TEST: Klipsch Klipschorn

I en tid når alt handler om å skifte ut og oppdatere i raskest mulig takt, er det gledelig hver gang man ser et produkt som har vært på markedet i flere år. I så måte er det ingen over og ingen ved siden av den legendariske Klipschorn. Den store, hjørneformede høyttalermodellen har vært produsert siden 1946, og den utgaven man får kjøpt i dag er i all hovedsak identisk med den originale.

Det var i Hope, Arkansas at den unge radioamatøren Paul Klipsch jobbet med sin store stolthet. Etter ti år med overveielser og designskisser så den første prototypen dagens lys i 1942, mens den første produksjonsmodellen altså sto klar fire år etterpå.

Les: Test av Audio Research GSi75 – rørforsterker med digital teknologi

 

Klipschorn er ikke, og har aldri vært, som andre høyttalere. For det første er den gigantisk, med sine nesten 130 cm i høyden og 80 cm i bredden. Men det er først og fremst hjørneformen som skiller den fra andre konstruksjoner. Har du en symmetrisk stue med to motstående vegger, er det egentlig veldig enkelt: Du dytter bare høyttalerne kliss inn i hvert sitt hjørne, hvor de står ferdig vinklet inn mot lytteposisjon i midten. Ferdig snakka. Ingen mikking og makking med plassering i forhold til vegg. En bonus med denne plasseringen er at man unngår faseproblematikk hvor de lydbølgene som slår inn i bak- og sideveggen reflekteres frem igjen og i tidsforsinket tilstand blander seg med andre lydbølger. Med ullen lyd som resultat. Med en hjørneplassering tvinges derimot alle lydbølger i samme retning, og man oppnår en bass strammere enn en gardesoldat i givakt! Dessuten får man 6 desibel gratis lydnivå: Der du normalt ville brukt en 100-watter, trenger du bare 25 watt for å oppnå samme lydnivå med en hjørneplassering. Klipschorn er dessuten designet på en måte som gjør at veggene fungerer som en forlengelse av basselementets hornladning, og som hjelper ytterligere på følsomhet og timing i bassen.

Ekstrem følsomhet

Klipschorn har en vanvittig følsomhet på hele 105 dB med en eneste watt forsterkerkraft, takket være den ekstra følsomheten man får av å plassere både mellomtone og diskant i hvert sitt akustiske horn. Det var et prinsipp nesten alle brukte i gamle dager, i en tid før de kraftige transistorforsterkerne kom på markedet. Siden svært få forsterkere målte mer enn 10 watt per kanal måtte man manipulere høyttalernes akustiske egenskaper, slik at man ikke trengte mye strøm for å spille høyt. I tilfellet Klipschorn får du hele 115 dB med 10 watt, mens høyttaleren kan håndtere smertefulle lydtrykk opp til 121 dB, da med bare 40 watt.

15 tommers råskap
Til å følge opp i bassregisteret hamrer en kapabel 15-tommer løs, og du kan spille så høyt at nesten huset går i oppløsning. Men det var i utgangspunktet ikke poenget med høyttaleren. I stedet var tanken at høyttaleren skulle spille så uanstrengt og «live» som mulig, uansett lydnivå. Selv når man spiller lavt, skal man fylle rommet med et stort lydbilde og en stor dynamisk kontrast, slik at en svak trommevisp låter nettopp slik – men uten å drukne i lydbildet – mens en brutal blåserrekke smeller ut med all sin råskap.

Konstruksjonen er bevart

Det var ikke rart Klipschorn ble så populær. Det fantes knapt andre høyttalere på markedet som var i stand til å formidle musikk på denne måten. Men mye har skjedd siden 1946, og man kan lure på hvordan konstruksjonen har tålt tidens tann. Det finnes i dag tross alt ganske mange høyttalere på markedet som både kan spille vanvittig høyt og utrolig bra også ved lavt lydnivå. Wilson Audio, McIntosh, Piega og Focal er bare noen av produsentene som har store og kapable høyttalere av referansekvalitet.

Men bare Klipschorn er Klipschorn. Den ser unektelig gammeldags ut, nesten forhistorisk. Nærmest som en forvokst fuglekasse, med sine kabinetter i finer. Mellomtonen og diskanten sitter i sitt eget hjørneformede kammer løst på toppen av basskabinettet, som altså huser en 15-tommer. Denne pleide å være i papir, men er nå i et kompositt av fiber og plastmateriale. Dette for å redusere forvrengning.

Tilkoblingene er herlig gammeldags, med ledninger terminert med ujålete spadekontakter. Nesten som om det var snakk om hjemmebygg. Men det er inntil man skrur på musikken.

Lyden av Klipschorn

Jeg hadde veldig lyst til å prøve de særdeles følsomme høyttalerne, som i vårt tilfelle er levert i svart ask, sammen med en enkel forsterker. Vi har fått inn Yamahas nye WXA-50, en moderne strømmeforsterker oppgitt til å levere 2 x 55 watt i 8 ohm. På papiret skal denne kunne drive disse høyttalerne med et lydtrykk på over 120 dB, når man sitter tre meter unna. Den koster bare 5.000 kroner og er i så måte helt «feil» for høyttalerne, men prinsippet er jo at de skal kunne drives av så å si hva som helst.

 

Med Tidal spilt trådløst via AirPlay starter det hele rolig med Moddis herlige coveralbum Unsongs, hvor han spiller versjoner av sanger som gjennom tidene har vært bannlyst av myndighetene. Og hans versjon av Kate Bushs Army Dreamers låter følsomt, samtidig som lyden fra gitar og piano klinger krispt og deilig ut.

Man merker med én gang at dette er høyttalere som evner å fylle rommet med lyd. Stemmen til Moddi står kontant og vakkert ut i rommet, mens instrumentene plasseres fint i bredden. Bassen er fyldig, samtidig som man får følelsen at her ligger det noe og vaker under vannflaten, og bare venter på få å slippe ut. Som en malende V8-motor på tomgang, klar til å eksplodere når som helst.

Den billige Yamaha-forsterkeren er ikke i stand til å innfri på det løftet. For dra opp lydnivået, og ja, det blir høyt. Men det låter samtidig såpass flatt og livløst, at det ikke blir spesielt morsomt. Det er normalt kosenivå som gjelder her.

Svak på strøm

Det er ingen tvil om at de følsomme Klipschornene drar det maksimale ut fra denne lille forsterkeren. Har du en strømsvak forsterker og ønsker å fylle rommet med et størst mulig lydbilde, så er Klipschorn definitivt en vei å gå. Tankene går mot effektsvake men ellers fantastisk vellydende «single-ended» rørforsterkere, som Cary Audio CAD-300SEI (2 x 11 W) eller EAR 869 (2 x 15 W). Men omvendt er det ikke slike forsterkere som får det sanne potensialet ut av disse høyttalerne. I hvert fall ikke hvis du er som meg, som liker å kunne spille høyt. Er du glad i lyden av rør, vil jeg da heller foreslå en push-pull-forsterker som McIntosh MC 275R, eller om du virkelig vil dra på, Audio Research GSi75.

 

La V8 være V8!

Mitt første møte med skikkelig hi-fi var fra fatter’n sine JBL L112 på 1980-tallet og siden de gampesvære Everest D55000, og jeg har siden den gang vært glad i hi-fi som har evnen til å nesten rive ned veggene. Av samme grunn var mitt første stereoanlegg med egne penger bygget rundt Cerwin-Vega DC15 (hey, man må begynne et sted!). Når jeg så får inn på teppet et par digre høyttalere med enorm følsomhet, så er jeg nødt til å koble på litt skikkelig kraft, for å se hva de virkelig kan. Hegel H30 på 2 x 330 watt i 8 ohm bør fikse biffen. I teorien 130 dB, nok kraft til å dunke løs med høyere lydtrykk enn noen rockekonsert du har vært på. Vi snakker lydtrykket fra et jagerfly 250 meter unna.

Og du verden! Selv ved vanlig lydnivå er det en vanvittig kontroll på lyden. Det smeller i gitarstrenger, sangstemmer låter større enn Zevs, og saksofonen til PJ Harveys Chain of Keys låter så rå og brutal og barsk at den forplanter seg inn i ryggmargen.

Synth-bassen og basstromma på den deilige Scandinavian Noir-sangen The Sea av Ary, er et kapittel for seg selv. Tyngden. Slagkraften. Elektroniske perkusjons-blipper og -blopper kommer så lynraskt ut, som er lenge siden jeg har hørt. Og i motsetning til hva man kan tro, så låter stemmen til Ariadne Loinsworth, som hun egentlig heter, aldri skarpt. Klipschorn låter nemlig både varmt og fyldig.

Men det er tross alt en hornhøyttaler, og diskanten er ikke den mest silkemyke og superluftige man har hørt. Elektrostatpanelene på Martin Logan Summit X og diamantdiskanten til Bowers & Wilkins 803 D3 har vesentlig luftigere spillestil enn Klipschorn. Og mens Klipschorn har et meget bredt lydbilde, og kan gi en massiv vegg av vrenggitar, så gir de ikke noe særlig inntrykk av dybde. I så måte kan de minne mer om McIntosh XR200. Men Klipschorn er en enda råere og mer brutal høyttaler.

Massivt lydbilde

For det er et vanvittig massivt lydbilde vi får her. Jeg tør ikke dra helt opp til 120 dB, men langt over hva jeg selv orker i lengden, viser høyttalerne ingen tegn til utmattelse. Rage Against the Machines Know Your Enemy (originalen, ikke den flate remasteren fra 2012!) trøkker helt vilt. Basstromma og bassgitaren smeller langt inn i beinmargen, mens høyttalerne smeller opp en vegg av vrenggitar når Tom Morello kliner til. Det er lenge siden jeg har hatt det så fett på jobb!’

Konklusjon

At Klipshorn er en 70 år gammel høyttalermodell er lett å se. Ingenting med den ser moderne ut. De gigantiske trekantede kabinettene ser nærmest ut som forvokste fuglekasser der de står. Men hvis du tror at det betyr at høyttalerne lar seg plukke på nesen av mer moderne konstruksjoner, så må du tro om igjen.

Klipschorn spiller høyt, stort, hardt og brutalt, og gitt nok forsterkerkraft kan de nærmest rive ned veggene med en lyd som er mye fetere enn den man får på konsert. Samtidig evner høyttalerne å spille lavt med overbevisning.

De låter aldri skarpt, bare stort og massivt. Det er ikke det mest korrekte analyseverktøyet, for eksempel låter bassen litt farget og kabinettet spiller litt med. Diskanten ruller av litt tidligere i toppen enn hos mer «korrekte» utfordrere. Men selv enkel, akustisk visemusikk nyter godt av det ekstra livet Klipschorn tilfører. For mer ekte «live-lyd» skal du lete langt etter.

Høyttalernes ekstreme følsomhet på 105 dB med en watt, og det faktum at du får 6 ekstra dB med hjørneplassering, gjør at du kan koble på nært sagt hvilken forsterker som helst. Fans av rørforsterkere kan trygt gå for disse – hvis du har plass. Men vit at høyttalerne bare vokser med oppgaven når de får enda mer kraft – da får du enda bedre kontroll.

Det er sjeldent high-end har vært så moro! Livet som anmelder fra nå av blir for alltid litt kjedeligere.

---

 

Hvordan fungerer Klipschorn?

To rektangulære horn koblet til hvert sitt «kompresjonselement» håndterer mellomtone og diskant. Et slikt element har svært kort vandring, mens det til gjengjeld beveger seg meget jevnt under høyt lufttrykk – som er situasjonen innerst i et horn. De to elementene er montert i et kabinett som hviler på toppen av det mye større basskabinettet.

En 15-tommers bassmembran er montert i et foldet basshorn i sitt eget kabinett. Hornet munner ut på baksiden av kabinettet, og rommets vegger og gulv brukes som en fortsettelse på hornet, og dermed øker den effektive lengden og størrelsen på hornet hvilket igjen gjør at hornet effektivt forsterker basstoner helt ned til 33 Hz – noe som ellers ville krevd et over 5 meter langt basshorn! Hornet gjør dessuten at basselementet ikke trenger å bevege seg mer enn noen få millimeter. Konstruksjonen er meget effektiv, og en watt RMS gir 105 desibel lydtrykk målt en meter unna høyttaleren. Som er 14–20 desibel høyere enn vanlige høyttalere. Dermed trengs langt mindre forsterkereffekt for å oppnå samme lydtrykk.