40.000 kroner til tross, Nikon D4 er et svært vellykket kamera som knapt har noen mangler.