Kabinettet er i skikkelig og solid med en tillitvekkende død lyd når man banker på det. Og den oser virkelig av kvalitet med sitt lærkledde ytre, messingdetaljer, stoffront og selvfølgelig den klassiske Marshall-logoen. Pent og ikke så lite kult. På undersiden sitter gummiføtter for å hindre den fra å skli bakover når man drar på og for å beskytte underlaget. Til og med kontrollene føles ordentlige og av høy kvalitet.

På baksiden finner vi en RCA-inngang slik at man kan koble til for eksempel en CD-spiller eller hvorfor ikke en platespiller. Der sitter også uvanlig nok en optisk inngang, noe som gjør at man eksempelvis kan benytte en Apple TV for å få litt bedre lyd. På toppen finnes en vanlig 3,5 mm inngang og Marshall sender med en riktig lekker spiralledning som får det til å føles som om man plugger inn en elgitar i stedet for en mobiltelefon.

Akkurat som ventet er høyttaleren som skapt for rock’n roll. Gitarriffet sitter som et skudd og trommene får en til å ville bevege knyttneven i luften i takt med den overraskende dype bassen. Dessuten spiller den høyt. It goes to eleven, som Spinal Tap skulle ha sagt. Litt overraskende trives Stanmore ikke like bra sammen med mer elegant og krevende musikk. Norah Jones i Come away with me låter for eksempel litt innestengt.

Konklusjon
Med Stanmore kan man for en gangs skyld dømme et produkt etter utseendet. Man får akkurat hva man forventer seg av en høyttaler som bærer det ikoniske Marshall-merket. Det er skikkelige saker av bra kvalitet og passer akkurat det publikum som lokkes av merket. Hvis hylende gitarer og bassdunk på øredøvende volum er det man vil ha, så leverer høyttaleren. Den har dessuten mange tilkoblinger og er et utmerket valg som eneste musikkanlegg i den første leiligheten eller i kjellerstuen.

Også i denne testen: