: Dynaudio Contour 20

De er ikke akkurat bokhyllevennlig, og du trenger et par gode stativer og en skikkelig forsterker. Men da har du et av de beste høyttalerparene vi har testet under 75.000 kr paret.

Så gode er de, at man tar seg i å tenke: Hvorfor betale mer for en gulvstående høyttaler, når en kompakthøyttaler kan lyde så godt?

For Dynaudios nye Contour-serie er så god, så vellydende og komplett at den er nær perfekt i en middels stor stue. Selv om den er 44 cm høy, ruver den ikke i rommet. Hvert fall ikke om man velger hvit eik, som vårt testpar ble levert i. Den varme hvite fineren står godt til lyse vegger i skandinaviske hjem, og lyden er det heller ikke noe gærnt med.

Dette er den hittil minste og rimeligste modellen i Dynaudios nyutviklede Contour-serie. En høyttalerserie som debuterte så langt tilbake som 1989, og nå fremstår i ny drakt med nye elementer, delefiltre og med betydelig bedre lyd.

Les testen av Contour S3.4 Limited Edition

 

 

De stiller i samme klasse som de varmtklingende Sonus faber Olympica I, de krystallklare Audiovector SR1 Avantgarde Arreté og de nesten like nye Bowers & Wilkins 805 D3 (test kommer). Egentlig er de også en utfordrer til Dynaudio Confidence C1, som er opp en klasse i pris og utførelse.

Men Contour 20, som denne heter, er etter min mening bedre enn selv de dyrere Confidence C1. Det er ikke så rart.

Startet fra scratch
Dynaudio har nemlig hentet den strøkne Esotar2-diskanten fra Confidence, og utviklet et nytt basselement, delefilter og kabinett til C20 og de andre modellene i den nye serien.

Høyttalerelementene er montert på en massiv aluminiumsplate, som er frest ut på en CNC-maskin, og montert på fremsiden til alle modellene i Contour-serien. Sammen med avrundede sideplater, innvendig forsterkning og demping, har ingeniørene klaret å flytte resonanser vekk fra det hørbare området.
Det nye basselementet på 18 cm diameter, er stadig vekk laget i ett stykke av formet magnesiumpolymer (MSP), men membranen varierer i tykkelse. Den er tykkere der den trenger å være det, og så tynn som mulig der det ikke er så kritisk. Det har gitt lavere masse, men også stivere flate og mer uniforme bevegelser.

Kabinettet i C20, har en bassrefleksport på baksiden, som kan dempes med medfølgende skumpropper, for at bassen ikke skal svulme opp, hvis høyttalerne må parkeres nær bakveggen.

I mitt rom fungerte høyttalerne utmerket fra 20 cm avstand, men jeg anbefaler halvmeteren for enda bedre balanse

i lydbildet.

“Er det noe å sette fingeren på? Ikke som jeg er i stand til å høre.”

Elegant, raffinert, potent
Høyttalerne trenger skikkelige stativer. Gjerne Dynaudios egne. Prøv også å vinke dem litt innover, det løfter mellomtonen og ikke minst diskanten. Bruk så bra forsterkere som du kan ta deg råd til. Du trenger ikke mange watt, en 75 w McIntosh MC275 fungerer utmerket, men du kan også bruke Denon PMA-2500 til under halve prisen. Eller som jeg gjorde mesteparten av testperioden, en McIntosh MA8000 på 300 w.

De oppleves som boksløse, kabinettet forsvinner i løse luften foran deg, og du sitter igjen med bare musikken. Som svever som et pulserende AR-bilde i 3D (Augmented Reality), hvor klangen er så fri for betoninger og farginger, at det føles skremmende.

En enkel innspilling med vokal og gitar, kan lyde sublimt. James Vincent McMurrows Raising Water, kan knapt kalles en high-end-innspilling. Likevel lyder den så levende og dynamisk på Dynaudioene, at man ikke klarer å slutte å høre på musikk. Bedre innspillinger som Radka Toneffs remastrede Fairy Tales, løfter opplevelsen fra sublim til himmelsk. Kun noen få elektrostathøyttalere, de større Sonus faber-høyttalerne og Piegas aluminiumshøyttalere med de svinedyre koaksiale båndelementene, er eksempler på høyttalere som lyder bedre. Litt.

 

Men jeg kan ikke komme på noen så små høyttalere, som får klaveret til Steve Dobrogosz til å lyde så kraftfullt og svakt med så mye klang. Dynaudioene er defintivt de mest klangnøytrale blant kompakthøyttalere jeg har hørt. Vokalen klinger varmt og vektløst, uten noen betoninger. Klavertonene på The Moon’s a Harsh Mistress henger lengre i luften etter at fingeren har forlatt klaviaturet. Lyden, eller fraværet av den, i bakgrunnen på opptaket gir vokalen og klaveret et beksort lerret.

Liker du enda varmere lyd, er Sonus faber Olympica I, et godt alternativ. Men den har ikke Dynaudioenes dybde i bassen, og er mer dempet aller øverst i diskantområdet. De mindre Audiovector SR1 AA er litt luftigere i diskanten, men mangler fysikken i bassen for å matche C20.
Leonard Cohens Tower og Song er rørende vakkert gjengitt. ‘Hank Williams hasn’t answered yet’, synger den dype røsten mens to kordamer bak i lydbildet gir dybde til opplevelsen. Er det noe å sette fingeren på? Ikke som jeg er i stand til å høre.

Med mer utfordrende rytmer, som David Bowies Lazarus, forventer ingen at en såpass kompakt høyttaler skal gå så dypt i bassen. Men det gjør den. Selv med et 18 cm element i et 44 cm høyt kabinett, sparker den fra med en mektig dybpass som langt overgår størrelsen på høyttalerne. Det er nesten naturstridig. Samtidig er bassen steinhard når den må, og bløt når det passer. Noe som vitner om et vellykket kompromiss mellom kontroll og dybbass.

Skal man grave dypere i lydbildets mange lag, er klassisk musikk midt i blinken. Her hører man også hvorfor Esotar-diskanten er anerkjent som en av de beste som finnes. Strykere og vokaler – i for eksempel opera – lyder guddommelig. Bryn Terfel, Cecilia Bartoli eller Renee Fleming? Spiller ingen rolle, disse høyttalerne makter hva det skal være. Baryton, mezzo eller sopran, alt er krystallklart og fokusert, men det lyder aldri hardt eller spisst. Heller ikke fra strykere eller messingblåsere.

Ikke når man spiller høyt en gang, noe som er fristende å gjøre, fordi de tåler godt å spennes for en muskuløs og leken forsterker.

Avslutningsvis kan jeg bare nevne at Dvoráks Ave Maria, med Magdalena Kozená, har etset seg inn i ryggmargen etter denne testen. Maken til gåsehud!

Referanse
Hvis du lengter etter et par gode høyttalere som ikke dominerer stuen, men tar seg pent ut blant møblene, er Dynaudio Contour 20 et perfekt valg. De åpner døren til ekte high-end uten at hverken størrelsen på høyttaleren eller prislappen, fremkaller hjerteinfarkt. De appellerer like mye til hjertet som til hjernen, og leverer musikken på sølvfat. Derfor er det ingen overdrivelse å si, at dette er referansen for kompakthøyttalere under 75.000 kr.

Jepp, så gode er de. Prøv selv.