Å ha en test av partyhøyttalere uten Cerwin-Vega, blir som å nevne fast-food-kjeder uten å ta med McDonald’s, eller å kalle seg Michael Jackson-fan uten å ha hørt ”Thriller”. Cerwin-Vega har lenge vært ansett som selve definisjonen på partyhøyttalere.

XLS er navnet på den amerikanske produsentens nye toppserie, og XLS-15 er den nest største modellen med sitt 15-tommers basselement. Enda større er XLS-215 med to 15-tommere. De er da også sjukt mye større og trenger enda mer forsterkerkraft enn XLS-15 for å fungere optimalt. Da blir det fort dyrt.

XLS-15 er mer enn store nok. 103 cm i høyden, samtidig som de bygger hele 43 cm i bredden og 47 cm i dybden. For optimal kontroll kan de biampes, takket være doble terminaler.

Lydkvaliteten
Cerwin-Vega er noe for seg selv. Der hvor de andre høyttalerne kan bli litt runde i bassen og vel forsiktige i mellomtonen, har XLS-15 en helt annen spillestil. Her er det mye mellomtone samtidig som bassen er hardtslående som Lennox Lewis.

Bassresponsen er slett ikke av det dypeste slaget, men til gjengjeld er det ekstrem smekk i mellombassområdet, hvor basstrommeslagene har trøkket sitt. Og at bassen er så kjapp gjør at høyttalerne bedre tåler å stå inntil bakveggen. Med disse er det faktisk en fordel, da bassen blir fyldigere.

Rage Against the Machine låter steintøft, både bassgitaren og trommesettet sitter som plantet i brystkassa. Dessuten er gitarriffene mer utagerende enn med de andre høyttalerne, med unntak av kanskje JBL ES100. I tillegg kommer den brølende stemmen til vokalist Zach de la Rocha mer rett i trynet på oss med CV.

Cerwin-Vega har dessuten de mest tidslineære høyttalerne i testen, altså treffer diskant og mellomtone ørene på nøyaktig samme tidspunkt, noe som er viktig for den psykoakustiske plasseringen av instrumentene. Hør på Frosts ”Days Like These”, en rolig elektronikalåt med et stort synthlandskap som omringer stemmen til Aggie Frost. XLS-15 plasserer stemmen hennes bedre i sentrum enn både Dynavoice Finale 10 og Fence Boost 212, samtidig som synthlydene er tydeligere rundt henne.

Det CV mangler, er en luftig diskant. Det er dempet helt i toppen, noe som gjør lydbildet mindre enn vi ønsker, og om du er glad i å nidlytte til triangler og harper, er ikke dette høyttalerne for deg. De har også en resonans i nedre mellomtone, som man spesielt merker på den litt mørke klangfargen på mannlige sangstemmer av det dypere slaget. Det har likevel lite å si for festen. Høyttalerne kan spille vanvittig høyt, og det med morofaktor av dimensjoner.

Konklusjon
Det er noe helt eget ved lyden av Cerwin-Vega, og XLS-15 er intet unntak. Dette er høyttalere som slår så hardt fra seg at man nesten blir skremt. Bassen er ikke så dyp, men den slår kallhardt, og en forsterket mellombass gir illusjonen av dypbass.

All musikk er meget underholdende med CV. Dessuten er høyttalerne meget fasekorrekte, slik at instrumentene plasseres punktlig i lydbildet. En lite luftig diskantgjengivelse gjør at stereoperspektivet blir snevert, men også at høyttalerne ikke skjærer i ørene når man spiller høyt. Som festhøyttalere er dette i våre ører de beste i testen.

Oppsummering
Når det skal spilles opp til fest så naboforholdet rakner, holder det ikke med pinglehøyttalere. Med blødende ører har vi kåret de beste og mest høylydte.
Magnat Monitor Supreme 2000 er testens billigste og minste høyttalermodell. Likevel har den en fyldig bassgjengivelse og er underholdende lytting. Kontrollen er ikke helt på høyde, og det mangler litt aggresjon i mellomtoneområdet.

Jamo S 608 er musikalske, og med en kraftig nok forsterker funker de også bra på festen. Gode allroundere.

Enda bedre allroundere er JBL E100, som kan spille enda høyere og med mer slagkraftig bass. Lydnivået er definitivt i partyligaen, samtidig som høyttalerne gjengir musikkinstrumenter troverdig nok til å også bruke dem til jazz og klassisk. JBL-høyttalerne er rett og slett testens beste allroundhøyttalere. De er også dyrest.

MTX TP2400 har på sin side bare ett bruksområde, og det er som torturredskap. For selv om de har en kjapp og standhaftig bassgjengivelse, ødelegges dette av total mangel på mellomtonegjengivelse, mens diskanten skriker verre enn Edvard Munchs maleri. Den som ønsker hørselen i behold etter endt fest, bes holde seg unna.

Da er Dynavoice Finale 10 Tower balsam for ørene i forhold. Disse høyttalerne spiller virkelig høyt med mye bass, og det med en ørevennlig lydkarakter. De er en enklere belastning enn de ser ut, men sier selvfølgelig takk til masse kraft.

Høyttalerne er litt myke i bassen, og de mangler litt stereoperspektiv til å nå helt opp.

Fence Boost 212 er litt strammere i fisken, samtidig som de er enklere å plassere. De kan ikke spille fullt så høyt som Dynavoice-høyttalerne, men er til gjengjeld rimeligere, og de har litt bedre fokus i lydbildet. Fokuset er heller ikke her knivskarpt, men så er høyttalerne billigere priset og enklere å ha med å gjøre. Beste kjøp.

Best i denne testen blir Cerwin-Vega XLS-15. Maken til kjapp bassgjengivelse med så store elementer skal man lete lenge etter, og høyttalerne spiller grisehøyt, de er aggressive samtidig som det ikke bikker over til skarpt. Det vil si, om de får nok forsterkerkraft. Der hvor andre demper mellomtonen for å heve bassen, har CV en utagerende mellomtone som integreres problemfritt med den allerede maskuline og hardtslående bassen. Også disse er langt fra perfekte, det mangler i hovedsak overtoner her. Men til festbruk er de helt klart råest. Best i test!

Også i denne testen: